Egypts historie etter 1952

Som en dominerende stat i Midtøstens politiske og militære utvikling, fikk Egypt også en sentral rolle knyttet til etableringen av den nye staten Israel i 1948 – som følge av at Storbritannia i 1947 besluttet å avvikle sitt mandatstyre over Palestina. De arabiske stater, gjennom Arabiske liga, motsatte seg den delingsplan for mandatområdet som FN vedtok høsten 1947, og da den sionistiske ledelsen i Palestina erklærte opprettelsen av Israel 14. mai 1948, gikk Egypt sammen med Jordan, Libanon og Syria samt Irak til militære aksjoner mot den nye staten – i den første arabisk-israelske krig.

Den første Aswandammen, en oppdemming av Nilen langt sør i Egypt, ble bygd i 1902, og en av militærregimets første beslutninger etter maktovertagelsen var å bygge en større demning, som et symbol på det nye Egypt, og som et grunnlag både for jordbruk og industrireising. I 1955/1956 var finansiering av byggingen sikret gjennom lån fra Verdensbanken, USA og Storbritannia. Også Sovjetunionen hadde tilbudt lån. Da først USA og så Storbritannia trakk sine lånetilbud tilbake, svarte Nasser med å nasjonalisere Suezkanalen. Inntektene fra kanalen var ment å skulle finansiere byggingen av Aswandammen. Et forslag om internasjonal administrasjon av kanalen ble avvist av Egypt, og de vestlige stormakter valgte å gripe militært inn overfor det egyptiske regimet.

Den påfølgende krigen om kanalen (Suez-konflikten) begynte med at Israel angrep Egypt ved å rykke inn i Sinai 29. oktober 1956, for – offisielt – å ødelegge palestinske baser der. Helt siden krigen i 1948 hadde det funnet sted en rekke mindre sammenstøt mellom Egypt og Israel, og egypterne støttet den palestinske motstandsbevegelsen, blant annet fra Gazastripen, som Egypt tok kontrollen over etter krigen i 1948. 29. oktober møttes britiske og franske representanter og framsatte et ultimatum: de egyptiske og israelske styrkene skulle trekke seg 16 kilometer til hver side av kanalen, ellers ville Frankrike og Storbritannia intervenere.

Egypt nektet å bøye seg for kravet, og 31. oktober begynte den fransk-britiske militæroperasjonen mot Egypt med bombing av mål flere steder i landet og ilandsetting av militære styrker. Invasjonen ble sterkt kritisert i FN, og av USA og Sovjetunionen. Ved midnatt 6. november ble en FN-støttet våpenhvile vedtatt, og FN satte inn en fredsbevarende styrke, United Nations Emergency Force (UNEF), som også Norge deltok i, og som ble stående til 1967. Byggingen av Aswandammen startet etter krigen med teknisk og finansiell støtte av Sovjetunionen.

Forholdet mellom Egypt og Israel forble spent etter krigen i 1956, og i 1967 ba Nasser FN om å trekke ut FN-styrken. 23. mai stengte Egypt Tiranstredet ved innløpet av Akababukta for israelsk skipstrafikk, og blokkerte dermed havnebyen Eilat. Egypt inngikk samtidig en forsvarspakt med Jordan og Irak. Israel betraktet stengingen som en krigshandling, og spenningen mellom de to land tiltok.

5. juni brøt Seksdagerskrigen ut da Israel iverksatte et omfattende flyangrep mot egyptiske, jordanske, syriske og irakske flybaser, samtidig som israelske tropper rykket fram på Gazastripen og i Sinai, så vel som på Vestbredden og langs den israelsk-syriske grensen mot Golan. 8. juni sto israelske styrker ved Suezkanalen, og en ny FN-støttet våpenhvile ble inngått. Egypt led nederlag og mistet Gazastripen og Sinai, som ble okkupert av Israel; Suezkanalen var blokkert. President Nasser tok på seg ansvaret og kunngjorde sin avgang. Etter massedemonstrasjoner i Kairo trakk han resignasjonen tilbake.

Egypt hadde mistet 80 prosent av sitt flyvåpen, og begynte å gjenoppbygge sine militære styrker med sovjetisk hjelp. Egypt mottok også økonomisk hjelp fra flere arabiske stater, særlig Saudi-Arabia, Kuwait og Libya. I 1970 døde Gamal Abdel Nasser, og fire millioner egyptere fulgte ham til graven i Kairo.

