Curt Bräuer

Bräuer vokste opp i Breslau og gikk på skole der. Etter jusstudier i Breslau og Greifswald ble han dr.juris i 1911, og fikk samme år en stilling i det prøyssiske justisdepartementet. Under første verdenskrig gjorde han fronttjeneste i artilleriet i Russland, Frankrike og Italia og avanserte fra løytnant til kaptein. Etter krigen fullførte han sin utdannelse, og i 1920 var han tilbake i offentlig tjeneste som attaché i utenriksdepartementet i Berlin. Han tjenestegjorde senere som diplomat i Sør-Afrika og Belgia, og da andre verdenskrig brøt ut i september 1939, var Bräuer ambassaderåd i Paris. Det betydde at han var ledig på markedet da den tyske sendemannen i Oslo, Heinrich Sahm (1877–1939), uventet avgikk ved døden noen uker senere.

14. november 1939 kom Bräuer til Oslo. Av utenriksminister Joachim von Ribbentrop hadde han fått ordre om å støtte norsk nøytralitet – en offisiell tysk politikk som Bräuer gikk inn for og åpenbart også trodde på helt til det tyske angrepet kom. I praksis betydde det at han både advarte og oppmuntret nordmennene, mens hans rapporter til Berlin hadde ett gjennomgangstema: Norge både vil og kan holde på sin nøytralitet. Men det ble en vanskelig vinter, særlig når det gjaldt det norske sjøterritoriet. Den absolutt vanskeligste saken gjaldt britenes bording av det tyske statsskipet Altmark i Jøssingfjorden natt til 17. februar 1940, da 7 tyskere ble drept og 300 britiske fanger befridd (se Altmark-saken). Men Bräuer trodde fortsatt at Tyskland var best tjent med et nøytralt Norge.

Først om kvelden 8. april ble Bräuer per kurer informert om det tyske angrepet og tildelt sin rolle: Han skulle som tysk befullmektiget være øverste tyske sivile myndighet i det besatte Norge. Klokken 04.15 tirsdag 9. april ringte han utenriksminister Halvdan Koht og bad om et møte straks. Mens den norske regjeringen ventet i siderommet, leste Bräuer i skinnet fra et par stearinlys opp det memorandum Berlin hadde sendt: Tyskland overtok beskyttelsen av Norge, motstand ville bli brutt med alle midler.

Men Bräuer kunne ikke sette makt bak ordene, fordi senkingen av Blücher hadde forsinket besettelsen av hovedstaden. Koht overbrakte snart regjeringens enstemmige: Vi bøyer oss ikke! «Da,» sa Bräuer, «vil det bli kamp, og intet kan redde dere.» – «Kampen er alt i gang,» svarte Koht.

De neste dagene forsøkte Bräuer å få til en politisk løsning i Norge. Det slo feil, i hovedsak fordi Hitler forlangte at kongen skulle utnevne Vidkun Quisling til statsminister, og fordi den norske regjeringen var overbevist om at Tyskland var den gale siden i stormaktskrigen. Bräuer trodde at nordmennene ville bøye seg for overmakten bare Quisling ble fjernet, og da et administrasjonsråd ble opprettet 15. april, mente sendemannen at han stod ved målet. Men Hitler var rasende over motgangen i Norge og kalte Bräuer til Berlin, hvor han fikk en overhaling og ble sendt til fronten som soldat.

Etter krigen satt Bräuer ni år i russisk krigsfangenskap, og han kom aldri mer inn i diplomatiet.

For mange nordmenn er Bräuer blitt stående som symbolet på det tyske overgrepet, fordi det var han som overleverte Hitlers krav. I virkeligheten var han en lojal embetsmann som også selv ble et offer for Hitlers voldsregime. Månedene i Norge ble den siste normale tiden han, hans kone og deres nyfødte datter fikk oppleve sammen, for da han kom ut av krigsfangenskapet 14 år senere, var han syk og nedbrutt. Sine siste år tilbrakte han i Wiesbaden.

• Administrasjonsrådet
• andre verdenskrig
• Norge under andre verdenskrig
• Weserübung – Tysklands angrep på Norge i 1940

• Skodvin, Magne (1956): Striden om okkupasjonsstyret i Norge: Fram til 25. september 1940
• Nøkleby, Berit (1969): «Fra november til april – sendemann Bräuers personlige politikk», i Studier i norsk samtidshistorie, Norge og den 2. verdenskrig. 1940 – fra nøytral til okkupert
• Nøkleby, Berit: biografi i NBL2
• Loock, Hans-Dietrich (1970): Quisling, Rosenberg og Terboven: Den nasjonalsosialistiske revolusjon i Norge – dens forhistorie og forløp (norsk utgave 1972)
• Biographisches Handbuch des deutschen Auswärtigen Dienstes 1871–1945, bind 1, 2000