Den spanske borgerkrigen

Spania var i årene før borgerkrigen preget av store politiske og sosiale konflikter. Landet hadde få år tidligere vært et diktatur (1923–1930), og en omfattende reformpolitikk etter at demokratiet ble innført i 1931, bidro til å ideologisk splitte befolkningen, politikere, militæret og kirken. Dette ledet til en rekke voldelige hendelser som knyttes til grupper på både venstre- og høyresiden.

Den «andre republikken» kom til makten den 14. april 1931 ved en brakseier i Spanias første demokratiske valg. I republikkens første etappe, som varte fra 1931 til 1933, ble landets regjering ledet av Manuel Azaña og en koalisjon bestående av republikanere og sosialister. Disse gjennomførte en rekke reformer, blant annet omfordeling av jordeiendom, tiltenkt å modernisere landet. Enkelte på høyresiden og deler av militæret var store motstandere av disse reformene, og forsøkte seg på et mislykket statskupp for å stoppe dem. Det tok allikevel bare et år før en høyreregjering støttet av høyadel og kirken kom til makten, og disse lovte å fjerne eller endre de innførte reformene. Denne framferden bidro til flere hendelser av politisk og sosial ustabilitet, som leder til borgerkrigen.

Året 1934 ble kjennetegnet av en rekke voldelige hendelser, som bidro til å svekke den demokratisk valgte regjeringen. Den første hendelsen, kalt «revolusjonen i 1934», var en av hovedårsakene til utbruddet av den spanske borgerkrigen. En stor gruppe med arbeidere initierte en landsomfattende streik, støttet av det spanske sosialistpartiet (PSOE) og fagforeninger. Regjeringen slo ned på streiken, og et sted mellom 1500 og 2000 mennesker døde, mens så mange som 30 000 antas å ha blitt fengslet.

Valget i 1936 gjorde at Manuel Azaña igjen kom til makten, og noe av det første han gjorde, var å gi generalene involvert i kuppforsøket nye poster i utkanten av Spania. Francisco Franco ble sendt til Kanariøyene, mens Emilio Mola ble sendt til Pamplona. Disse to skulle senere vise seg å spille en nøkkelrolle i borgerkrigen som ledere av det krigsutløsende militærkuppet.

Azañas regjering mislyktes å gjøre noe med det skyhøye som konfliktnivået i Spania, og uttalte til parlamentet i 1936 at mangelen på enhet truet republikken. På landsbygden var det blodige konflikter mellom bønder og jordeiere. Det ledende partiet på høyresiden var det fascist-lignende Falangen, som var svært nasjonalistiske og katolsk konservative. Falangen var svært misfornøyde med landets ledelse, og ledet an med politiske attentat i starten av 1936. Dette produserte en enda større bølge av politisk motivert vold med ofre på både høyre- og venstresiden. En del av volden og vandalismen rettet seg også mot kirken, som var kjent for å støtte høyresiden. Totalt ble 262 personer drept mellom februar og juli 1936.

Militæret, støttet av konservative katolikker og monarkister, var misfornøyde med Azaña-regjeringens sekularisering, jordreformer og manglende evne til å håndtere volden og vandalismen. General Emilio Mola ledet an i planleggingsfasen av et kupp i 1936 med et mål om å stifte et militært diktatur, forene kirke og stat, samt løse konfliktene knyttet til jordbruk. Til tross for omfattende planlegging var det allikevel tvil om hvorvidt man ville være i stand til å ta store byer som Madrid og Barcelona, først og fremst fordi ikke hele militæret stilte seg bak det planlagte kuppet.

17.–18. juli 1936 gjorde de spanske styrkene i Marokko og på Kanariøyene opprør mot regjeringen. Dette regnes som starten på borgerkrigen. Regjeringstroppene, republikanerne, manglet materiell og var preget av ulike fraksjoner (anarkister, kommunister, republikanere, demokrater) med ulike mål. Opprørstroppene (nasjonalistene) var derimot velorganiserte og godt utrustet. 17. juli kom general Francisco Franco fra Marokko, og 1. oktober ble han utropt som leder for opprørstroppenes, «nasjonalistenes», regjering i Burgos.

Falangen tok raskt parti med kuppmakerne. En av partiets mest fremtredende politikere, José Antonio Primo de Rivera, ble fengslet og senere henrettet av republikanerne. I 1937 gjorde general Franco Falangen om til det eneste tillatte partiet, og dette varte frem til slutten av diktaturet.

Fra første stund fikk Franco støtte fra Adolf Hitlers Tyskland, Benito Mussolinis Italia og Antonio de Oliveira Salazars Portugal. Vestmaktene Frankrike, Storbritannia og USA gikk inn for en ikkeinnblandingspolitikk (ikke-intervensjonsavtalen) og ville løse saken fredelig gjennom Folkeforbundet og en våpenembargo. Det var bare Sovjetunionen og Mexico som støttet den lovlige spanske regjeringen med militære forsyninger.

