Dødehavsrullene

I 1947, 1952 og 1956 fant beduiner fra Taamire-stammen rester av et stort antall bokruller i huler rett nordvest for Dødehavet. Noen bokruller var blitt arkivert stående i leirkrukker og var jevnt over godt bevart. De fleste bokrullene hadde derimot ligget på hulegulvet og ble funnet under lag av jord og møkk fra rotter og flaggermus. Dermed var det bare små biter igjen av de fleste rullene. Arkeologer fulgte opp med utgravninger i hulene og fant rester av flere skrifter; i fire huler tett på Qumran-ruinene var arkeologene først ute.

De fleste bokrullene var skrevet på skinn. DNA-analyse har vist at man primært brukte geiteskinn, men sau, kalv og og vill steinbukk ble også tatt i bruk. Snaut ti prosent av bøkene var skrevet på papyrus importert fra Egypt. Nye analyser av små pergamentrester i den norske Schøyen-samlingen har vist at to viktige bokruller (Jesaja-rullen og Samfunnets Regel) ble skrevet på pergament (bearbeidet geiteskinn) av ekstremt høy kvalitet.

I perioden 1952 til 1963 fant beduiner og arkeologer flere skrifter i en rekke huler lenger sør. Disse skriftene stammet fra soldater i det andre jødiske opprøret, Bar-Kokhva-oppstanden (132–136 evt.). Her fant man brev til og fra opprørslederen Bar-Kokhva på gresk og hebraisk, skrevet på papyrus. Videre fant man rester av 20 gammeltestamentlige bokruller i en form tett på den senere jødiske standardteksten til Bibelen.

De fleste forskere mener Dødehavsrullene er skrevet innen esseer-bevegelsen. Esseere er kjent fra antikke skribenter som Filon (cirka 29 fvt.–50 evt.) og Josefus, og det er mange likheter mellom Josefus' beskrivelse av esseerne og skriftene fra samfunnet som holdt hus ved Qumran. Videre plasserer forfatteren Plinius den eldre (23/24–79 evt.) esseerne nettopp ved nordvestbredden av Dødehavet. Funn av samme særpregede keramikk, både på senteret i Qumran og i hulene der skriftene ble funnet, viser at det var dette samfunnet som arkiverte bokrullene i hulene. De nærmeste hulene var gravd ut i myk kalkstein, lenger unna brukte man naturlige klippehuler.

Tidlig i Herodes den stores regjeringstid, rundt år 35 fvt., overtok esseerne en plantasje ved Qumran og omgjorde stedet til et skriftlærd sentrum. Qumran ble inntatt av romerske soldater i juni 68 evt., beboerne ble drept eller tatt til fange, og skriftene forble glemt i 1900 år.

Øst for Qumran-ruinene ligger en gravgård med mer enn tusen graver. En del graver er åpnet. Ifølge biologene er nesten alle de avdøde voksne menn, mens barn utgjør halvparten av de gravlagte på andre samtidige gravgårder. Antagelig var det bare menn som bodde fast på dette stedet, ut fra strenge renhetsregler rundt kjønn og samliv.

I Qumran-hulene er det funnet rester av samtlige bøker i Den hebraiske bibelen (Det gamle testamentet), med unntak av Ester og Nehemja. Noen bøker ble funnet i mer enn 20 eksemplarer (1., 2. og 5. Mosebok, Jesaja, Salmenes bok). Den eneste fullt bevarte bibelske boken er den 7,4 meter lange Jesaja-rullen, skrevet på eksklusivt pergament rundt 90 fvt. Mangfoldet blant de rundt 230 bibelrullene viser at det enda ikke fantes allment aksepterte «standard-tekster» til bibelbøkene i det første århundret fvt. Forskjellene kunne gå på detaljer i tekstene eller større litterære trekk. Selv på et så fromhetsmessig «trangt» sted som senteret i Qumran hadde de tekster til Jeremia og Samuelsbøkene som var svært forskjellige. Lærde skrivere kunne fortsatt redigere og aktualisere teksten til et bibelsk skrift som ble regnet som autoritativt. Tre svært forskjellige utgaver av Salomos Høysang viser for eksempel at denne samlingen av kjærlighetssanger enda ikke var ferdig mot slutten av det første århundre fvt.

De rundt 950 bokrullene består av omkring 400 ulike tekster. En rekke litterære sjangrer er representert; de gammeltestamentlige bøkene representerer mange sjangrer og undersjangrer som opphavsfortellinger, tolkende historieverk, profetbøker, salmer og religionsfilosofiske tekster. I forlengelsen av gammeltestamentlige bøker finner vi i Qumran bibelkommentarer til profetbøker, Salmenes bok og Mosebøkene. Bøkene som ble kommentert, ble åpenbart regnet som tekster inspirert av Gud – tekster som kunne hjelpe det esseiske samfunnet til å forstå Guds vilje inn i samtiden.

