Efesos

Efesos ble anlagt av greske kolonister (jonere) ved slutten av 2. årtusen fvt. De fulgte etter karere og lydere og overtok den eldgamle kultus av en lilleasiatisk fruktbarhetsgudinne (den store mor eller Kybele), som de kalte Artemis (latin Diana).

Takket være sin beliggenhet ved sjøen og som endepunkt for de store karavaneveiene innover Lilleasia og Forasia i det hele ble Efesos en handelsby der ryktet var kjent gjennom hele oltiden. I den hellenistiske og romerske tiden kunne byen måle seg med Alexandria og Antiokia, også som et viktig kultursentrum.

Havnespørsmålet var imidlertid alltid utfordrende på grunn av den sterke oppgrunningen fra elven Kaystros (nå Küçük Menderes). Derfor flyttet kong Lysimakhos, Aleksander den stores etterfølger, byen mot øst, i retning mot fjellet Bülbül Dag, hvor hans stolte, seks meter høye ringmur ennå sees i en høyde av opptil 350 meter over havet. I dag ligger det temmelig myrlendte ruinfeltet et godt stykke fra sjøen, med små spor etter de gamle havneanleggene.

Ved Lysimakhos' død i 281 fvt. tilfalt Efesos selevkideriket, i 190 kom byen under Pergamon og fra 133 under Roma. Den var da allerede en storby og ble den egentlige hovedbyen i provinsen Asia (fra år 129 fvt.). Under de romerske keiserne hadde byen sin glanstid, med en befolkning på kanskje 300 000 innbyggere. Særlig er Neros omsorg for å utbedre havneforholdene og hans restaurering av det praktfullt bevarte steinteateret med plass for 24 000 tilskuere kjent. Byens hovedgate skriver seg fra keiser Arcadius' tid (cirka 400 evt.). Den er 500 meter lang, med en kjørebane helt dekket av marmor.

De religiøse festene i Efesos samlet flere ganger om året folk fra fjerne steder, særlig fra Asia. Karakteristisk er det opptrinn som fortelles i Apostlenes gjerninger (19,24 ff.), hvor Paulus risikerer livet med sin preken. Mens han var i fangenskap i Roma skal Paulus ha skrevet Efeserbrevet til menigheten på Efesos. Det var for øvrig en sterk jødisk koloni med egen synagoge i byen, og kristendommen fikk tidlig tilhold her. Spesielt Syvsovernes hule og den store gravkirken oppe i fjellet er kjent; på 500-tallet innviet keiser Justinian en veldig basilika til apostelen Johannes, som skal ha blitt begravd her. Siden Maria, Jesu mor, i følge Joh 19,27 bodde hos Johannes etter Jesu død, finnes også forestillinger om hennes siste dager knyttet til byen.

Byen ble tatt av goterne i 263 evt. da de satte fyr på Artemis-tempelet, som ble restaurert, men endelig lukket på begynnelsen av 400-tallet. I 431 kalte keiser Theodosius 2. sammen det 3. økumeniske kirkemøte her (striden om Nestorios), i 655 plyndret araberne byen, og i 1090 tok seldsjukkene Efesos. Byen ble imidlertid snart gjenerobret av keiseren av Bysants, som i 1308 tapte den til osmanene.

Senere har Efesos kun vært et fortidsminne. I dag ligger turiststedet Selçuk i nærheten.

Utgravningen begynte på midten av 1800-tallet ved briten J. T. Wood, som fastslo Artemistempelets plass, og senere har østerrikske arkeologer overtatt.

Av det berømte Artemistempel er de vesentlig fundamentene igjen; det ble flere ganger gjenreist. Tempelet ble påbegynt omkring 560 fvt., var tre ganger så stort som Parthenon og ble i antikken regnet som et av verdens sju underverker. Grunnflaten var 55 × 110 meter, og det tok 100 år å få det ferdig. Det vendte mot vest og var bygd i lokal marmor. Tempelet ble påtent av Herostratos i 356 fvt., men ble gjenoppbygd og skal ha blitt like praktfullt.

En godt bevart søylestamme fra tempelet fra 300-tallet med relieffutsmykning, noe som var uvanlig i antikken, befinner seg på British Museum i London.

• Efeserbrevet
• Den greske antikken