Wien er det naturlige sentrum for østerriksk dans, men sammenlignet med nabolandet Tyskland har moderne dans spilt en underordnet rolle, og internasjonalt er det vel helst i forbindelse med den årlige nyttårskonserten at østerriksk dans er blitt kjent i utlandet.
Fra slutten 1980-tallet har Wien etablert seg som et årlig møtested for moderne dans, gjennom den internasjonale dansefestivalen Internationale Tanzwochen (etablert i 1984), fra 1998 kjent som ImPulsTanz.
Ballett i mange former fant sted omkring habsburgernes hoff i Wien; særpreget er den berømte hesteballetten ved Hofreitschule (den spanske rideskole), der den utøves den dag i dag. Danserne ved Hoftheater og Kärntnertor-teateret holdt tidlig en høy standard. Franz Hilferding (1710–1768) og den italienskfødte Gaspero Angiolini (1731–1803) virket som keiserlige ballettmestere i Wien, og bidrog, sammen med Jean Georges Noverre, som arbeidet der i årene 1767–1774, til fornyelsen av europeisk ballett. Angiolini samarbeidet med Christoph Willibald Gluck og var koreograf da hans Orfeo ed Eurydice ble uroppført i 1762.
I begynnelsen av 1800-tallet var barneballetter svært populære, og Friedrich Horschelt, ballettmester ved Theater an der Wien i perioden 1815–1821, oppførte en rekke slike. Barneballettene ble forbudt av keiseren av moralske grunner, men et nytt kompani ble snart etablert. Fanny Elssler, en av romantikkens store ballerinaer, debuterte her i 1820-årene, likedan hennes største rivalinne, Marie Taglioni. På 1800-tallet var Wien et sentrum for den romantiske ballett, og byen tiltrakk seg berømte utenlandske dansere og koreografer, blant andre Filippo og Paul Taglioni samt August Bournonville. Wiens nye operahus, som stod ferdig i 1869, ble landets viktigste ballettscene. Paul Taglionis Sardanapal ble oppført her bare få uker etter åpningen; Josef Hassreiters Die Puppenfee ble oppført første gang i 1888 og står fortsatt på repertoaret.
I Hassreiters tid som ballettmester (1891–1920) kom østerrikske dansere inn i hovedrollene. I mellomkrigstiden var operaballettens standard varierende, tross berømte ballettmestere som Heinrich Kröller og Margarethe Wallmann. Operahuset ble ødelagt i 1945, og kompaniet spilte i Volksoper og Theater an der Wien. Erika Hanka (1905–1958), som var ballettmester fra 1942 til 1958, bygde i etterkrigsårene opp et sterkt ensemble. Selv om hun hadde bakgrunn fra moderne dans og Kurt Jooss' ideer, innførte hun et hovedsakelig klassisk program, og Giselle stod på repertoaret da Staatsoper gjenåpnet i 1955.
Etter Hankas tid har ballettsjefstillingen ved Staatsoper skiftet svært ofte, og en rekke utenlandske koreografer har gjestet ensemblet de senere år. Med sine rundt 80 dansere er Staatsopers ensemble landets største. Også Volksoper og Theater an der Wien har egne ballettensembler. Ved teatrene utenfor Wien opptrer danserne som regel i forbindelse med operaer og operetter, men gir også egne ballettforestillinger. Det er opprettet en statlig ballettskole i tilknytning til operaen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.