Delfi

Ifølge den homeriske hymne til Apollon, fra omkring 600 fvt., skulle Apollon ha kommet til orakelstedet fra sitt fødested Delos og erobret det ved å drepe slangen Python. Tidligere skulle oraklet først ha tilhørt enten jordgudinnen, Ge, siden rettferdighetens gudinne, Themis; det er også en tradisjon om at en spåkvinne, en sibylle, skulle ha holdt til her. Senere kilder snakker om gjeteren Koretas, som kom med buskapen sin til stedet og oppdaget at dyrene hans oppførte seg merkelig når de kom i nærheten av en bestemt sprekk i bakken; da han selv gikk dit bort, fikk han spådomsgave og grunnla orakelet. Begge fortellingene er senere forsøk på å forklare en virksomhet som antagelig går langt tilbake i forhistorisk tid.

I tillegg til Apollon ble Dionysos dyrket i helligdommen; han styrte den i vintermånedene når Apollon var bortreist hos hyperboreerne i nord og oraklet ikke fungerte, og man viste også hans grav her. Også Poseidon og Hestia hadde altere inne i templet, Hestias med en evig brennende, hellig ild.

Oraklet virket gjennom en prestinne, Pythia, som ble tilfeldig valgt blant modne kvinner av god familie i Delfi. På visse dager, normalt en hver måned, satt hun på en trefot inne i templet over et hull i bakken, kom i transe og ga Apollons orakelsvar til de som ville rådspørre ham. Som forberedelse hadde hun renset seg i kilden Kastalia utenfor helligdommen, drukket vann som rant gjennom templet fra kilden Kassotis og tygget blad fra et laurbærtre som vokste der inne, men det er utelukket at hun kunne bli påvirket av bedøvende dunster fra hullet under trefoten. De som hadde spørsmål satt i et avlukke inne i templet like ved henne og hørte hva hun sa, men prestene var også engasjert i å tolke svarene.

I kildene er det overlevert en del kompliserte og tvetydige orakelsvar på versemål, men det er helt usikkert om de er ekte. Hvis noen er det, må prestene ha formulert dem. Spørsmålene gjaldt som regel råd om alternative valg eller godkjennelse av beslutninger i konkrete situasjoner, ikke normalt som åpne spørsmål om hva som ville skje i fremtiden. Fra vanlige mennesker kunne spørsmålene være meget hverdagslige, ofte formet som alternativer slik at de kunne få enkle råd. Men også politikere og stater søkte råd hos oraklet før viktige beslutninger eller for å få godkjennelse for dem, og slik fikk oraklet både politisk og sosial innflytelse særlig i tidlig tid.

De som skulle grunnlegge nye kolonier pleide å dra til Delfi for å be om råd; det skjedde allerede i det 8. århundre fvt. og førte til at Apollon som regel ble hovedgud i disse kolonibyene. For politiske og sosiale reformer ville man gjerne ha Delfis råd og godkjennelse, og særlig for religiøse og moralske spørsmål ser det ut til at Delfi hadde stor innflytelse og bidro til å fjerne skikker som menneskeofring og blodhevn. På den måten kom oraklet til å spille en viktig rolle i utviklingen av gresk samfunnsliv og kultur særlig i det 7. og 6. århundre fvt., som var oraklets storhetstid. Da fikk det internasjonal anseelse, og ble særlig i det 6. århundre oppsøkt også av ikke-greske fyrster og stater og fikk rike gaver fra dem.

Rikdommene i helligdommen var fristende for folk i omegnen, og ved tre anledninger måtte man føre «hellige kriger» til forsvar mot angrep fra dem. Alt under den første krigen, tidlig i det 6. århundre fvt., ble det dannet et forbund av stater som ville forsvare og beskytte helligdommen, et amfiktyoni. Etter denne krigen organiserte man i år 582 fvt. de pythiske idrettslekene etter mønster av de olympiske, holdt hvert fjerde år, og med et sterkere innslag av kulturelle konkurranser (sang, musikk, resitasjon).

Politisk var oraklet særlig nært forbundet med Sparta, og støttet motstand mot tyrannstyre i Athen og andre steder. Rike gaver gjorde oraklet positivt innstilt til orientalske herskere, også til perserriket, og det frarådet Athen og andre stater å gjøre motstand mot perserinvasjonen i 480-479 fvt. Likevel fikk helligdommen rike gaver til minne om seieren over perserne, men den mistet politisk innflytelse etterpå. Politisk viktig ble den igjen i en periode på 300-tallet, da kong Filip av Makedonia fikk Thessalias plass i amfiktyoniet etter å ha lagt dette landskapet under seg og brukte denne posisjonen til å intervenere i Hellas og etter hvert erobre hele landet.

I hellenistisk og romersk tid hadde oraklet liten innflytelse politisk, men det ble fortsatt mye brukt av privatpersoner; keiserne Nero og Hadrian besøkte det, og orakelvirksomheten fortsatte gjennom hele keisertiden. Virksomheten er kjent gjennom en mengde innskrifter og noen tekster, særlig av forfatteren Plutark (46–cirka 125 evt.) som fra år 95 og resten av livet var prest i helligdommen.

Oraklet ble nedlagt da keiser Theodosius forbød hedenske kulter i år 391 evt. og stengte de gamle helligdommene. Byen ble bispesete og fikk et par kirkebygg, men ble definitivt ødelagt av slaviske invasjoner i tidlig middelalder.

