De absolutte strafferettsteorier

De absolutte strafferettsteorier, begrunner straffen med at rettferdigheten må skje fyllest, skyld må sones. Dette kalles gjengjeldelsesprinsippet eller soningsprinsippet. Etter en konsekvent gjengjeldelsesteori blir forholdsmessighet mellom lovbrudd og straff det grunnleggende prinsipp. I primitiv form er dette prinsipp uttrykt i Moselovens «øye for øye, tann for tann», eller i Norske Lovs «liv for liv» (talionsprinsippet). Modifiserte gjengjeldelsesteorier legger vekten på den moralske skyld, og betoner at forholdsmessigheten mellom skyld og straff begrenser straffen og motvirker vilkårlighet i straffanvendelsen.

Etter de relative strafferettsteorier er straffen ikke først og fremst rettferdig gjengjeldelse, men sosialt forsvar ved å forebygge kriminalitet. Det tales derfor om prevensjonsteorier. De fleste tilhengere av prevensjonsteoriene vil imidlertid være enige i at hensynet til et rettferdig forhold mellom skyld og straff setter grenser for samfunnets rett til å straffe. I praksis blir det derfor ofte mindre betydningsfullt om man tar utgangspunkt i en absolutt eller relativ strafferettsteori.

Det sondres mellom individualprevensjon eller spesialprevensjon – straffens virkning på den straffede – og allmennprevensjon eller generalprevensjon – straffens virkning på allmennheten. Den individualpreventive virkning kan bestå i uskadeliggjørelse, avskrekkelse og forbedring (f.eks. ved pedagogisk behandling). Den allmennpreventive virkning beror dels på straffetrusselen i seg selv, dels på fullbyrdelsen som eksempel «til skrekk og advarsel for likesinnede», samt på straffens allmenne moral- og vanedannende evne (se allmennprevensjon). For øvrig er den allmennpreventive virkning betinget av en lang rekke varierende omstendigheter (f.eks. oppdagelsesrisikoen) og knytter seg ikke alene til straffetrusselen og fullbyrdelsen, men til samtlige ledd i straffesystemet (loven, pågripelsen, straffesaken, dommen, fullbyrdelsen).