Dag Solstad

Etter artium i Sandefjord var Solstad lærervikar ved Kabelvåg folkeskole og journalist i avisen Tiden i Arendal, hvor han skrev petitartikler som senere er utgitt som bok (Sleng på byen). Etter examen philosophicum ved Universitetet i Oslo var han lærer i Hamnvik i Ibestad. Deretter studerte han ved Universitetet i Oslo, der han blant annet tok idéhistorie mellomfag i 1966, før han ble forfatter på heltid.

Som student kom Solstad tidlig inn i kretsen omkring det radikale tidsskriftet Profil og ble en aktiv deltaker i dette.

Dag Solstads litteratur skildrer viktige sider ved det norske samfunnets utvikling fra 1960-tallet og fremover. De historiske aspektene ved forfatterskapet er tett koblet til eksistensielle og psykologiske problemstillinger, samt hovedpersonenes opplevelse av fellesskap, mening og lykke. I alle romanene ligger hovedpersonenes alder og innstilling relativt tett på Solstads egen. Solstad var en av Norges mest kjente og særpregete kulturpersonligheter, med en utypisk blanding av opphøydhet og folkelighet.

Forfatterskapet kan grovt deles i fem faser som følger tiårsskiftene: I 1960-årene hadde utgivelsene tydelige modernistiske trekk. I 1970-årene var de mer sosialrealistiske og politiske. I 1980-årene ble utopien forlatt, og han skrev romaner hvor han så tilbake på 1970-årenes radikalisme. I 1990-årene handlet romanene om desillusjonerte menn, og fra 2000 ble romanene mer eksperimenterende.

Stilen er gjennomgående reflekterende og preget av en insisterende, rytmisk setningsstruktur, ofte utformet i lange setninger. Solstad skrev i en særegen tone hvor alvor og ironi er tett knyttet sammen.

Forfatterskapet viste inspirasjon og påvirkning fra en lang rekke forfattere, inkludert Knut Hamsun, Henrik Ibsen, Søren Kierkegaard, Marcel Proust, Thomas Mann og mange andre.

I begynnelsen av forfatterskapet prøvde Solstad i rask rekkefølge ut ulike litterære posisjoner. Debutsamlingen Spiraler fremstilte ofte kontaktløse, ensomme mennesker og gjenspeilet inspirasjon fra blant annet Franz Kafka. I programartikkelen «Norsk prosa – europeisk modernisme» fra 1966 ga Solstad uttrykk for et ønske om litterær fornyelse etter modernistisk modell.

I kortprosasamlingen Svingstol fra 1967 var posisjonen en annen. Inspirasjonen var nyenkelhet og en «ømhet for verden», som forfatteren kalte det. De konkrete tingene i verden skulle få være det de var, uten å stille opp som symboler i menneskenes forestillingsverden. «Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger», het det i Svingstol. Forfatteren kommenterte den nye posisjonen i artikkelen «Tingene og verden» fra 1967. Det nyenkle forsøket varte imidlertid ikke lenge.

I 1969 kom forfatterens første roman, Irr! Grønt! Romanen kan leses i lys av seneksistensialistisk tankegang, der forholdet mellom identitet og rolle står sentralt. En inspirasjonskilde var den polske forfatteren Witold Gombrowicz. Alle handlinger og livsytringer kan betraktes som former som fins på forhånd og må fylles. Jakten på en autentisk identitet erstattes av et komplisert spill av ulike roller. Hovedpersonen Geir Breivik utprøver et slikt rollespill. Men det er ikke sikkert hans eksperimenter med rollespillet bekrefter teorien om det. Forfatteren beskrev selv også denne nye litterære posisjonen i den sentrale artikkelen «Om nødvendigheten av å leve inautentisk».

Ved inngangen til 1970-tallet skjedde det et tydelig omslag i forfatterskapet. I omvendelsesromanen Arild Asnes, 1970 fra 1971 skildret Solstad en kritisk intellektuell forfatter som bryter opp fra et eksistensielt tomrom, slutter seg til det kommunistiske partiet AKP(m-l) og vil bli arbeiderdikter. Han opplever sin intellektuelle frihet som et åk. Tilslutningen til et politisk parti som faktisk vil gjøre kommunistisk revolusjon i Norge, vil forenkle og konkretisere Arild Asnes' liv, som oppleves abstrakt og absurd. Også en rekke andre norske forfattere var i årene som fulgte medlemmer av AKP(m-l), blant annet Kjell Askildsen, Edvard Hoem, Espen Haavardsholm og Jon Michelet.

