Eirik jarl

Kildesituasjonen gjør at vi ikke kan danne oss et fullstendig bilde av Eiriks liv. Flere viktige punkter – knyttet til en del markante begivenheter – synes likevel å være på det rene. Disse begivenhetene omtales i skaldekvad fra Eiriks egen tid. Av Eyjolv Dådaskalds såkalte Bandadrápa er bevart 8 strofer, og det samme antall av en flokk som Halldor Ukristne diktet. Tord Kolbeinsson laget to kvad om Eirik, Belgskakadrápa og Eiríksdrápa, og av dem foreligger til sammen 17 strofer. Fra andre skalder er bevart mindre bruddstykker.

Disse skaldestrofene har vært et vesentlig materiale også for de senere forfatterne av kongesagaene, men i de større sagaene, som Fagrskinna og Snorres Heimskringla, fortelles mer om hendelsene enn det som går direkte frem av skaldestrofene. Denne bredere episke fremstillingen viderefører etter alt å dømme eldre sagaer, blant andre en tapt saga om ladejarlene. I hvilken grad dette stoffet går tilbake på gammel muntlig tradisjon, er umulig å bedømme.

Sagaene forteller at Eiriks mor var en «lavættet» kvinne, som etter fødselen presenterte sønnen for den mektige Håkon jarl. Han lot da en av sine nærmeste venner fostre gutten. Det finnes ikke holdepunkter for å tidfeste Eiriks fødsel mer bestemt, bortsett fra at han må ha vært voksen da faren ble drept i 995.

Eyjolv Dådaskald nevner som Eiriks første «dåd» at han drepte en viss Skofte. Sagaene spinner en hel liten historie rundt dette, og gjør også den drepte «Tidende-Skofte» til faren Håkons svoger og fortrolige, uten at vi finner holdepunkter for en slik oppfatning i Eyjolvs vers. Ellers synes Snorre å ha resonnert videre ut fra dette, slik at han lar Eirik rømme til Danmark etter drapet på Skofte og også få len av Harald Blåtand i Viken.

Den neste store begivenheten som omtales i Eiriks liv, er slaget i Hjørungavåg. I dette slaget, som ikke kan tidfestes sikkert, kjempet Eirik sammen med faren, Håkon jarl, mot de legendariske jomsvikingene, sendt av den danske kongen. Eirik lovprises som seierherre i slaget minst like mye som faren. Men i vurderingen av slaget må man ta hensyn til at kampen mot jomsvikingene i den sene islandske tradisjonen synes å ha fått helt ekstraordinære dimensjoner, som et særlig stort slag. Slaget er ikke engang nevnt i de kortere, norske eller mer norskpregede, oversiktsverkene fra slutten av 1100-tallet, Historia Norvegiæ, Theodoricus’ krønike og Ágrip.

En rekke skaldestrofer, også i kvad om Olav Tryggvason, handler om slaget ved Svolder rundt år 1000, og viser sammen med kvadene om Eirik at jarlen var den ene av Olavs tre hovedmotstandere. Eirik hadde faren å hevne og ønsket også vende tilbake til Norge. I kvadene fremstår Eirik og de to kongene, danske Svend Tveskæg og svenske Olof Skötkonung, som noenlunde likeverdige. Derimot har sagaene fra 1200-tallet en klar «nasjonal» tendens, og gjør Eirik og hans nordmenn til Olav Tryggvasons virkelig farlige motstandere.

Etter Svolderslaget, der Olav Tryggvason falt, ble Eirik reell riksstyrer i Norge. Han var bare formelt underordnet den danske kongen, kanskje også den svenske for visse landsdelers vedkommende. Skalden Tord Kolbeinsson sier at Eiriks herredømme strakte seg fra Hålogaland til Agder. Erling Skjalgsson på Sola skal likevel ha bevart en selvstendig maktstilling i Sørvest-Norge.

Eirik skal ha delt makten med broren, Svein jarl, som imidlertid ikke trer mye frem, verken i de samtidige kildene eller i de senere sagaene. Alliansen mellom Eirik og Svend Tveskæg ble styrket gjennom Eiriks ekteskap med Gyda, som var datter av Svend. Eirik knyttet også til seg store høvdinger, særlig Einar Tambarskjelve, som giftet seg med hans søster Bergljot. Eirik hadde, likesom broren, tatt til seg kristendommen, men han tvang ikke andre til å gjøre det samme.

Senest i 1015 dro Eirik til England, mens han etterlot sønnen Håkon Eiriksson i Norge. I England kjempet han sammen med Knud den mektige, som ville gjenerobre det kongedømmet faren, Svend Tveskæg, hadde vunnet i 1013, like før sin død. Etter 1016–1017 var Erik Knuds jarl i Northumbria, med herredømme over en fjerdedel av England. Eiriks innsats ser ut til å ha bidratt vesentlig til Knuds endelige seier. Omtrent på samme tid ble Norge erobret av Olav Haraldsson (slaget ved Nesjar i 1016).

Etter at kampene i England var over, er det lite vi hører om Eirik. Det siste engelske dokument han underskriver, er fra 1023, og han er sannsynligvis død kort tid etter.

• Ladejarler
• Liste over Norges monarker
• norsk historie fra 800 til 1130
• vikingtiden

• Berntsen, Toralf: biografi i Norsk biografisk leksikon (NBL1), bind 3, 1926
• Bjarni Aðalbjarnarson: Om de norske kongers sagaer,1937
• Campbell, Alistair og Keynes, Simon (ed.): Encomium Emmae Reginae, Cambridge 1998
• Fagrskinna
• Finnur Jónsson (red.): Den norsk-islandske skjaldedigtning, B. Rettet tekst, bind 1, København 1912 f.
• Heimskringla
• Helle, Knut: «Jomsvikingeslaget», i Festskrift til G. A. Blom,Trondheim 1992, s. 167–193
• Krag, Claus: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 2, 2000