Dizzie Tunes

Dizzie Tunes ble profesjonelle heltidsartister i 1966. Manager Jørg-Fredrik Ellertsen så det sceniske potensialet og bygde et eget produksjonsselskap og platemerket Troll rundt dem. Gjennombruddet i 1964 med singelen Store føtter medførte opptredener i fjernsynet og revydebut på Chat Noir i 1966 med Wenche Myhre og Ivar Medaas i Å, så heldig vi er, fulgt av Syv glade lerker på en blå gren (1969). Wenche Myhre deltok også i Show før jo heller (1971). Alfred Næss var deres viktigste forfatter, fra 1972 i samarbeid med Yngvar Numme, som etter hvert tok regiansvaret. Fra sommerrevyen På scenekanten i Tønsberg i 1972 var Grethe Kausland fast kvinnelig midtpunkt. Fra 1974 til 1990 medvirket også Benny Borg.

På plate var Dizzie Tunes mest aktive de første ti årene. De singledebuterte i 1963 med Mette, Mette, Mette på det lille selskapet Viking Records. Albumdebuten Dizzie Tunes (1967) ble i 1969 fulgt av den kontroversielle The New Sound of Edvard Grieg/Folk Music, med nyskapende jazzifiserte arrangementer av Grieg og norske folketoner. Tradisjonalister i det klassiske musikkmiljøet så dette som uhyre respektløst og fremstilte krav om forbud ved lov, hvilket medførte uvanlig stort salg for en så smal utgivelse.

Musikalsk fjernet Dizzie Tunes seg etter hvert fra pop/rock og nærmet seg swingjazz, preget av Klingbergs avanserte vokalarrangementer. Størst salgssuksess hadde de med barneplater. Juleplatene God jul (1967) og Glad jul (1977) er klassikere, og fjernsynsserien Ra-ta-ta-ta-ta resulterte i 1971–1973 i tre bestselgende plater som ble belønnet med Spellemannprisen i 1973. I 1970 gjestet Dizzie Tunes med Ulla Sallert på Stockholms Hamburger Börs og hadde flere gode plasseringer på Svensktoppen.

Fra Kjære lille Norge (1972, filmet 1973) hadde Dizzie Tunes uavbrutt suksess med alle sine revyer til og med Jubeljubileumsshow (2000). Revyene ble vanligvis spilt over en treårsperiode, der et år på Chat Noir ble fulgt av et halvår i respektive Göteborg og Stockholm og et år på turné før de ble avsluttet med fjernsynsopptak. Dette gjorde at de aldri ble overeksponert for publikum på ett sted, og det gav premierene et preg av eksklusivitet.

Fra slutten av 1960-årene gjorde de også rene fjernsynsproduksjoner, og Sing Sala Bim (1973) innbrakte bronserosen i Montreux. I 1975 laget de spillefilmen Tut og Kjør. 1990 overtok Jørg-Fr. Ellertsen utestedet Humla i Oslo, som under navnet Dizzie Teater ble Dizzie Tunes’ egen scene, hovedsakelig brukt av andre artister i Ellertsens stall, som Øivind Blunck, Hege Schøyen og Øystein Sunde. Den endelige sluttstreken satte de 4. august 2001 på Hotell Klubben i Tønsberg.

Dizzie Tunes eksemplifiserer klarere enn noe annet ensemble et typisk trekk ved norsk underholdning og revy, den musikalske showgruppen, i tradisjonen fra The Monn Keys. Deres stilmessig klareste etterfølgere er Cheezy Keys, med debut på Chat Noir og Edderkoppen i 2003. Forestillingene til Dizzie Tunes hadde et gjennomgående musikalsk preg og kan like godt kalles show som revy.

De ble tildelt Leonardstatuetten i 1993, Snill Gutt-statuetten i 1988, Lisebergapplåden i 1991 og Jens Book-Jenssens pris i 1993.

Gruppa mottok kulturpriser fra Porsgrunn og Skien kommuner i 1993 og fra Telemark fylke i 2000. Dizzie Tunes plass ble avduket i Skien i 1999.

I 2017 ble Dizzie Tunes innvalgt i Rockheim Hall of Fame.

• Dizzie Tunes, 1967
• God Jul, 1967 (nyinnspilling 1982)
• 12XDizzie, 1969
• The New Sound of Edward Grieg/Folk-Music, 1969
• Ra-ta-ta-ta-ta (sammen med Åse-Lill Nilsen), 1971
• Mere ra-ra-ta-ta (sammen med Grethe Kausland), 1972
• Kjære lille Norge, 1972
• Hei-hå hei-hå (sammen med Grethe Kausland), 1973
• Den aller siste ra-ta-ta-ta-ta-ta-ta-ta, 1973
• Norsklåt (sammen med Grethe Kausland), 1973
• På go’fot (sammen med Grethe Kausland og Benny Borg), 1976
• Glad jul, 1977
• Memories of Music (sammen med Grethe Kausland og Benny Borg), 1982
• Go’biter – Live at Dizzie (sammen med Grethe Kausland og Benny Borg), 1991
• 40 Beste, samleplate, 1999
• Nå er det jul igjen!, samleplate, 2009

• popmusikk
• revy