Litterært førte det politiske engasjementet til at Solstad begynte å skrive sosialrealistiske romaner, som særlig skildret arbeiderklassens kår i etterkrigstiden. Flere av dem fikk posisjon som generasjonsromaner. Det gjaldt både Arild Asnes, 1970 og senere 25. septemberplassen fra 1974, som handler om en arbeiderfamilies liv i det sosialdemokratiske Norge fra 1945 til folkeavstemningen om EEC (senere EU) i 1972.

I tidsrommet 1977–1980 utga Solstad en hel trilogi om andre verdenskrig i Norge. Den var også en del av forfatterens sosialrealistiske prosjekt.

Ved inngangen til 1980-tallet bleknet den kommunistiske utopien, og Solstad utga to bøker som både brøt med den sosialrealistiske skrivemåten og markerte at forfatteren selv ikke lenger var deltaker i det utopiske prosjektet, men inntok posisjonen som prosjektets kronikør. Han fortalte historien om den merkelige bevegelsen han hadde vært en del av. Først kom Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982). Romanen ble senere filmatisert med tittelen Gymnaslærer Pedersen i Hans Petter Molands regi (2006).

I 1987 kom Roman 1987, som også skildrer en persons vei inn i AKP og desillusjonen som følger etter at utopien falmet. Mellom disse to romanene ga Solstad ut Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984), som forteller om det sosialdemokratiske norske samfunnet, særlig slik det så ut fra de nyere drabantbyene i hovedstadsområdet.

Fra 1992 og frem til 1999 utga Solstad fire romaner som utgjør et høydepunkt i forfatterskapet. Ellevte roman, bok atten (1992), Genanse og verdighet (1994), Professor Andersens natt (1996) og T. Singer (1999). Alle handler om godt voksne, ensomme og ofte desillusjonerte menn. Romanene er svært reflekterende og er formet av lange avsnitt som er essayistiske, men også har tydelige modernistiske trekk. Dessuten er fortellingen nesten helt og holdent strukturert av én eller noen få bærende narrative impulser, eller et lite episodisk bilde som alt annet står i forhold til. I Ellevte roman, bok atten står vi overfor et ganske ekstraordinært bilde, hvor Bjørn Hansen lar seg lenke til en rullestol for resten av livet, ganske frivillig.

I Genanse og verdighet er det narrative sentrum helt annerledes trivielt, nemlig en liten episode der læreren Elias Rukla, etter å ha strevd med å formidle Henrik Ibsens Vildanden til en norskklasse, mislykkes med å slå opp sin paraply i skolegården og får et raserianfall:

«Nå var det nok! Han gikk raskt bort til vannfontenen, og dengte paraplyen mot den i vilt raseri. Han slo og slo paraplyen mot vannfontenen, og han kjente at metallet i stanga begynte å bli mørt, og at spilene knakk.»

Genanse og verdighet ble en stor suksess da den ble satt opp på Nationaltheatret i Marit Moum Aunes regi. Denne romanen ble også forfatterens internasjonale gjennombrudd, etter at oversettelsen Shyness and Dignity ble nominert til Independent Foreign Fiction Prize i 2007. I årene som fulgte, ble romanen oversatt til et tjuetalls språk. Boken ble også kåret til 1990-årenes beste roman i Århundrets bibliotek.

I Professor Andersens natt står vi igjen overfor en ekstraordinær episode, nemlig professoren som på julekvelden ser en kvinne bli myrdet i leiligheten tvers over gaten. Ingrediensene for øvrig er i stor grad refleksjoner omkring fenomener som i en eller annen forstand oppleves som kulturelt forfall.

Undervisningssektoren, der kulturarven er ment å skulle reproduseres og ivaretas, er et viktig miljø i flere av romanene. Hovedpersonene opplever ikke sin egen situasjon utelukkende i et privat perspektiv. Professor Andersen er opptatt både av det «tidstypiske» og av sin egen generasjons særegne posisjon. Han ser sitt eget liv i lys av den samfunnsposisjonen han og hans intellektuelle klassefeller mener seg å ha. Til sjuende og sist er den individuelle livsopplevelsen tett forbundet med «det Nye, moderniteten». Dette samfunnsengasjementet er imidlertid mindre i T. Singer. Her blir ensomheten og isolasjonen etter hvert nesten total.

Forfatteren uttalte selv at T. Singer «avslutter mitt forfatterskap». Ikke desto mindre fortsatte det med full tyngde i en rekke utgivelser som er kanskje enda mer originale og eksperimenterende enn tidligere, og som også inneholder tydelige selvbiografiske element. Forfatteren kalte dem «bonusromaner» eller «unntak».

