Christoffer av Bayern

Det danske riksrådet hadde alliert seg med hansabyene mot kong Erik, og rådet sendte i oktober 1438 Christoffer et tilbud om å overta tronen. Hertug Bogislav ble vraket, da han var nær knyttet til Erik. Sommeren 1439 møtte Christoffer det danske riksrådet i Lübeck og godtok tilbudet om å bli dansk konge. I dette lå det også et ønske om å bli konge i Norge og Sverige, da man ønsket å opprettholde unionen. Riksrådet avsatte deretter kong Erik, og Christoffer overtok styret i Danmark som riksforstander.

Kong Erik var alliert med hertugen av Burgund, som lot nederlandske skip angripe i dansk farvann. Det hadde også brutt ut bondeopprør i Jylland, og situasjonen var svært vanskelig. Christoffer ble hyllet som dansk konge 9. april 1440, men han ble ikke kronet før nyårsdag 1443, etter at han i 1441 var valgt til svensk konge og i 1442 utropt til norsk konge.

Ved kroningen i Ribe domkirke ble Christoffer utropt som Danmarks archirex (latin ’erkekonge’), kanskje for å markere en maktfordeling eller et «samstyre» (diarki) mellom kronen og kirken. Det er iallfall betegnende at Christoffer allerede en uke etter kroningen utsteder to viktige forordninger om kirkens rettigheter sammen med Hans Laxmand, erkebiskopen som hadde kronet ham. Andre tolkninger av den spesielle kongetittelen har også vært lansert, for eksempel at Christoffer ønsket å hevde en særstilling blant de kongene som var vasaller under den tysk-romerske keiseren, eller at den skulle markere hans overordnede posisjon i forhold til Erik av Pommern, som fremdeles førte kongetittel.

Christoffer gav opp de danske kongenes politiske mål om å innlemme Sønderjylland i riket, og han gav i 1440 hertugdømmet til Adolf av Schauenburg som arvelig len. I motsetning til Erik førte han en forsonlig politikk overfor hansabyene. Han stadfestet i 1441 deres privilegier i Danmark og fritok dem fra å betale øresundstoll. I Københavns stadsrett fra 1443 synes det imidlertid som om man har forsøkt å begrense de tyske kjøpmennenes makt.

I 1445 inngikk Christoffer ekteskap med markgreve Johan av Brandenburgs 15 år gamle datter Dorothea. Bryllupet ble holdt i København, og til den påfølgende kroningen av Dorothea ble det lånt ut en krone fra klosteret i Vadstena. Ekteskapet var barnløst.

Christoffer opprettholdt gode forbindelser med hjemlandet, og ved hans hoff fantes mange sørtyske adelsmenn. Under kongebryllupet kritiserte danske og svenske riksråder ham for å favorisere tyskerne og krevde at han sendte tyskerne hjem, noe som Christoffer meget mot sin vilje ble tvunget til å gjøre. Resten av sin regjeringstid behandlet kongen riksrådet med største forsiktighet.

Etter kongevalget i Sverige ble Christoffer kronet i Uppsala domkirke 14. september 1441. I sin svenske håndfesting lovte han å arbeide for at Gotland skulle gis tilbake til Sverige, men dette løftet gjorde han intet for å oppfylle. Erik av Pommern fikk sitte med øya, og Christoffer kom med den spøkefulle begrunnelse at også hans morbror skulle leve.

Kongen viste stor interesse for Birgittinerordenen og stadfestet i 1442 Vadstena klosters privilegier, samtidig som han lot seg oppta i ordenen som bror utenfor klosteret. I Christoffers tid som svensk konge ble det utarbeidet en landslov. Han stadfestet i 1445 hansaens privilegier i Sverige, da også det svenske riksrådet hadde alliert seg med hansabyene.

Christoffers virke som norsk konge må sees på bakgrunn av at riksstyret i Erik av Pommerns siste år mer eller mindre gikk i oppløsning. Makten lå hos drottseten, Sigurd Jonsson, og riksrådet. Rådet hadde i 1440 bedt kong Erik om hjelp, da de fryktet hansaens overgrep. Kunne ikke kongen hjelpe, ville rådet bli nødt til å si opp sin troskap til ham. Kong Erik foretok seg ikke noe, og 22. august 1440 ble han avsatt. Dette gjorde det mulig for Christoffer av Bayern å bli utropt også til norsk konge, selv om Norge neppe hadde noe valg etter at Christoffer var valgt til svensk konge. På et møte i Lödöse i juni 1442 utropte riksrådet Christoffer til konge i Norge. Valget – for det var i realiteten et valg, selv om ordet ikke ble brukt, ettersom Norge formelt sett fremdeles var et arverike – ble umiddelbart godkjent av 36 representanter for allmuen. Det stred mot den norske arvefølgeloven, men var i overensstemmelse med riksrådskonstitusjonalismen slik som denne utviklet seg i de øvrige nordiske landene.

Christoffer ble kronet i Oslo 2. juli 1442. Han stadfestet da en rekke privilegier. Riksrådet ledet kampen mot hansabyene, og kongen underskrev i begynnelsen flere dokumenter i den forbindelse. Som et ledd i den antihanseatiske politikken gav han i 1443 Amsterdams borgere tillatelse til å handle på Norge, og i 1444 gav han ordre om at hanseatene skulle overholde norsk lov. Senere kom hans politikk i strid med rådets. Ettersom kongen var avhengig av hansaens støtte i Danmark og Sverige, stadfestet han i 1445 hansabyenes privilegier i Norge.

Under Christoffer ble det norske riksrådet utvidet med 13 nye medlemmer, 7 av disse var utlendinger som hadde innfødsrett i Norge. Antakelig betyr dette at kongen forsøkte å kontrollere rådet innenfra. Det ble ikke etablert noen norsk sentralforvaltning, idet kongens kanselli var eneste regjeringskontor. Den norske kanslerens virkeområde var innskrenket til å gjelde rettsstellet. Riksrådet var delt i to, en nordafjells og en sønnafjells avdeling. Kongens domsmakt ble delegert til utvalg av riksrådet, rettertingskommisjoner. Forordninger som gjaldt hvert av de tre rikene, siktet mot å trygge lov og orden. Kongen blandet seg lite inn i rådets arbeid, men han styrte utenrikssakene. Et viktig rådsmedlem var erkebiskop Aslak Bolt, som stod i motsetningsforhold til kongens viktige støttespiller, holsteineren Hartvig Krummedike.

Kirken hadde en svært fri stilling, og kongen blandet seg lite inn i kirkesaker. Han besatte imidlertid i henhold til sin patronatsrett ledige embeter ved de kongelige kapeller. Paven utnevnte også enkelte biskoper ved provisjon, uten at kongen hadde innvendinger mot dette.

• Arkivalia i Riksarkivet, Oslo og Rigsarkivet, København