Edgar Degas

Edgar Degas ble født rett sør for bydelen Montmartre i Paris, og det var i dette området han fant inspirasjon til sin kunst gjennom store deler av karrieren. Han kom fra en middelklassefamilie, med en kunstinteressert far som tidlig oppdaget sønnens talent. Ved farens oppmuntring og finansielle støtte begynte Degas på Ècole des Beaux-Arts, kunstakademiet i Paris. I 1856 reiste han til Italia for å hente inspirasjon fra kunstnere som Leonardo da Vinci, Michelangelo, Giotto og Tizian. Degas beundret også den franske neoklassisistiske kunstneren Ingres, som var 1800-tallets mester når det kom til klassisk linjeføring. Samtidig var han inspirert av den franske romantikkens mester, Eugène Delacroix, som ledet an i bruken av sterke, ekspressive farger.

Degas arbeidet med mange ulike teknikker: blyant, fargestifter, blekk, oljemaling, pastell, litografi, etsing og akvatint, foto, og i den senere delen av karrieren lagde han også skulpturer. Han fikk ingen umiddelbar suksess og var ofte plaget med overdreven selvkritikk som gjorde det vanskelig for ham å fullføre arbeider. Han tilhørte samme generasjon som Édouard Manet, og i likhet med Manet holdt han seg litt på avstand fra impresjonistene, selv om han var enig i store deler av deres program. Fordi Degas hadde en solid bakgrunn innen den akademiske kunsten, skulle hans bilder etter hvert bli ettertraktet blant mange kunstsamlere. Kunstkritikere påpekte at han hadde en faglig tyngde som flere av hans kunstnerkollegaer manglet. Degas skulle rett og slett vise seg å være mer salgbar, til tross for sine ukonvensjonelle motivvalg.

I begynnelsen av karrieren sees en tydelig klassisk påvirkning. Bildene fra denne tiden har en strammere komposisjon, stor detaljrikdom og en dempet fargeholdning. Eksempler på dette ser vi i tidlige arbeider som Slett lune (cirka 1870) og Bomullsmarkedet i New Orleans (1873). Etter hvert utviklet malerstilen seg mot et løsere og mer fargesterkt uttrykk, preget av bevegelse, lysere koloritt og ukonvensjonelle perspektiver.

Innen 1870 var Degas en fremtredende kunstner i det selvstendige kunstnermiljøet i Paris. Her befant han seg i selskap med kunstnere som James Tissot og Henri Fantin-Latour og ble kjent med avantgarde-kunstnere som Pierre-Auguste Renoir, Camille Pissarro og Claude Monet. Degas var enig med de unge kunstnernes ideer om at malerkunsten skulle engasjere først og fremst gjennom fargebruk og det umiddelbare uttrykk. Motivene skulle hentes fra den moderne verden.

Bilder fra denne perioden i Degas’ karriere var med å definere hans særegne kunstneriske uttrykk. Mellom 1870 og 1873 malte han en nyskapende billedserie, med motiver fra balletten, og disse skulle senere alltid forbindes med ham. Nå fikk han solgt mange bilder. Dansen som motiv ga Degas muligheten til å teste sine evner i en ny kontekst, nemlig verdenen på operaen i Paris. I 1874 var Degas med å arrangere en impresjonistutstilling som han kalte realistenes salong, og her viste han flere av sine signaturverk, med ballettdansere, veddeløpsbaner og arbeiderkvinner som vasker og stryker klær.

Introduksjonen av det bærbare kameraet skjedde parallelt med impresjonismens fremvekst, og kameraet gjorde det mulig å oppdage nye motiver, uventede vinkler og spennende utsnitt. Kunstnere lot seg inspirere av fotografiets muligheter, men det ble også viktig for dem å fremstille og formidle det som ikke kunne fanges av et kamera.

Degas brukte selv fotoapparatet helt praktisk i sitt arbeid. For eksempel tok han bilder av den samme modellen i forskjellige stillinger og positurer, for så å overføre bildene til lerretet og arrangere dem slik han ønsket. De fleste av Degas’ verk, inkludert de som forestiller danseprøver, er på denne måten møysommelig satt sammen. Resultatet gir likevel inntrykk av noe som skjer akkurat i det øyeblikket man ser på bildene. Kunstneren skapte en illusjon om fotoapparatets raske, nøkterne avbildning.

