Camp David-avtalen, signert 17. september 1978, var rammeavtalen for videre fredsforhandlinger mellom Israel og Egypt, med USA som megler. Basert på denne avtalen, etter ytterligere syv måneder med forhandlinger, signerte Egypt og Israel en fredsavtale som avsluttet konflikten mellom de to landene.
Siden den første Israel-Palestina-krigen i 1948–1949 var Egypt og Israel å regne som hovedfiender grunnet Egypt sin sentrale rolle i den arabiske verden. De to landene hadde vært i krig med hverandre i 1956 (Suez-krigen), 1967 (Seksdagerskrigen), 1973 (Yom Kippur-krigen) samt Utmattelseskrigen som pågikk mellom 1969 og 1970.
Siden Egypts president Gamal Abdel Nasser døde i 1970, hadde hans arvtager Anwar Sadat forsøkt å få til USA-ledede samtaler med Israel. Disse forsøkene mislyktes, i stor del fordi verken Israel eller USA tok Sadat på alvor. Etter krigen i 1973, da Egypt og Syria overrasket Israel og slo gjennom forsvarslinjene på Golan og i Sinai, ble det åpenbart at Sadat måtte tas på alvor.
I 1974 og 1975 signerte Israel og Egypt to tilbaktrekningsavtaler etter intense forhandlinger ledet av USAs utenriksminister Henry Kissinger. Etter den andre slike tilbaketrekningsavtalen stoppet forhandlingene opp.
Da president Jimmy Carter tiltrådte i januar 1977, hadde han en fredsagenda for Midtøsten, kjent som «comprehensive peace» (helhetlig fred). Ifølge denne planen skulle det forhandles fram en avtale mellom Israel og alle de omkringliggende araberstatene – Syria, Egypt, Jordan og Libanon – og det skulle utarbeides en løsning for palestinerne. Avtalen skulle forhandles frem av USA og Sovjetunionen, og begge supermaktene skulle være garantister. Ideen om å inkludere palestinerne var radikal i et amerikansk perspektiv, og Carter var den første presidenten som innså at palestinerne spilte en sentral politisk rolle i konflikten.
Den «helhetlige freden» møtte på store utfordringer: Israel var motvillig til hele formatet og var i en overgangsfase mellom en svak arbeiderpartiregjering og en sterk og nasjonalistisk Likud-regjering ledet av Menachem Begin. Araberstatene likte det sentrale premisset i Carters tilnærming, men klarte ikke å bli enige om hvordan palestinerne skulle bli representert. PLO på sin side likte også formatet, men insisterte på å representere seg selv i forhandlingene. Dette viste seg å være vanskelig siden både USA og Israel nektet å snakke med PLO. USA utviklet flere bakkanaler for å kunne få til slike samtaler, men partene fikk aldri til det avgjørende gjennombruddet.
Etter flere måneder med resultatløse forhandlinger bestemte Egypts president Anwar Sadat seg for å ta saken i egne hender. Han erklærte at han var villig til å dra til Jerusalem for å fremme fred. Israels statsminister grep denne muligheten og inviterte Sadat til Israel. Den 20. november 1977 talte Sadat derfor for den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset. Dette torpederte den helhetlige freden, men åpnet for direkte forhandlinger mellom Israel og Egypt.
Sadat trodde at hans symboltunge handling kom til å føre til en rask fredsavtale. Det viste seg snart at han tok feil, og etter en lang periode med mislykkede forhandlingsforsøk grep USAs president Jimmy Carter det diplomatiske initiativet og inviterte Sadat og Begin til landstedet Camp David, i Maryland utenfor Washington D.C., i september 1978.
De tre statslederne forhandlet i tretten dager og undertegnet deretter to dokumenter. Det ene dokumentet var en ramme for fred i Midtøsten, mens det andre var en ramme for en fredsslutning mellom Egypt og Israel. Rammen for fred i Midtøsten var det eneste som gjenstod av Carters store fredsambisjoner. Rammen for fred mellom Egypt og Israel var en langt snevrere avtale, og det var i realiteten denne det ble forhandlet om i månedene etter Camp David-avtalen. Sadat og Begin fikk Nobels fredspris for å ha signert avtalen.
Det sentrale premisset i rammen for fred mellom Israel og Egypt var at Israel skulle trekke seg ut av Sinai i bytte mot fred med Egypt, mens det sentrale premisset i rammen for fred i Midtøsten var at det skulle forhandles om et palestinsk selvstyre i Vestbredden og Gaza.
Den 26. mars 1979 signerte Sadat og Begin en fredsavtale i Washington. Fredsavtalen førte til at de to landene gav hverandre offisiell anerkjennelse, med utveksling av ambassadører og åpning av grensen, og til en israelsk tilbaketrekning fra det okkuperte Sinai i løpet av en treårsperiode. Det ble også inngått avtaler om israelsk kjøp av olje fra Sinai.
Det ble forhandlet videre om et palestinsk selvstyre i over et år etter at fredsavtalen mellom Israel og Egypt hadde blitt signert, men disse forhandlingene ledet ikke fram til noe.
Både Egypt og Israel mottok økonomisk hjelp fra USA i kjølvannet av Camp David-avtalen. I den øvrige araberverden ble imidlertid Egypt fordømt for hva som ble ansett som et forræderi mot palestinernes sak. Tre dager etter at avtalen var undertegnet ble den såkalte Avvisnings-fronten dannet i Damaskus, med Algerie, Libya, Sør-Jemen, Syria og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) som medlemmer.
Motstanden mot Camp David-avtalen fra denne gruppen, og annet arabisk hold, gikk ut på at man mente at en varig fred i Midtøsten bare kunne oppnås gjennom en fullstendig israelsk tilbaketrekning fra alle okkuperte arabiske områder, og en anerkjennelse av det palestinske folkets nasjonale rettigheter. Enda bredere oppslutning om fordømmelsen av Camp David og Egypt kom til syne under det arabiske toppmøtet i Bagdad 27–31. mars 1979, hvor en boikott av Egypt ble vedtatt. En gradvis arabisk normalisering av forholdet til Egypt fant sted utover i 1980-årene.
I 1993 inngikk Israel og PLO Oslo-avtalen om palestinsk selvstyre i Gaza og deler av Vestbredden. Denne var åpenbart inspirert av premissene fra Camp David-avtalen.
Et forsøk fra president Bill Clinton i 2000 på å få i stand en ny Camp David-avtale mellom Israel og palestinerne ble mislykket.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.