C – programmeringsspråk – Store norske leksikon

C er et programmeringsspråk. Språket ble utviklet i 1972 ved Bell Laboratories i USA for å gjøre det enklere å kjøre operativsystemet UNIX på flere typer maskiner. C ble svært populært for å skrive kommersiell programvare i annen halvdel av 1980-tallet, og ble standardisert av ANSI og ISO i 1989.

C fremstår som en mellomting mellom assemblerspråk (lavnivåspråk) og høynivåspråk, ettersom det gir programmereren muligheter til å programmere svært maskinnært, samtidig som programkoden kan kompileres for mange ulike maskintyper. Et kompilert C-program vil imidlertid kun kjøres på maskintypen det ble kompilert for.

Bruksområder

Språkets spesielle egenskap ligger i muligheten til å skrive effektive og maskinorienterte rutiner. Blant annet har programmereren direkte tilgang til RAM. Derfor er C ofte foretrukket for små programmerbare enheter (embedded systems) og hardware. I tillegg benyttes C ofte for deler av applikasjoner som må være spesielt effektive, slik som søkealgoritmer.

C består av en kjerne med en liten mengde innebygde funksjoner. Resten av funksjonene i C er tilhører et «bibliotek» som er tilgjengelig for C-programmer.

C har i stor grad blitt erstattet av C++, Java, C# og andre språk i popularitet for generelle applikasjoner. Likevel beholder det (sammen med C++) plassen som et foretrukket språk for programmering av applikasjoner med krav om lav kompleksitet i kjøreomgivelsene (slik som mikroprosessorer) og med høye krav til effektivitet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Programmeringsspråk

Tom Heine Nätt

Førstelektor, Høgskolen i Østfold