De ideologiske brytningene i Spania og stormaktenes innblanding gjorde at befolkningen i mange land valgte å ta parti i konflikten. Fra hele verden strømmet mellom 35 000 og 59 000 frivillige til for å kjempe på republikkens side i de såkalte internasjonale brigadene, mens fagforeninger og andre bevegelser støttet republikanerne både materielt og økonomisk. Borgerkrigen og forsvaret av republikken ble en viktig sak for den norske og internasjonale arbeiderbevegelsen. I Norge stiftet man «Den Norske Hjelpekomité for Spania» i 1936 for å støtte republikanere (den demokratiske valgte regjeringen). Denne organiserte flere innsamlingsaksjoner, bidro i byggingen av et norsk-svensk sykehus i Alcoy og gikk til innkjøp av 15 ambulanser.

Franco ble støttet av opptil 70 000 italienske «svartskjorter», mens Tyskland særlig stilte jager- og bombefly med mannskap til disposisjon for opprørerne. Tyske flys terrorbombing av den lille byen Guernica 26. april 1937 rystet hele den demokratiske verden. Likevel holdt de vestlige stormakter fast ved sin ikke-intervensjonspolitikk og unnlot å delta i kampene eller selge våpen til Spanias demokratisk valgte regjering. Den 19. november 1936 godkjente Tyskland og Italia offisielt Francos regjering.

Takket være stadige forsyninger av tropper, våpen og ammunisjon fra Italia, Tyskland og Portugal lyktes det Franco å ta praktisk talt hele det sørlige og vestlige Spania før høsten 1937. Den støtten republikanerne fikk fra Sovjetunionen i form av våpen og ammunisjon var av betydelig mindre omfang. Et dypt fremstøt langs Ebrodalen splittet republikanerne tropper i to. I april 1938 var mer enn to tredjedeler av Spania i Francos hender. De internasjonale brigadene ble oppløst i et forsøk på å få alle fremmede styrker ut av Spania, men den nazistiske og fascistiske hjelpen fortsatte. Republikanernes tropper var på vikende front, og i desember 1938–februar 1939 brøt deres forsvar fullstendig sammen.

I februar 1939 anerkjente Storbritannia og Frankrike de jure Francos regjering, og 24. mars 1939 falt republikanernes sterkeste støttepunkt, Madrid. Valencia falt også, og borgerkrigen var slutt.

Nasjonalistenes seier i borgerkrigen ble proklamert i erklæring den 4. august 1939, hvor Franco ble proklamert som «øverste leder, ansvarlig bare for Gud og historien». Seieren gjorde Spania til et diktatur som varte helt frem til 1975. Konsekvensene av krigen var katastrofale. Så mange som en halv million mennesker døde i krigen, men det var ikke slutt på volden. Diktaturet forfulgte, fengslet og sendte så mange som 270 000 mennesker i konsentrasjonsleirer. 50 000 mennesker ble henrettet og gravlagt i umarkerte massegraver over hele Spania, mens 400 000 politiske fanger ble brukt til tvangsarbeid.

En halv million mennesker flyktet over Pyreneene til Frankrike. Flukten kalles La Retirada («retretten»). I Frankrike ble de spanske flyktningene holdt i flyktningeleirer under forferdelige forhold; blant annet spredde seg dysenteri og tyfus, og mange av flyktningene døde. Etter at Frankrike ble okkupert av Tyskland under andre verdenskrig i 1940 ble spanjolene internert sammen med jøder, kommunister og homoseksuelle og brukt til tvangsarbeid.

Landet var gruslagt, og befolkningen opplevde omfattende rasjonering det første tiåret etter krigens slutt. Spania slet med svært stort matmangel (jordbruket var rasert) og man manglet også drivstoff, noe som gjorde det utfordrende å fordele basisprodukter blant befolkningen.

Fortsatt sliter Spania med å håndtere minnene fra borgerkrigen og diktaturet. Det ligger fortsatt tusenvis av ofre i forskjellige massegraver over hele landet, som deres etterkommere kjemper for å få åpnet. Først i 2018 evnet man å flytte tidligere diktator Franco fra sitt mausoleum «De falnes dal», som har et 150 meter høyt kors og er gravstedet til 33 833 personer fra begge sider av borgerkrigen. Franco ble flyttet til en privat grav i Mingorrubio, noe som gjør at diktatorens tilhengere ikke lenger kan besøk graven for å hylle ham. «De falnes dal» står nå som et monument til de som døde i borgerkrigen.

• Spanias historie
• Francisco Franco
• Falangen
• fascisme
• borgerkrig