ekspedisjoner i Arktis

Først 1000 år senere, omkring år 700, oppdaget irske munker Færøyene og 100 år senere Island. Munkenes ferder fikk imidlertid ingen praktisk betydning. 60–70 år senere begynte det norske landnåm på Island, og da alt brukbart land var tatt cirka 100 år senere, seilte Eirik Raude vestover for å utforske det landet som Gunnbjørn Ulvsson hadde sett langt inne i drivisen vest for Island.

Eirik nådde inn til Grønlands sørvestkyst og utforsket i årene 982–985 landet nordover til Diskobukta. Så drog han tilbake til Island, hvor fortellingene om det nye landet, som han kalte Grønland, vakte stor interesse. Året etter seilte han på ny til Grønland, nå som leder for et kolonisasjonsforetak i stor stil. 35 skuter la ut fra Island, lastet med menn, kvinner og barn, husdyr og nødvendige redskaper for å kunne bosette seg i et nytt land.

Bare 14 skuter nådde frem; de øvrige forliste eller drev tilbake til Island. De som kom frem, bet seg fast i det nye landet, og snart reiste det seg forholdsvis tettgrendte bygder på Grønlands vestkyst.

Eiriks sønn Leiv Eiriksson fulgte i sin fars fotspor. Langt ute i havet mot vest var det sett nytt land, og i 999, mener man, seilte Leiv fra Brattalid, farens høvdingsete på Grønland. Han oppdaget Helluland (Baffin Island), Markland (Labrador) og Vinland (Nova Scotia-området?). Her var det et tiltalende land som bød på gode livsvilkår, og Leiv og hans folk ble der vinteren over. Men da sommeren kom, vendte de tilbake til Grønland.

Flere Vinlandsferder fulgte, men her skal bare nevnes Torfinn Karlsevnes rundt 1020. Tre skuter drog ut fra Grønland med 160 mennesker om bord – menn, kvinner og barn. De brakte også med seg husdyr og annet utstyr for bosetting. Men innbyrdes stridigheter og kamper med amerikanske urfolk brakte hele foretaket i ulage. Den fjerde sommeren ble det oppgitt, og Torfinn vendte tilbake til Grønland. Det lille norrøne samfunnet på Grønland hadde ikke det overskudd som en ny stor ekspansjon krevde.

En annen reise mot nord som også bør minnes, er Ottars. Han var håløyging og høvding, og skal ha bodd lengst nord av alle nordmenn. Nøyaktig hvor hans bosted lå er vanskelig å fastslå i dag, men sannsynligvis lå gården hans et sted mellom Bjarkøy i Sør-Troms og Helgøy i nord. På slutten av 800-tallet seilte han nordover mot utbygdene, forbi Nordkapp, langs Kolahalvøya og inn i Kvitsjøen.

Hans verdifulle beretning om denne ferden ble nedskrevet av kong Alfred den store under et besøk Ottar gjorde ved hans hoff omkring 890. I de islandske annaler for 1194 fortelles det om oppdagelsen av Svalbard. Om dette området er identisk med det vi nå kaller Svalbard, er vanskelig å si.

Ekspedisjonene nevnt over tilhørte en storhetstid i norsk historie, men svartedauden etterlot et utarmet Norge, og utover på 1300-tallet stagnerte norsk foretaksomhet for lange tider, mens andre land overtok. Giovanni Caboto (John Cabot) gjenoppdaget det nordamerikanske fastlandet i 1497, og hans ferder gav støtet til de store fiskeriene ved Newfoundland og Labrador. På denne tiden var det at spekulasjonene om å finne nye sjøveier til eventyrlandene i Østen tok form. Ønskemålet var å finne seilbare ruter nord for den gamle og den nye verden.

I de følgende årene ble det sendt ut en lang rekke ekspedisjoner for å søke etter Franklin-ekspedisjonen. Erasmus Ommanney (1814–1904) fant de første sporene etter ekspedisjonen i 1850 ved Beechey Island i Canada. Samme år førte Robert McClure (1807−1873) sin ekspedisjon østover fra Beringstredet. Fartøyet ble senere fast på nordsiden av Banks Island. Her ble de unnsatt sommeren 1853 av en annen ekspedisjon og ført videre østover og hjem. McClure var således den første som gjennomførte Nordvestpassasjen, men han klarte ikke å seile sin skute gjennom. Han fikk som nasjonal belønning 10 000 pund, halvparten av den oppsatte belønning for å seile gjennom Nordvestpassasjen.

Skotske John Rae fikk av inuitter i 1854 gjenstander som uten tvil hadde tilhørt John Franklin, og fikk en utsatt belønning på 10 000 pund. Franklin-ekspedisjonens skjebne ble helt klarlagt ved Francis Leopold McClintocks (1819−1907) ferd i 1857−1859. I en varde ved Victory Point på King William Island fant han blant annet den berømte rapporten som i store trekk klarla hele tragedien.