Den første av dem har forfatterens egen fødselsdato som tittel, 16.07.41. Den kom i 2002 og inneholder episoder og hendelser fra forfatterens eget liv. Denne formen for skrift er senere blitt omtalt som «performativ biografisme», som viser til bruk av selvbiografiske element som et litterært virkemiddel. Hovedpersonen heter Dag Solstad, men skal ikke betraktes som identisk med den historiske personen Dag Solstad. Samtidig inneholder boken tydelige referanser til forfatterens egen oppvekst i Sandefjord, med særlig fokus på forholdet til faren som døde da han var ung. Romanen tar også leseren med på vandringer i Berlin, en by som har vært viktig i Solstads eget liv.

Den neste og betydeligste av bonusromanene består kun av «fotnoter»: Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman (2006). På mange måter er dette kanskje Solstads mest internasjonale roman. Den berører blant annet storpolitiske spørsmål, kulturelle motsetninger og «postnasjonal krig». Om denne romanen i likhet med desillusjonsromanene har et bilde som narrativt sentrum, må det være når USAs ambassadør til Norge viser seg å ha grisehode. Romanen ble anmeldt i Morgenbladet av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, og anmeldelsen ansporet til en debatt mellom Solstad og Støre om Norges forhold til USA og om ytringsfrihet.

I 17. roman møter vi igjen Bjørn Hansen fra Ellevte roman, bok atten. Her utvikles blant annet et far-sønn-motiv som har vært til stede også i de øvrige romanene fra 2000-tallet.

Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 (2013) er nærmest en slektshistorisk roman der Solstads egen slekt blir beskrevet gjennom flere århundrer. Boken er både den mest omfattende og den kanskje mest avvikende blant Solstads romaner. Dels er den en slektstavle med opptegnelser fra diverse eierskifter og testamenter, men innimellom trer menneskelige drama fra historien fram. Solstad uttalte selv at boken er inspirert av Espen Søbyes arkivstudie av psykiateren Johan Scharffenberg. Solstads utgangspunkt for romanen var papirer Solstad har overtatt fra et familiemedlem som har drevet slektsgransking.

I 2019 kom Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, som er den tredje boken i trilogien om Bjørn Hansen. Her tematiserte Solstad menneskelivets forgjengelighet gjennom en hovedperson som grubler over sitt eget liv, sine egne valg og sin egen samtid i en liten leilighet på Grønland i Oslo.

I september 2025 utkom Solstads aller siste roman posthumt, Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger, som føyer seg inn i rekken av selvbiografiske romaner. Her tar forfatteren utgangspunkt i sin egen oppvekst i Sandefjord, i «en tekst basert på min egen hukommelse», med særlig fokus på barndommen frem til faren døde, da Solstad var elleve år. Lykken det refereres til i tittelen viser til forfatterens livsledsager, Therese Bjørneboe, og romanen ender med en hyllest til deres samliv.

Solstad ga også ut dramaene Georg, sit du godt?, (1968, sammen med Einar Økland) og Kamerat Stalin, eller familien Nordby (1975).

Et hundretalls petitartikler fra avisen Tiden i Arendal er samlet i Sleng på byen (1983).

Han ga også ut bedriftshistorien Medaljens forside (1990), et oppdragsverk for industriselskapet Aker. Boken har sjangerbetegnelsen roman.

Med de fem bøkene om VM i fotball, som han skrev sammen med forfatter og journalist Jon Michelet fra 1982 til 1998, ga Solstad et viktig bidrag til sportsjournalistikken. Bøkene har solgt over 150 000 eksemplarer.

I 2025 ga Solstad ut En sann svir!, et bestillingsverk fra Det Norske Travselskap i anledning foreningens 150-årsjubileum. Solstad selv omtalte boken som en artikkel, men den er kanskje i aller størst grad et minnearbeid om forfatterens eget livslange forhold til travsporten.