I den japanske kunsten, og da særlig i tresnittet, fant Degas og andre impresjonister en tradisjon som var upåvirket av den europeiske kunstens akademiske regler. Det japanske tresnittet presenterte et helt nytt formspråk, med vekt på linjeføring og overlappende flater fremfor korrekt perspektiv. Tresnitt ble ikke regnet for stor kunst i Japan, men i Europa var de svært populære.

Fascinasjonen for vinkler og utradisjonelle poseringer var grunnen til at Degas foretrakk å male motiver fra balletten fremfor utendørsscener. Ved å observere ballettøvelser fikk Degas en enestående mulighet til å se kropper fra alle vinkler og i de mest varierte stillinger. Han kunne male ballerinaene dansende, eller i hvile mellom aktene, og studerte effekten scenelyset hadde på modelleringen av den menneskelige formen.

I 1860-årene var Degas allerede en fast gjest i operaen i Paris. I 1885 fikk han skaffet seg sesongbillett, noe han lenge hadde ønsket seg. Han fikk adgang til private innganger og fri tilgang til ballettdanserinnenes øvingslokaler, og ble kjent med mange av utøverne, både dansere, musikere, komponister, koreografer og sangere. Flere ble direkte knyttet til hans kunstnerskap, enten som beskyttere eller modeller. Degas' kunst skulle få sitt særpreg gjennom nettopp denne tilknytningen til livet på og bak scenen.

Mange av kunstnerens mest kjente motiv er hentet fra operaen, og det var også her han fant det spesielle scenelyset og de utradisjonelle positurene og bevegelsene han var så interessert i. Degas satt imidlertid sjeldent gjennom en hel forestilling, han kom sent, dro tidlig og gikk ofte bak scenen midt under forestillingen. Det var tydelig at det var selve mekanismen og magien bak sceneshowet han var mest interessert i. Ved å vise det som skjer før, under og etter en forestilling, fremfor selve opptredenen, fjernet Degas seg fra posisjonen som en vanlig publikummer. På en måte brøt Degas illusjonen; det publikum får se på scenen, er kontrollert og manipulert, men gjennom hans kunst fikk man et unikt innblikk i scenekunstens mystiske verden.

Degas begynte å jobbe med pastellkritt fra slutten av 1850-årene, trolig inspirert av kunstneren Gustave Moreau. I begynnelsen brukte Degas pastell sporadisk og mest til skisser og private arbeider. Senere tegnet han en landskapsserie fra kysten av Normandie i 1869, og fra 1875 til slutten av hans karriere var pastell det foretrukne mediet. Krittet passet godt med ambisjonen om å fange det umiddelbare fordi det ga ham gode muligheter for å jobbe raskt og for å eksperimentere. Degas viste en serie av pasteller av kvinner som bader på den siste impresjonist-utstillingen i 1886. Mot slutten av karrieren fikk Degas stadig dårligere syn, men holdt frem med pastellene så lenge han klarte. Pastellene var også svært populære blant det mannlige publikum og fikk mange kjøpere.

Kvinnene i disse bildene er stort sett vist i varierende grad av nakenhet, og ofte alene i bildet. Pastellene ble tegnet i stort format og har et tilsynelatende tilfeldig uttrykk og utsnitt, tydelig inspirert av japansk kunst. Degas var opptatt av å fremstille kroppens bevegelser slik de fremstår i en hverdagslig setting, noe som gir tegningene et intimt preg. I likhet med Edouard Manet var også Degas kritisk til klassisk studio-posering, og pastellene fremstiller kroppen på overraskende måter og fra uventede vinkler.

Degas utførte omkring 70 mindre skulpturer av dansere, nakne akter og hester, men Den lille danseren på 14 år er den eneste han valgte å vise offentlig. Den er også kunstnerens mest berømte skulptur og ble først presentert på impresjonistenes sjette utstilling våren 1881. Degas skapte verket i en innovativ blandingsteknikk. Selve figuren var formet i pigmentert bivoks og kledd i bomullstopp og tutu-skjørt. Andre materialer er metall, menneskehår, lin og silke.