Ettersøkningen etter Franklin var en veldig innsats. 33 ekspedisjonsfartøyer og mange hundre menn overvintret i det kanadiske polararkipel i tiåret 1849−1859. Man må antakelig helt frem til Det internasjonale geofysiske år 1957−1958 for å finne en lignende aktivitet i polarstrøkene. Den siste ettersøkningsekspedisjonen ble i 1877–1878 ledet av Frederick Schwatka (1849–1892). Han utforsket King William Island nøyere og fant enda noen nye rester fra Franklin-ekspedisjonen.

Otto Sverdrup utforsket under den andre Fram-ekspedisjonen i 1898–1902 store ukjente områder vest for Grønland. Roald Amundsen seilte i 1903–1906 med Gjøa gjennom Nordvestpassasjen i sin helhet. Han stoppet nesten to år (23 måneder) i Gjoa Haven (Gjøahavn) på sørkysten av King William Island for å drive systematiske jordmagnetiske undersøkelser ved magnetpolen. Gjøa fikk enda en tredje overvintring ved Herschel Island nær munningen av Mackenzie River før den slapp ut i Beringstredet.

Knud Rasmussen reiste på den femte Thule-ekspedisjon i 1921–1924 gjennom området fra Baffinbukta til Beringstredet med hundesleder. I 1940–1942 drog en ekspedisjon utsendt av det kanadiske Mounted Police gjennom Nordvestpassasjen fra vest mot øst. Leder var den norskfødte Henry Larsen og fartøyets navn var St. Roch. To år senere, sommeren 1944, ble ferden gjort med den samme leder i motsatt retning på 86 dager.

I slutten av 1950-årene seilte den kanadiske isbryteren Labrador og de to amerikanske isbryterne Burton Island og Northwind gjennom Nordvestpassasjen på én sommer. Etter oljefunnene i det arktiske Nord-Amerika har sjøveien langs Nord-Amerikas nordkyst fått ny aktualitet. Både i 1969 og 1970 foretok et forsterket tankskip, Manhattan, hjulpet av isbrytere, forsøksturer i farvannene nord for Canada.

Henry Hudsons plan var å nå Stillehavet ved å legge kursen tvers over Polhavet i 1607. Han kom imidlertid ikke lenger enn til vel 80° n.br. ved nordkysten av Spitsbergen.

Constantine John Phipps (1744–1792) nådde her 80° 48ʹ n.br. i 1773, og William Scoresby 81° 30ʹ n.br. i 1806. William Edward Parry nådde i 1827 på en kombinert båt- og sledeferd fra nordkysten av Spitsbergen helt til 82° 45ʹ. Adolf Erik Nordenskiöld mistet sine trekkdyr (reinsdyr), og måtte oppgi fremstøtet mot Nordpolen i 1872–1873.

Salomon August Andrée forsøkte, som den første, luftveien i 1897, men ballongen falt ned på isen på 83° n.br. De tre ekspedisjonsdeltakerne måtte ta seg sørover på drivisen og kom 5. oktober i land på Kvitøya. Her omkom de alle noe senere på høsten. 33 år senere ble leiren funnet av Bratvaag-ekspedisjonen.

I 1925 nådde Roald Amundsen med to flybåter 87° 43ʹ n.br. I 1926 fløy Richard Evelyn Byrd fra Ny-Ålesund til Nordpolen og returnerte til samme sted etter en flytur på 16 timer. Senere er det på faglig grunnlag reist sterk tvil om hvorvidt Byrd virkelig nådde Nordpolen. Noen dager senere startet Roald Amundsen fra samme sted med luftskipet Norge og krysset polhavet over Nordpolen til Alaska. I 1928 fløy Umberto Nobile med luftskipet Italia, også fra Ny-Ålesund, nådde Nordpolen, men havarerte på tilbaketuren. Under redningsaksjonene som da ble satt i gang, omkom Roald Amundsen.

Kaptein Umberto Cagni, nestkommanderende på hertug Luigi Amadeo Abruzzis ekspedisjon, nådde i 1901 frem til 86° 34ʹ n.br. på en sledeferd fra Ostrov Rudolfa (Rudolføya) og slo dermed Fridtjof Nansens rekord fra 1895 med 50–60 kilometer.

