Edgar Bauer

Bauer ble født i Charlottenburg i 1820 og studerte historie, teologi og filosofi ved Friedrich-Wilhelms-Universität i Berlin. Her var han sammen med broren en fremtredende figur i det berlinske miljøet av unghegelianere, hvor han var blant de mest radikale. I det tidlige hovedverket Der Streit der Kritik mit Kirche und Staat (1844) argumenterer Bauer eksempelvis for individuelle terrorangrep mot adelen, da «adelens mord på folket» ifølge ham kun kan avhjelpes ved «folkets mord på adelen». Han hevder også at prostitusjon er den naturlige konsekvens av ekteskap.

Som ung delte Bauer i det store og hele sin brors radikalt unghegelianske standpunkt, som anså den realiserte selvbevissthet som det sanne subjekt for historiske fremskritt, drevet av kritikk. Kritikk var ifølge Bauer den eneste reelle historiske handling, og gjennom den skulle man nå frem til en ateistisk republikk av frie selvbevisstheter.

I årene 1848-1849 deltok Bauer i de revolusjonære opprørene i Tyskland som nestformann i den demokratiske klubben i Berlin, og han deltok blant annet i organiseringen av en storming på det prøyssiske innenriksdepartementet.

Etter revolusjonens nederlag flyktet Bauer til Altona utenfor Hamburg. Her ble han involvert i den pågående første slesvigske krig som journalist og propagandist, først på tysk side, men siden på dansk. Etter krigen flyktet Bauer i 1851 med hjelp fra den københavnske politikommissæren, Cosmus Bræstrup, videre til England hvor han bosatte seg i London.

I London var Bauer en del av et emigrantmiljø bestående av kontinentaleuropeiske revolusjonære, som også inkluderte Giuseppe Garibaldi, Giuseppe Mazzini, Friedrich Engels og Karl Marx. Sistnevnte hadde vært en nær venn av Bauer-familien under sin studietid i Berlin, og de to gjenopptok kontakten i London. I perioder var Bauer således ukentlig på besøk hos Marx.

Bauer arbeidet i London som korrespondent for flere danske aviser, men samtidig virket han på vegne av Bræstrup som politispion. I løpet av perioden 1852-1861 sendte Bauer nesten totusen sider med rapporter om det revolusjonære miljøet til Bræstrup, som delte dem videre i det nordeuropeiske politisamarbeidet etablert etter 1848.

Etter 1848 forlot både Bruno og Edgar Bauer deres radikalt republikanske standpunkt, og deres fortsatte utpregede anti-liberalisme førte dem i stedet til en slags reaksjonær filosofisk konservatisme. Bruno oppfattet nederlaget i 1848 som en krise for metafysikken, og han så nå i stedet Russland som arnestedet for en brutal absolutisme, praksis i sin rene form, som med tid ville beseire den mislykkede tyske metafysikk.

I 1861 vendte Bauer tilbake til Berlin etter et generelt amnesti. Her arbeidet han som journalist og skribent, blant annet på oppslagsverket Staats- und Gesellschafts-Lexikon utgitt av den konservative skribenten Hermann Wagener og redigert av blant andre Bruno.

Etter tapet av Sønderjylland i 1864 virket han dessuten en periode som uformell politisk rådgiver for etnisk danske medlemmer av den prøyssiske riksdag.

Bauers offentlige arbeid for den danske saken tiltok også i 1860-årene. Til Wageners leksikon forfattet han et rundt 90 sider langt oppslag om Danmark og rikets historie med utgangspunkt i de tyske hertugdømmene Slesvig og Holstein. På kvasihegeliansk vis argumenterte Bauer for at hertugdømmene utgjorde selve verdenshistoriens omdreiningspunkt, da den tyske keiserlige ufrihet – som også Bruno hadde identifisert – her ble konfrontert med den urteutoniske, skandinaviske frihet.

Dette var en tese som passet den danske stat så godt at man året etter (1862) finansierte en dansk oversettelse utgitt av Gyldendal med forord av den tidligere danske utenriksministeren, baron Blixen Finecke (1859-1860).

Fra 1869 vendte Bauer tilbake til Altona som redaktør for avisen Altonaer Mercur. Her fortsatte han sitt propagandistiske virke for den danske helstat. Fram til sin død forble Bauer en ivrig skribent, både som redaktør for flere, ofte mislykkede utgivelsesprosjekter og i etablerte danske aviser, blant annet Fædrelandet, som også hadde Nikolai Frederik Severin Grundtvig blant de faste bidragsyterne. Spesielt føljetongen «Nordslesvig og Tyskland for Folkerettens Domstol» (1877) i Dannevirke, som også ble utgitt som bok, var populær.

Bauer fikk slag i 1884 og døde i relativ ubemerkethet og fattigdom i 1886. Talende for de siste år av hans liv publiserte flere danske aviser anerkjennende omtaler, mens hans død overhodet ikke ble nevnt i tysk presse.

• hegelianisme
• Bruno Bauer
• spionasje