Tidligere kjente bøker i periferien av Det gamle testamentet dukket i Dødehavsrullene opp på originalspråkene hebraisk og arameisk (Sirak, Tobit, 1. Henok). Mellom 50 og 100 litterære verk er forfattet i dette esseiske samfunnet, mange av dem fra andre esseer-sentre fra tiden før noen av dem fikk slå seg ned i Qumran. De fleste andre bøkene representerer allmenn litteratur fra Judea i andre og første århundre fvt. Av en rekke liturgi-, salme- og bønnebøker har noen røtter i tempelgudstjenesten, mens andre er vokst frem i det trangere esseiske samfunnet. Mange bokruller reflekterer over historien eller formidler åpenbarte visjoner om fremtid og endetid – noen av disse utgis i navnet til en kjent bibelsk skikkelse (som Moses, Henok, Jeremia, Esekiel, Daniel). Teologisk polemikk mot samfunnets motstandere, ikke minst makkabeer-fyrstene i Jerusalem og deres skriftlærde, finner vi også.

De fleste bokrullene er kopiert mellom 40 fvt. og 20 evt., mens skriftene er forfattet i annet og første århundre fvt. Verken Jesus eller andre nytestamentlige personer er derfor nevnt. Samtidig gir Dødehavsrullene mye kunnskap om den jødiske kulturen Jesus og hans disipler hørte til. De gir mer lys over tekstavsnitt i evangeliene, Hebreerbrevet og Johannes åpenbaring. Flere nytestamentlige begreper svarer til hebraiske uttrykk i Dødehavsrullene, og Jesus trer tydeligere frem som en jødisk profetskikkelse. Det er mange likhetstrekk mellom selvforståelsen i den tidlige Jesus-bevegelsen og det esseiske samfunnet. Begge så seg som fornyelsesbevegelser i det jødiske folk, og begge er opptatt av endetid og håp og leser gammeltestamentlige tekster om samtiden og sitt eget fellesskap. Også det esseiske samfunnet ser tilbake på en karismatisk grunnlegger – en prest fra det andre århundre som de kaller Den rette lærer.

Den norske Schøyen-samlingen og fire amerikanske samlinger har kjøpt opp rundt 70 Dødehavsfragmenter i nyere tid, de fleste fra en antikvitetshandler i Betlehem. Schøyen-samlingens oppkjøp skjedde i årene mellom 1994 og 2009, amerikanernes fra 2008. I 2017 avslørte et norskledet forskerteam at mange av disse er moderne forfalskninger, der ny tekst er skrevet med blekk på gammelt pergament og papyrus. Avansert skanning viste blekk oppå støvsedimentene som hadde forbundet seg med pergament og papyrus gjennom to tusen år i ørkenen. I antikke papyruser følger linjene vanligvis de horisontale siv-fibrene (krysset av vertikale fibre på baksiden), mens fire nye papyrustekster alle var skrevet på tvers av de vertikale fibrene. I de nye tekstene var det også påfallende mange interessante, små forskjeller fra den hebraiske og arameiske standardteksten til bibelske og apokryfe bøker.

• Den hebraiske bibelen

• The Israel Museum – the Dead Sea Scrolls Digital Project
• Artikkel om forfalskningene i The Guardian
• Hva er Dødehavsrullene? av Torleif Elgvin

• De Vaux, Roland: Archaeology and the Dead Sea Scrolls. Oxford. Oxford University Press, 1973. (Engelsk oversettelse translation fra fransk.)
• Elgvin, Torleif: Nyere bidrag til Qumranforskningen i: Tidsskrift for Teologi og Kirke, 1/997, 49–66.
• Elgvin, Torleif, Mine lepper spiller fløyte. Jødiske bønner før Jesus. Oslo: Verbum, 2003.
• Elgvin, Torleif (red.), Dødehavsrullene. Oslo: Bokklubben, 2004.
• Justnes, Årstein (red.), Dødehavsrullene. Deres innhold, historie og betydning.Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2009.
• Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications. Grand Rapids. 1999/2016.
• Josephus, Flavius: Den jødiske krig. Aschehoug 2002
• Magness, Jodi, The Archaeology of Qumran and the Dead Sea Scrolls Grand Rapids: Eerdmans, 2002.
• Meyers, Eric. «Khirbet Qumran and its Environs», in The Oxford Handbook of the Dead Sea Scrolls, ed. Timothy H. Lim and John Joseph Collins Oxford : Oxford University Press, 2010
• Schultz, Brian: Dead Sea Scrolls: Who Lived at Qumran? i: Biblical Archaeology Review 33.5 (2007): 24–36.
• Schiffman, Lawrence., H.: Qumran and Jerusalem. Studies in the Dead Sea Scrolls and the History of Judaism. William B. Erdmans Publishing.Co. 2010
• Taylor, Joan. The Essenes, the Scrolls, and the Dead Sea. Oxford: Oxford University Press, 2013.
• Ullmann-Margalit, E. (2008). Spotlight on Scroll Scholars: Dissecting the Qumran-Essene Hypothesis. Biblical Archaeology Review, 34 (2), 24–36.
• Vermes Geza: The Dead Sea Scrolls. Qumran in Perspective., SCM Press. London 2012 (1994).
• Valen-Sendstad, Fartein. Et liv i de siste tider... Om Dødehavsrullene – esseere og Qumran. Bergen: NLA Høgskolen, 2015.
• Vanderkam, James, Flint, Peter, The Meaning of the Dead Sea Scrolls: Their Significance for Understanding the Bible, Judaism, Jesus, and Christianity. T&T Clark, 2002.