Fridtjof Nansen seilte i 1893 Fram inn i isdriften ved Novosibirskije Ostrova (Nysibirøyene) for å nå Nordpolen. Den 14. mars 1895 forlot han Fram med én mann (Hjalmar Johansen) i et forsøk på å ta seg frem over drivisen til Nordpolen med hundeslede. Den 7. april nådde de 86° 4ʹ n.br. (opprinnelig beregnet av Nansen til 86° 14ʹ). De hadde presset seg til det ytterste, men isen drev mot sør og hadde berøvet dem mange av de milene som de hadde slitt seg nordover. Nansen besluttet å snu, og satte kurs for Zemlja Frantsa Iosifa.

25 år senere forsøkte Amundsen med Maud å foreta en lignende drift i håp om å nå nærmere Nordpolen. Det lyktes imidlertid ikke å få Maud inn i isdriften. Det vitenskapelige arbeidet under Maud-ekspedisjonen, som ble ledet av Harald Ulrik Sverdrup, gav likevel betydelige resultater. I 1937 ble den russiske isbryteren Sedov fast i isen og drev etter omtrent samme kurs som Fram, men noe nordligere. Sitt nordligste punkt, 86° 40ʹ, nådde Sedov den 29. august 1939.

Mange ekspedisjoner har også lagt veien over Grønland eller Ellesmere Island mot Nordpolen. Blant de mest kjente er den britiske nordpolekspedisjonen under ledelse av George Nares i 1875–1876. Fra vinterhavnen på nordsiden av Ellesmere Island nådde polpartiet under ledelse av Albert Hastings Markham (1841–1918) 83° 20ʹ n.br., som den gang var rekord.

Greely-ekspedisjonen i 1881–1884, sendt ut av USA i det første internasjonale polaråret, hadde som en av sine oppgaver å trenge lengst mulig frem mot Nordpolen. Fra hovedkvarteret i Fort Conger på Ellesmere Island nådde polpartiet under løytnant James B. Lockwood (1852–1884) 83° 23ʹ n.br., som var ny rekord. Men oppholdet på Ellesmere Island endte med tragedie. På grunn av flere uheldige omstendigheter kom ikke skip for å hente ekspedisjonen før sommeren 1884. Av de 25 ekspedisjonsmedlemmene var da bare sju, deriblant lederen Adolphus Greely (1844–1935), fremdeles i live.

Amerikaneren Robert Peary nådde i 1902 84° 17ʹ n.br. nord for Ellesmere Island, i 1906 kom han til 87° 05ʹ n.br.; i sitt tredje forsøk i 1909 beseiret han angivelig Nordpolen 6. april 1909, men dette har senere blitt trukket i tvil. Kort tid før var imidlertid amerikaneren Frederick Cook kommet tilbake etter ufrivillig overvintring i Jones Sound. Cook erklærte å ha vært på Nordpolen 21. april 1908, men hans beviser ble ikke godkjent av en nedsatt kommisjon, og Cook har gått over i historien som «nordpolsvindleren».

I 1906–1907 sendte fyrst Albert 1. av Monaco en ekspedisjon til Svalbard for å foreta vitenskapelige undersøkelser under ledelse av nordmannen Gunnar Isachsen. Dette dannet opptakten for systematisk norsk utforsking av Arktis og opprettelsen av Norsk Polarinstitutt i 1928 (den gang Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser).

Den 1. august 1958 dykket den amerikanske atomdrevne undervannsbåten Nautilus inn under isen nord for Point Barrow på nordkysten av Alaska, passerte Nordpolen og kom igjen til overflaten vest for Svalbard etter 96 timers ferd under isen og en tilbakelagt distanse på 1830 nautiske mil. Få dager senere passerte søsterskipet Skate Nordpolen i motsatt retning. Etter å ha vært oppe ved Station Alpha i nærheten av Nordpolen vendte Skate tilbake til Atlanteren etter ti døgns krysstokt under isen. Senere har andre undervannsbåter foretatt ferder under polisen.

De egentlige oppdagelsesreisers tid er nå forbi. Undersøkelsene som har pågått i den senere tid, har til hensikt å utforske polarlandenes naturforhold og mulighetene for praktisk utnyttelse. Den strategiske rollen er dessuten av stor betydning.

En lang rekke stasjoner er opprettet, enten på land eller på svære, drivende «is-øyer». Norges forskningsstasjon i Arktis er «Sverdrupstasjonen» i Ny-Ålesund på Svalbard som drives av Norsk Polarinstitutt. Ny-Ålesund har de senere år, i tråd med Stortingets ønske, utviklet seg til å bli en internasjonal forskerlandsby. I Longyearbyen på Svalbard er det spesielt satellittbasert forskningsvirksomhet som utmerker seg. I Longyearbyen finnes også Universitetssenteret på Svalbard, UNIS.

Interessen for det klassiske transportmidlet i polartraktene, slede og hundespann, er imidlertid ikke død. Flere ekspedisjoner fra de senere år må likevel sies å ha beveget seg hovedsakelig på det rent sportslige plan.