de store germanske folkevandringer

Germanere levde i det nordlige og østlige Europa rundt starten av vår tidsregning. Ulike grupper snakket beslektede språk fra den germanske språkfamilien, men var organisert i stammer og stammeforbund som konkurrerte om land og makt. De delte mange kulturelle trekk, men hadde også mye til felles med andre samtidige grupper, og kan derfor være vanskelige å identifisere ut fra arkeologisk materiale alene. Germanerne drev jordbruk og februk, og var vant til å flytte til nye områder hvis jorda var utpint eller hvis det ble trangt om plassen. I århundrene rundt starten av vår tidsregning spredte de seg gjennom Sentral-Europa og Øst-Europa, langs hele den romerske grensen fra munningen av Rhinen til grenseområdene mellom dagens Ukraina og Romania.

• Les mer om germansk kultur og historie.

Omkring år 150 etter vår tidsregning var store germanske grupper i bevegelse. Denne perioden kalles den første germanske folkevandringen. Goterne vandret fra områder i dagens Polen mot slettelandene i dagens Ukraina. Dette gjorde at andre grupper ble presset i retning av de romerske grensene. Fra år 162 begynte markomannerne å trenge over de romerske grensene ved Donau. Dette ledet til markomannerkrigene (166–180), som regnes som slutten på den lange fredsperioden kalt Pax Romana.

I perioden som fulgte vekslet nye germanske plyndringstog med romerske straffeekspedisjoner. I 212 og 233 nådde alemannerne frem til Rhinen, og i 236 kom goterne til nedre Donau. I 257 trengte en hær av frankere gjennom Gallia og Hispania og gikk over Gibraltarstredet til Nord-Afrika. I 258–259 angrep alemannerne i Nord-Italia. Romerne måtte trekke grensene i Mellom-Europa noe tilbake. I 269 begynte goterne, som nå var skilt i ostrogoter (østgotere) og visigoter (vestgotere), sine vandringer på Balkan.

Situasjonen roet seg etter at de romerske borgerkrigene ebbet ut på slutten av 200-tallet. Det var stort behov for soldater til den romerske hæren, og store områder langs grensene var nesten folketomme etter en lang periode med krig. Mange germanske grupper fikk nå bosette seg innenfor de romerske grensene på fredelig vis. Germanske soldater og offiserer ble stadig viktigere i den romerske hæren, og noen fikk posisjoner helt i toppen av militær og sivil administrasjon. I 341 lot goterne seg offisielt omvende til kristendommen av misjonæren Wulfila.

Rundt år 350 begynte en ny urolig periode. I 375 startet den andre germanske folkevandring. Det er denne perioden som vanligvis omtales som folkevandringstiden. Hunerne, et nomadisk folk fra Sentral-Asia, gikk inn i de germanske områdene fra øst, antagelig på flukt fra en alvorlig tørkekatastrofe. Dette tvang i sin tur germanske folk over de romerske grensene på jakt etter trygghet og land. Ved Adrianopel, dagens Edirne i Tyrkia, vant en stor hær av gotere over den romerske keiser Valens i 378. Keiseren omkom, og hans etterfølger måtte gi opp å regulere germansk migrasjon over riksgrensene. I vest krysset alemannerne og frankerne Rhinen, og romerne måtte oppgi Rhingrensen i 401. Vandalene tok kontroll over det meste av Gallia i 406 og Hispania i 409. Mellom 429 og 439 erobret vandalene størstedelen av de romerske provinsene i Nord-Afrika. I 410 ble Roma plyndret av Alarik og visigoterne, i 455 av Geiserik og vandalene. Rundt år 400 forlot den romerske hæren Britannia, og cirka 450 trengte jutene, anglerne og sakserne inn og fordrev britene til Wales, Cornwall, Skottland og Bretagne.

Bakgrunnen for germansk innvandring var en kombinasjon av romersk etterspørsel etter soldater og skattebetalere, germansk opportunisme og ønske om plyndringsgods og land, samt press fra andre grupper, så som hunerne. Kontakten med Romerriket ga viktige bidrag til dannelsen av større og mer robuste politiske enheter i det germanske området, som kunne måle seg med den romerske hæren. Germanske krigere opprettet kongedømmer og etablerte seg som nye eliter i de tidligere romerske områdene, men bygde i stor grad videre på eksisterende strukturer. Slik levde romersk tradisjon, kristen religion og kultur videre på mange felt, og gjenværende områder av Romerriket endret seg som følge av kontakt med germanerne.

Tradisjonelt ble de germanske folkevandringene sett på som en serie militære invasjoner, som var utløsende årsak til Romerrikets fall og direkte opprinnelse til de tidligste vesteuropeiske middelalderstatene, med kontinuitet til senere europeiske statsdannelser. I dag vurderes folkevandringstiden som en langt mer sammensatt periode. Det var utstrakt kontakt og samarbeid mellom romerne og deres germanske naboer, og i mange militære konflikter på 300- og 400-tallet stod germanske soldater i og utenfor romersk tjeneste mot hverandre.

• germanere
• folkevandringer
• folkevandringstiden
• jernalderen
• Romerrikets historie

• Goffart, Walter Andre (2006). Barbarian Tides: The Migration Age and the Later Roman Empire. University of Pennsylvania Press.
• Heather, Peter (2010). The Fall of the Roman Empire: A New History of Rome and the Barbarians. Oxford University Press.