• Neshornprisen, Klassekampens kulturpris 2019
• Svenska Akademiens nordiske pris 2017
• Bøker i Bø-prisen 2014
• Vestfold fylkeskommunes Kunstpris 2007
• Brageprisen 2006
• Aschehougprisen 2004
• Kritikerprisen 1999
• Brages hederspris 1998
• Doblougprisen 1996
• Gyldendalprisen 1996
• Kritikerprisen 1992
• Nordisk råds litteraturpris 1989
• Språklig samlings litteraturpris 1982
• Kritikerprisen 1969
• Mads Wiel Nygaards legat 1969

• Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger. (roman, Forlaget Oktober, 2025)
• En sann svir! Det Norske Travselskap 150 år (sakprosa, Forlaget Oktober, 2025)
• Artikler om litteratur 2015–2021 (artikler, Forlaget Oktober, 2025)
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen (roman, Forlaget Oktober, 2019)
• Artikler 2005–2014 (artikler, Forlaget Oktober, 2015)
• Dag Solstad leser Olav Duun (sakprosa, Nasjonalbiblioteket, 2015, utgitt i serien Fortidens folkelesning)
• VM i fotball 2014, medforfatter (sakprosa, Cappelen Damm, 2014)
• Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896 (roman, Forlaget Oktober, 2013)
• 17. roman (roman, Forlaget Oktober, 2009)
• Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman (roman, Forlaget Oktober, 2006)
• Artikler 1993–2004 (artikler, Forlaget Oktober, 2004)
• 16.07.41. (roman, Forlaget Oktober, 2002)
• T. Singer (roman, Forlaget Oktober, 1999)
• VM i fotball 1998, medforfatter (sakprosa, Forlaget Oktober, 1998)
• 3 essays (sakprosa, Forlaget Oktober, 1997)
• Professor Andersens natt (roman, Forlaget Oktober, 1996)
• En dannet mann fra Norge. Samlede verker 1965–1995 (plate/CD, Forlaget Oktober, 1995)
• VM i fotball 1994, medforfatter (sakprosa, Forlaget Oktober, 1994)
• Genanse og verdighet (roman, Forlaget Oktober, 1994)
• 14 artikler på 12 år (artikler, Forlaget Oktober, 1993)
• Ellevte roman, bok atten (roman, Forlaget Oktober, 1992)
• VM i fotball 1990, medforfatter (sakprosa, Forlaget Oktober, 1990)
• Medaljens forside. En roman om Aker (roman, Forlaget Oktober, 1990)
• Roman 1987 (roman, Forlaget Oktober, 1987)
• VM i fotball 1986, medforfatter (sakprosa, Forlaget Oktober, 1986)
• Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (roman, Forlaget Oktober, 1984)
• Sleng på byen (kortprosa, Forlaget Oktober, 1983)
• Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (roman, Forlaget Oktober, 1982)
• VM i fotball 1982, medforfatter (sakprosa, Forlaget Oktober, 1982)
• Artikler om litteratur 1966–1981 (artikler, Forlaget Oktober, 1981, ny utgave 2000)
• Brød og våpen (roman, Forlaget Oktober, 1980)
• Krig. 1940 (roman, Forlaget Oktober, 1978)
• Tilbake til Pelle Erobreren (artikler og intervjuer om arbeiderlitteratur, 1977)
• Svik. Førkrigsår (roman, Forlaget Oktober, 1977)
• Kamerat Stalin, eller familien Nordby (dramatikk, 1975)
• 25. septemberplassen (roman, Aschehoug, 1974)
• Arild Asnes, 1970 (roman, Aschehoug, 1971)
• Irr! Grønt! (roman, Aschehoug, 1969)
• Georg, sit du godt?, medforfatter (dramatikk, 1968)
• Svingstol (kortprosa, Aschehoug, 1967)
• Spiraler (noveller, Aschehoug, 1965)

• Norges litteraturhistorie

• Nasjonalbibliotekets temaside om Dag Solstad
• Solstad-bibliografi : litteratur av og om Dag Solstad
• Forlaget Oktobers forfatterside om Dag Solstad

• Bache-Wiig, Harald: "Dag Solstad – spiral, sirkel og tangent" i Rønning, Helge, red.: Linjer i nordisk prosa : Norge 1965-1975, 1977, 117-57
• Heith, Anne: Kontrapunktik : en studie i Dag Solstads Roman 1987 och Medaljens forside – en roman om Aker, 1997
• Krogstad, Atle: Tid, landskap, erfaring : om den norske livsverden i Dag Solstads forfatterskap, 2002
• Kvithyld, Trygve, red.: Narrativt begjær : om Dag Solstads forfatterskap, 2000
• Landro, Jan H.: Jeg er ikke ironisk : samtaler med Dag Solstad, 2001
• Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 7: Inn i medietidsalderen, 1997
• Zagar, Monika: Ideological clowns : Dag Solstad – from modernism to politics, 2002
• Østenstad, Inger: Hvorfor så stor? : en litterær diskursanalyse av Dag Solstads forfatterskap, 2009 (Avhandling)
• Alf van der Hagen, Dag Solstad. Uskrevne memoarer, 2009