Modellen for skulpturen var Marie von Goethem, en ballettstudent på operaen i Paris. Jenta var av arbeiderklassebakgrunn, noe som var typisk for ballerinaene i Paris. Skulpturen vakte straks reaksjoner. Uttrykket befant seg langt fra de hvite marmorskulpturene publikum var vant til å se, og framsto for mange som brutalt realistisk. Flere kritikerne mente skulpturen var stygg og vulgær, men kunne ikke nekte for at den var oppsiktsvekkende moderne. Degas har i denne skulpturen, som så ofte ellers, lagt vekt på pausene og det mer intime. Dette er ikke ei jente som danser for et publikum, men som kanskje er på øvelse eller står og venter bak scenen.

Etter kunstnerens død ble det laget flere bronseavstøpninger av både denne og andre skulpturer. En reproduksjon finnes i Nasjonalmuseets samlinger.

I løpet av 1900-tallet har flere kunsthistorikere rettet et kritisk blikk mot kvinnefremstillingene i Degas kunst. «Jeg maler kvinnen fri for koketteri, i samme tilstand som dyr når de vasker seg», skal Degas selv ha sagt om måten han avbildet sine modeller. Spørsmålet er om hvorvidt Degas utnyttet sine kvinnelige modeller, og på hvilken måte. Det er dokumentert at mange av ballettdanserne tilknyttet operaen i Paris var fattige unge kvinner som ofte ble hentet rett fra gaten. Det er ikke usannsynlig at flere av dem også var prostituerte eller ble tvunget inn i forhold med mektige menn, kjent som «beskyttere», bak scenen. Fordi Degas tok del i dette miljøet, bidro han kanskje, i hvert fall indirekte, til kvinneundertrykkelse.

Degas var imidlertid ikke interessert i ballerinaene kun fordi de var vakre. Han var heller ikke opptatt av å beskrive deres personlighet og humør, og det er lite som tyder på at han hadde noe romantisk forhold til dem. I stedet studerte og fremstilte han danserne med den samme nøkternheten og objektiviteten som andre impresjonister gjorde når de malte landskap. Måten han jobbet på for å nå sine mål kan imidlertid ha gått ut over modellenes velbefinnende. For eksempel måtte flere av danserne posere i timevis i ubehagelige stillinger.

Mange av Degas’ pasteller viser intime motiver, med nakne kvinner som vasker og tørker seg. De ble av mange oppfattet som uanstendige. Likevel hadde de en stor kjøpegruppe blant borgerskapets menn. Hvor han fant modellene til disse bildene, er omdiskutert. Degas kunne trolig ikke ha tegnet pastellene etter modeller i borgerlige hjem, og heller ikke i et studio med profesjonelle modeller. Flere hevder derfor at Degas enten betalte prostituerte til å posere for ham, eller eventuelt ledet sine modeller til prostitusjon.

I motsetning til bordell-scenene ble pastellene ofte utstilt offentlig, tidligst på den åttende impresjonistutstillingen i 1886. En nær venn og kunstnerkollega, Edouard Manet, skal ha blitt forferdet over måten Degas karakteriserte kvinner. Samtidig befant Degas seg i et kunstnermiljø med kjente kvinnelige impresjonister som Berthe Morisot og Mary Cassatt. Sistnevnte ble en nær venn, og Degas oppmuntret hennes kunstnerskap.

• realisme
• impresjonisme
• kunst i Frankrike

• Boggs, Jean Sutherland & Anne Maheux, red.: Degas pastels, 1992, isbn 0-8076-1276-6
• Kendall, Richard, red.: Degas by himself: drawings, prints, paintings, writings, 1987, isbn 0-7858-0166-9
• Lemoisne, Paul-André: Degas et son oeuvre, 1946-49, 4 b., isbn 082405525X
• Rewald, John, red.: Degas; works in sculpture, a complete catalogue [...], [1944]
• Sutton, Denys: Edgar Degas: life and work, 1986, isbn 0-89660-024-6