Brezjnev-doktrinen

Etter at Nikita Khrusjtsjov hadde blitt avsatt i 1964, vendte det nye lederskapet i Moskva under Leonid Brezjnev tilbake til den stalinistiske modellen for politisk lederskap. Josef Stalin var etter andre verdenskrig en fjern figur med lite eller ingen kontakt verken med egen befolkning eller vestlige ledere. Like fullt hadde han full kontroll, og i praksis gjennomsyret han og hans tenkesett og lederskap hele det sovjetiske samfunnet. Det nye regimet under Brezjnev framstod som satt, fantasiløst og hardhendt ovenfor politiske motstandere. Intellektuelle, særlig jøder, ble arrestert, deportert eller erklært sinnssyke, plassert på mentalinstitusjoner og tvangsmedisinert. På den måten ble opposisjonen mot regimet fjernet.

Systemet var allestedsnærværende, i form av en selvutnevnt organisasjon, kommunistpartiet SUKP, hvis eneste funksjon var å utøve sin ledende rolle i samfunnet. Eliten i kommunistpartiet bestemte alt, men produserte ingenting. Likevel hadde de høyere levestandard enn alle de andre innbyggerne. Regimet var tilsynelatende i full kontroll, men også underlig skjørt på samme tid i sin frykt for opposisjon og endring. For et styresett som under Brezjnev måtte selvsagt Prahavårens reformer oppleves som særdeles truende. Slik sett blir invasjonen et defensivt trekk fra Sovjetunionen.

Alle landene i Øst-Europa hadde i større eller mindre grad søkt å omgå eller unnvike sovjetisk kontroll. Fra tidlig i 1968 var det Tsjekkoslovakias tur til å gjøre forsøk på liberalisering. Et nytt reformvennlig lederskap var innsatt i det tsjekkiske kommunistpartiet. Etter Sovjetunionens brutale undertrykkelse av oppgjøret i Øst-Berlin i 1953, Ungarn i 1956 og etter å ha truet med invasjon av Polen i 1956, var de nye lederne i Tsjekkoslovakia smertelig klar over at handlingsrommet var rimelig smalt. For å unngå Sovjetunionens motstand presiserte de tsjekkiske lederne at kommunistpartiets ledende rolle stod fast, og at i motsetning til Ungarn i 1956 ville Tsjekkoslovakia forbli i Warszawapakten.

Men nettopp heri lå paradokset i de tsjekkiske reformene. Under den nye tsjekkiske lederen Alexander Dubcek skjøt reformene fart, lansert med slagordet «sosialisme med et menneskelig ansikt». Den sosialistiske planøkonomien ble i stadig større grad erstattet av en markedsøkonomi, mulighetene for å reise utlands ble åpnet opp, statlig sensur av presse og media ble kraftig begrenset, samt at det hemmelige politiet fikk mindre muligheter til å føre kontroll med den tsjekkiske befolkningen. Men alle disse reformene underminerte kommunistpartiets ledende rolle i Tsjekkoslovakia. Paradokset for de tsjekkiske (og sovjetiske) kommunistene var at kommunistpartiets ledende rolle var uforenlig med demokrati og de frie markedskreftene.

På tross av gjentatte forsikringer fra de tsjekkiske lederne om at kommunistpartiet ville beholde sin ledende rolle i et reformert Tsjekkoslovakia, hadde sovjetlederne en mer nøktern forståelse av situasjonen. For Brezjnev og hans kolleger oppstod etter hvert en stor frykt for at reformene kunne spre seg til de andre landene i Øst-Europa og dermed underminere sovjetisk kontroll i et område som de sovjetiske lederne bare kontrollerte med stor møye. Hvis reformene fikk spre seg, fryktet det sovjetiske lederskapet at til og med kommunistpartiets ledende rolle i Sovjetunionen stod i fare.

Sovjetunionen fikk derfor mobilisert sine andre allierte i Warszawapakten, unntatt Romania, til å invadere Tsjekkoslovakia i august 1968 og dermed knuse våren i Praha. Etter sovjetisk logikk hadde ikke bare de sosialistiske landene i Øst-Europa ansvar for å utvikle kommunismen i egne land, men i alle partiene i Østblokken. Med andre ord hadde alle en internasjonal forpliktelse overfor sine «broderpartier» til å opprettholde sosialismen, som definert av Sovjetunionen, og forhindre framveksten av anti-sosialistiske krefter. For Sovjetunionen var dette kapitalismen og vestens demokrati.

I Tsjekkoslovakia tok det lang tid før situasjonen ble stabilisert som Sovjetunionen ønsket, om den noensinne ble det. Befolkningen i Tsjekkoslovakia var blant de første som forsøkte å dra nytte av liberaliseringen under Mikhail Gorbatsjov fra 1985 av. De første gryende forsøk på avspenningspolitikken (detente) mellom USA og Sovjetunionen hadde begynt i 1966, men ble kraftig avsporet på grunn av den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia.

Brezjnev-doktrinen var vagt formulert og kunne i praksis brukes til hvilket som helst formål eller internasjonal situasjon som måtte passe de sovjetiske lederne. Dette kom klarest til uttrykk når doktrinen ble brukt til å rettferdiggjøre den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i 1979. Afghanistan var utenfor Warszawapakten, men for å sikre det lokale kommunistregimet og for å unngå at Afghanistan ble en risiko for den internasjonale sosialismen, grep Sovjetunionen inn. Brezjnev-doktrinen ble også brukt til å rettferdiggjøre sovjetisk press på Polen i 1980–1981 når landet søkte reformer i form av demokrati og friere markedsøkonomi.

• Den kalde krigen
• Prahavåren
• Leonid Brezjnev
• Sovjetunionens historie
• Warszawapakten