Charles Glover Barkla

Charles Barkla ble født 7. juni 1877 i Lancashire i England. Han fikk sin mastergrad i fysikk ved University College Liverpool i 1899 der han hadde Sir Oliver Lodge som foreleser i fysikk. Barkla fikk så et stipend som han brukte til å arbeide sammen med fysikeren J. J. Thomson (oppdageren av elektronet) ved Trinity College i Cambridge. Etter halvannet år der søkte han seg over til Kings College i Cambridge for å kunne være med i kapellkoret der. I 1902 returnerte han til Liverpool University og var foreleser der frem til 1909. Han ble da Wheatsone professor i fysikk ved University of London, og i 1913 fikk han the Chair in Natural History at the University of Edinburgh som han hadde ut livet.

Barkla viet mesteparten av sin vitenskapelige virksomhet til studier av røntgenstråling. Han oppdaget at når materie utsettes for røntgenstråling, blir materien en kilde til røntgenstråling. Denne sekundærstrålingen har to komponenter, en som er spredt stråling av samme type som sendes inn mot materien, og den andre er en karakteristisk stråling. Barkla oppdaget at denne strålingen er polarisert på samme måte som reflektert lys. Han hadde dermed vist at røntgenstråling har visse felles trekk med lys.

Det som særlig fremheves i begrunnelsen for hans Nobelpris i fysikk som han fikk i 1917, er at han oppdaget at hvert grunnstoff har sitt eget linjespektrum av røntgenstråling på tilsvarende måte som lys. Dette betyr at linjespekteret i karakteristisk røntgenstråling sendt ut fra materie kan brukes til å utforske materiens atomære struktur.

Barkla undersøkte også materiens evne til å absorbere røntgenstråling og brukte dette til å få informasjon om elektronenes energinivåer og antall elektroner per atom. Han bidrog også til utnyttelsen av røntgenstråling ved fotografering.

• fysikk
• Nobelprisen

• Nobelstiftelsens nettsider om Charles Glover Barkla