Den militære ledelsen, den panarabiske orienteringen og den anti-israelske politikken ble videreført av visepresident Anwar al-Sadat som overtok som statssjef. Sadat startet imidlertid en omfattende endring av egyptisk politikk, først på det innenrikspolitiske og økonomiske området, deretter på det utenriks- og sikkerhetspolitiske. Han dreide den politiske og økonomiske orientering bort fra Nassers sosialistiske kurs, og la til rette for en senere fredsavtale med Israel.

Siden 1971 hadde Egypt sammen med Syria planlagt et koordinert angrep på Israel, og i 1973 ga Sadat etter for det sterke indre presset om å gå til ny krig, den såkalte Yom Kippur-krigen. 6. oktober – midt under den jødiske høytiden yom kippur såvel som den muslimske fastetiden ramadan – krysset egyptiske styrker Suezkanalen, brøt gjennom det israelske forsvarsverket og inntok Sinai. Snart snudde imidlertid krigen, og israelske styrker rykket fram til de sto bare 60 kilometer fra Kairo. En FN-støttet våpenhvile ble på ny inngått, og en fredsbevarende styrke satt inn, United Nations Emergency Force II (UNEF II). I 1974 kom Egypt og Israel frem til en avtale om begrenset tilbaketrekning, og forholdet til USA bedret seg. 5. juni 1975 ble Suezkanalen åpnet for trafikk igjen.

Dette var den tredje krigen mot Israel, og Egypt hadde – til tross for sin befolkningsmessige overlegenhet og militære overmakt – lidd nederlag i alle. Dette bidro til den politiske endring president Sadat gjennomførte de følgende år, til sin død i 1981 – dels på det økonomiske området, dels på det sikkerhetspolitiske.

Allerede forut for Oktoberkrigen var president Anwar al-Sadat innstilt på å søke fred med Israel, men han ønsket å kunne forhandle ut fra styrke – og iverksatte derfor krigen som viste Egypts militære trussel overfor nabolandet, og i regionen. Han initierte en tilnærming til Israel, og i november 1977 reiste Sadat overraskende til Jerusalem, hvor han talte i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset og hadde samtaler med Israels statsminister Menachem Begin. Med USAs president Jimmy Carter som mekler underskrev Sadat og Begin Camp David-avtalen, som munnet ut i to rammeavtaler for fred.

26. mars 1979 undertegnet de to land så en fredsavtale, hvor Israel forpliktet seg til å tilbakelevere Sinai til Egypt i løpet av tre år. De to land skulle gjenoppta diplomatiske forbindelser og handelssamkvem, og israelske skip skulle få passere uhindret gjennom Suezkanalen. En fredsbevarende styrke skulle settes inn i en buffersone mellom de to land, øst i Sinai på grensen til Israel, og en slik – Multinational Force and Observers (MFO), med norsk sjef – ble satt inn i mars 1982, parallelt med den siste fasen i den israelske tilbaketrekkingen.

Mens Sadat og Begin fikk Nobels fredspris for fredsslutningen, ble den fordømt i den arabiske verden, og Egypt ble utelukket fra Arabiske liga, som flyttet sitt hovedkvarter fra Kairo til Tunis. De arabiske land brøt de diplomatiske forbindelser med Egypt og innstilte den økonomiske bistanden. I Egypt ble fredsavtalen forelagt folket i en folkeavstemning, hvor 99,9 prosent av stemmene støttet Sadat. I parlamentet stemte imidlertid 13 representanter mot avtalen, og motstanden var større enn hva resultatet av folkeavstemningen skulle tilsi.

I september 1981 slo Sadat til mot store deler av opposisjonen, hvor en rekke ledende kritikere av hans regime innenfor de muslimske organisasjonene og den koptiske kirken ble arrestert. Broren til en av de muslimske aktivistene som ble fengslet, løytnant Khaled el-Islambouli, endte Sadats styre ved å myrde presidenten under militærparaden til minne om Oktoberkrigen, 6. oktober 1981.

Etter regimeskiftet i 1952/1953 fant det sted omseggripende politiske endringer i Egypt, både i innenrikspolitikken – og framfor alt i den økonomiske politikken – og i utenrikspolitikken. Under De frie offiserer innførte Egypt en radikal politikk og en sterkere regional rolle.

Tabellen omfatter statsoverhoder siden 1805

• Det gamle Egypt
• Egypts historie
• Egypts samtidshistorie
• Midtøsten-konflikten
• Fredsprosessen Israel-Egypt
• Egypts utenrikspolitikk