Helligdommen ligger i en bratt skråning som egner seg dårlig for store bygninger, men den utviklet seg antagelig fra et dramatisk klippelandskap like nedenfor Apollon-templet. Der kom det aldri bygninger, men der mente man blant annet at Apollon skulle ha drept Python, og at sibyllen skulle ha spådd. Der templet ble bygget var det en enkel landsby i sen bronsealder (13.–12. århundre fvt.), og den eksisterte også i geometrisk tid (10.–8. århundre fvt.), men fra 700-tallet av er det funnet prestisjegjenstander som tyder på at oraklet var i funksjon og fikk verdifulle gaver. Men først omkring år 600 fvt. ble det skilt ut et eget område for helligdommen omgitt av en innfatningsmur. Denne muren ble siden utvidet flere ganger.

Ifølge senere tradisjoner var det eldste Apollontemplet av sammenflettede laurbærgrener, siden kom ett av bivoks og fjær, og ett av bronse; men det fantes neppe noe tempel før helligdommen ble avgrenset omkring år 600. Det er funnet noe materiale fra et stort tempel med doriske søyler fra den tiden, og allerede da må man ha laget en terrasse for å få nok horisontal byggeplass. Det første templet ble ødelagt av en brann i år 548, og et nytt sto ferdig på en utvidet terrasse i 506. Det var et av tidens største templer (23,80 x 59,50 meter i fundamentene), dorisk med 6 x 15 søyler, og med skulpturer i gavlene som viste Apollons høytidelige ankomst til Delfi i østgavlen og kampen mellom guder og giganter i vestgavlen. Dette templet ble ødelagt av et jordskred i år 373; et nytt med omtrent samme størrelse og lignende utsmykning (gavlgrupper med Apollon i øst, med Dionysos i vest) ble innviet i 330-årene. og ble stående uforandret til antikkens slutt. Orakelvirksomheten fant sted inne i templet, men det er ikke arkeologiske spor der som kan forbindes med den.

Stater som ville markere seg i Delfi, bygget gjerne et skatthus der – en liten bygning i dorisk eller jonisk stil, med et par søyler i fronten, disse av og til erstattet med bærende kvinneskikkelser, karyatider. Skatthusene ble som regel bygget for å huse votivgaver som var for kostbare til å stå utendørs, og de kunne ha rik skulpturdekorasjon. Det er bevart en del fin, arkaisk bygningsskulptur fra skatthus oppført i det 6. århundre av Sikyon og Sifnos; athenernes skatthus, antagelig oppført etter 490 i anledning den første seieren over perserne ved Marathon, ble gjenreist tidlig på 1900-tallet med opprinnelig byggemateriale og avstøpninger av originalskulptur.

På 400-tallet ble gjerne store skulpturgrupper av marmor eller bronse satt opp til minne om militære bedrifter; både athenerne og spartanerne laget slike grupper i anledning sine seire, nederst i den hellige veien opp til templet. Et viktig fellesgresk monument for seieren over perserne var den såkalte slangesøylen, en trefot av gull båret av en søyle av sammentvunne slangekropper av bronse, som sto et sted foran templet. Lignende monumenter laget herskerne i Syrakus for sin seier over kartagernes invasjon på Sicilia i 480. Som i Olympia kunne man også sette opp statuegrupper i anledning seire i de pythiske lekene, og den berømte vognstyreren kommer fra en slik dedikasjon fra en siciliansk hersker en gang på 470-tallet.

For de pythiske lekene trengte man et stadion, og et slikt fra tidlig hellenistisk tid ligger i skrenten et stykke over helligdommen. Teatret øverst i helligdommen er fra hellenistisk tid, men det kan ha vært enklere anlegg der fra ganske tidlig tid for de kulturelle delene av lekene. For kappkjøringene måtte man antagelig ha en bane nede på sletten under helligdommen, mange kilometer unna.

Et stykke unna Apollon-helligdommen ligger en mindre helligdom for Athena med tilnavnet Pronaia (hun foran templet); hun ble antagelig oppfattet som en slags portvokterske. Funn av mykenske terrakottafigurer antyder at helligdommen kan ha en meget lang historie. Det er to templer for henne i helligdommen, et fra sent 500-tall (med en eldre forløper) og ett fra 300-tallet, og noen skatthus. En viktig rundbygning fra 300-tallet, en tholos, har ikke en kjent funksjon; den er nå delvis gjenreist.

En gammel prosesjonsvei fører noen kilometer mot øst og opp i fjellet til den korykiske hule, en hulehelligdom besøkt siden neolittisk tid og viet nymfene og Pan. I nærheten hadde Dionysos et kultsted i friluft der han ble dyrket av dansende kvinner, mainadene.

Hovedkildene til Delfis historie er foruten antikke forfattere (særlig Pausanias' Hellas-beskrivelse, tiende bok, og skrifter av Plutark) de resultater som franske arkeologer har kommet fram til gjennom sine undersøkelser. Resultatene publiseres i serien Fouilles de Delphes. påbegynt i 1902 (over 80 bind). Museet i Delfi har en stor samling av fine funn fra de to helligdommene. særlig av arkaisk kunst.

• Pythia
• pythiske leker
• Apollon
• Den greske antikken

• H.W. Parke: Greek oracles, 1967
• J. Fontenrose, The Delphic oracle: Its responses and operations with a catalogue of responses, 1978
• M. Scott: Delphi, A history of the center of the ancient world, 2014
• W.J. Broad: The oracle. The lost secret and hidden message of ancient Delphi, 2006
• Offisielle guider utgitt av École Française d´Athènes (den franske skolen i Athen; bare på fransk):
• J.-Fr. Bommelaer, Guide de Delphes, Le site, 1991
• (uten forfatter) Guide de Delphes, Le musée, 1991