Edvard 3.

Edvard 3. var konge av England fra 1327 til 1377. Han var sønn av Edvard 2 og Isabella. Han fikk imidlertid først reell makt da han fjernet morens elsker, Roger Mortimer, ved et kupp i 1330. Edvard var en energisk ridderkonge med Europas mest prangende hoff.

I Edvards regjeringstid begynte de langvarige stridene med Frankrike kjent som Hundreårskrigen, dels fordi begge landene grep inn i den skotske tronstriden, dels på grunn av Edvards nære forhold til Frankrikes fiender i Flandern, men særlig fordi han stod i veien for den franske kongemakten. Edvard var hertug av Guyenne, og som Filip den smukkes dattersønn gjorde han krav til og med på den franske tronen.

Krigen begynte i 1337 og artet seg som en rekke engelske felttog på fastlandet, med fredsperioder imellom. Kong Edvard tok Calais i 1347 og sammen med sønnen Edvard («den svarte prins») vant han slaget ved Poitiers i 1356 og sikret seg store områder. Ved freden i Brétigny (1360) gav han opp kravet på den franske kronen, men fikk størstedelen av Vest-Frankrike; likevel maktet han senere bare å redde noen byer ved våpenstillstanden i 1375 (Calais, Brest, Bordeaux, Bayonne).

Krig og pest (svartedauden) hadde vært en stor påkjenning for England. For å skaffe penger til krigføring måtte Edvard gi Parlamentet store rettigheter, særlig kontroll med skattlegging. Dette ble grunnleggende for engelsk statsskikk.

Da Edvard 3 døde i 1377 ble han etterfulgt av sønnesønnen Rikard.