Den norske Amerikalinje

De fleste norske utvandrerne reiste over Storbritannia til USA. I 1871 opprettet Peter Jebsen Det Norsk-Amerikanske Dampskibsselskab. Det skulle bringe norske utvandrere direkte fra Bergen til New York, og last til Storbritannia og Norge på returen. Ruten ble aldri lønnsom og lagt ned i 1876.

Fram mot århundreskiftet ble transatlantisk passasjerfart mer og mer spesialisert. Den ble vesentlig mer kapitalkrevende og de store og dominerende britiske og tyske rederiene organiserte seg i skipskonferanser (kartell) for å motvirke konkurranse og skape mer økonomisk forutsigbarhet. Norske redere hadde ikke erfaring med slik skipsfart og ingen nye initiativ for en norsk linje ble tatt med det første. Den eneste måten å reise direkte fra Norge til Amerika på, var med danske Thingvallalinjen (fra 1898, DFDS).

I 1908 var det to konkurrerende planer for norsk engasjement i transatlantisk passasjerfart: En egen norsk linje og et skandinavisk alternativ med danske DFDS og norske og svenske interesser, også kjent som «Birmaplanen». Initiativet må ses i sammenheng med unionsoppløsningen i 1905 og påfølgende nasjonsbygging, samt byggingen av Bergensbanen i 1909. «Birmaplanen» ble skrinlagt og Den norske Amerikalinje A/S ble stiftet i 1910. Den nødvendige grunnkapitalen ble reist blant annet med betydelige bidrag fra den store norske befolkningen i USA og en statssubsidie på én million kroner. Subsidien ble begrunnet med at en direkte norsk rute ville gjøre det lettere for nordmenn i USA å vende tilbake til Norge og bidra til nasjonsbyggingen.

NAL var avhengig av en avtale med skipskonferansene for ikke å bli utkonkurrert. En avtale ble inngått der NAL forpliktet seg blant annet til kun å frakte skandinaviske utvandrere på tredje klasse og ikke anløpe andre havner enn Kristiania, Kristiansand, Stavanger og Bergen i Europa. Billettprisen på tredje klasse måtte være minst 166 kroner.

Ruten ble igangsatt med Kristianiafjord i juni 1913, fra Kristiania, Kristiansand, Stavanger og Bergen til New York. Søsterskipet Bergensfjord ble satt i rute tre måneder senere. Begge skipene var med sine vel 10 000 bruttotonn Norges største skip.

Som følge av Norges nøytralitet, ble NAL en av Europas viktigste passasjerrederier under første verdenskrig, som bindeledd mellom øst og vest. Passasjerfarten ble stort sett opprettholdt gjennom hele krigen.

Kristianiafjord gikk på grunn og sank ved Cape Race i Canada i juli 1917. NALs tredje passasjerskip, Stavangerfjord, gikk inn i ordinær fart i september 1918.

I 1921 innførte USA en kvoteordning på europeisk innvandring. Dette betydde i praksis en slutt på den bortimot frie innvandringen til USA, og fikk følger for all transatlantisk passasjerfart. NAL tilpasset seg ved å satse på turisme og cruise deler av året, i tillegg til anløp av Canada.

I 1938 satte NAL et nytt passasjerskip i rute, Oslofjord.

• Les mer om Norge under første verdenskrig.

Etter krigsutbruddet i september 1939, opprettholdt NAL passasjerfarten mellom Norge og USA fram til okkupasjonen i april 1940. Oslofjord ble rekvirert som troppeskip og gikk på en mine og sank i desember 1940. Også Bergensfjord ble rekvirert som troppeskip, men overlevde krigen. Stavangerfjord holdt seg i norske farvann og ble blant annet brukt som losjiskip for tyske soldater.

• Les mer om Norge under andre verdenskrig.

Ved freden i mai 1945 var NAL i gang med å skaffe et nytt passasjerskip. Bergensfjord ble solgt, mens Stavangerfjord gjenopptok ruten i september 1945. Nye Oslofjord (1949) ble brukt både i ordinær rute og som cruiseskip. Det samme ble nye Bergensfjord i 1956. 1950-årene var på flere måter en storhetstid for NAL. Høye passasjertall skyldtes dels anløp av Danmark, som på den tid ikke hadde egen amerikalinje. Blant passasjerene var det mange norskamerikanere som besøkte gamlelandet.

Stavangerfjord gikk i ordinær rute fram til 1963 da det ble solgt til opphugging.

I 1960-årene ble NAL mer og mer et cruiserederi, idet jetfly overtok mye av den ordinære trafikken over Atlanteren. M/S Sagafjord (1965) gjennomførte noen få ordinære turer, men ble bygget primært for cruisefart. M/S Vistafjord (1973) ble kun brukt som cruiseskip. Den siste ordinære transatlantiske turen ble gjennomført i 1971.

NALs cruisefart opphørte i 1983 da rederiet solgte eierinteressene i Sagafjord og Vistafjord til britiske Cunard Line, som var eid av britiske Trafalgar House.

Fra 1914 hadde NAL også en rekke lasteskip, i starten primært engasjert i linjefart mellom Norge og USA. I 1921 overtok rederiet Den Skandinaviske Øst-Afrika Linje. Ett av lasteskipene gikk tapt under første verdenskrig, mens to lastedampere og samtlige av rederiets tre nye motorskip gikk tapt under andre verdenskrig. Godstrafikken fortsatte etter krigen, og i 1986 gikk NAL inn i bilskipsmarkedet. Det var også en kort periode i bulkfart.

I 1995 ble NAL kjøpt opp av Wilh. Wilhelmsen.

• amerikabåt – linjefart
• Gustav Severin Henriksen
• Kjeld Stub Irgens
• krigsforlis med norske handelsskip
• krigsseiler
• Peter Jebsen
• rederi
• Thingvallalinjen
• utvandring fra Norge til Amerika

• Den norske Amerikalinje på DigitaltMuseum

• Holm, Yngvar (2004) Den store boken om amerikabåtene: Nasjonens maritime stolthet, ISBN 82-996-495-4-4
• Kolltveit, Bård (1984), Amerikabåtene, Norsk Sjøfartsmuseum, Skrift nr. 44, Oslo. ISBN 82-90089-13-9. Finn boken.
• Pedersen, Bjørn og Hawks, F.W. (1995), A history of Den norske Amerikalinje (Norwegian America Line), World Ship Society
• Sebak, Per Kristian (2011), «The Norwegian-American Line: State Incentives and Mediations with Dominant Market Players», i Lewis R. Fischer og Even Lange (red.), New Directions in Norwegian Maritime History, St. John’s: International Maritime Economic History Association, Research in Maritime History Nr. 46
• Sebak, Per Kristian (2014), «Den norske Amerikalinjes passasjerfart – bakgrunn, realisering og utvikling», i Sjøfartshistorisk Årbok 2013, Bergens Sjøfartsmuseum. ISBN 978-82-7064-152-9
• Vea, Erik – Schreiner, Johan – Seland, Johan (1960), Den norske amerikalinje 1910–1960, Grøndahl & Søn, Oslo. Finn boken.