Bondevennbevegelsen

I perioden 1865–1873 fikk alle amt i landet, med unntak av Finnmark, lokalforeninger for bondevennene. Medlemstallet kan ha nådd opp i 30 000. I 1867 eksisterte det 14 foreninger, året etter 71 foreninger. Søren Jaabæk søkte å styre foreningene gjennom å gjøre sin lokale forening i Mandal til en overbestyrelse. Det var i Lister og Mandals amt at bondevennene fikk størst utbredelse, med 27 foreninger fordelt på 20 herreder. Etter 1873 stagnerte bevegelsen og smuldret gradvis opp.

Organisatorisk hadde bondevennene flere likhetstrekk med thranittene (Thranebevegelsen), med lokalforeninger, en landsdekkende avis og en sentralledelse. Bondevennene fikk større oppslutning og virket lenger enn thranittene. Det er registrert 249 foreninger som kan knyttes til bondevennene og 146 som var thranittforeninger.

I likhet med Thranebevegelsen hadde bondevennene konsentrert sin organisasjonsdannelse på få år. De fleste arbeiderforeningene så dagens lys i 1850, og flertallet bondevennenes lokalforeninger grodde fram i årene 1870–1871. Blant thranittene tok agitatorene ofte initiativet til å danne lokalforeningene. Bondevennsbevegelsen vokste i stor grad nedenfra, og folk ble inspirerte av agitasjonen gjennom presseorganet Folketidende, som nådde opp i 20 000 abonnenter. Det gikk ofte ut invitasjoner fra kjente menn i bygda, og noen ganger fra tilsendte agitatorer, til alle interessert i bygda om å stifte forening.

Både bondevennene og Thranebevegelsen fikk tyngdepunktet på bygdene. Thranittene begynte i Drammen og Kristiania, men det var på bygdene den sosiale misnøyen var sterkest. En stor del av tyngdepunktet for Thranebevegelsen lå i det indre Østlandet. Som en ren bondebevegelse måtte agitasjon og rekruttering enda mer sirkle seg inn mot bygdene. Bondevennene sprang først fram i Mandal prestegjeld, og slo raskt røtter både øst og vest i Agder. De spredte seg videre til Telemark, sentrale Østlandet, sørlige deler av Trøndelag og Sør-Helgeland. I neste omgang gikk bondevennsbølgen over Rogaland, fjellbygdene østafjells, søndre Vestfold, Østfold og Nord-Trøndelag. Bondevennene vant langt større oppslutning på Agder, Vestlandet og Nordland enn hva thranittene oppnådde.

Mens Thrane-bevegelsen sanket medlemmer fra ulike sosiale grupper, rekrutterte Jaabæks bevegelse rundt 90 prosent fra bondesjiktet. Bondevennene var i de fleste tilfeller bønder. Betegnende er at foreningene ble hetende bondeforening, bondesamlag, landmandsforening og landboforening. Noen valgte likevel mer sosialt inkluderende navn, slik som «folkeforening», «folkevennforening», «folkesamlag», «sogneselskab», «almueforening» og «kommuneforening».

I Folketidende lanserte Jaabæk et politisk program som gikk inn for «Sparsommelighed i Statshusholdningen» og næringsfrihet. I den første formålsparagrafen, som bondevennforeningen i Mandal festet på papiret, het det at en ville «virke til at styrke, klargjøre og fremme den offentlige Mening, som gaar i den Retning, at de offentlige Udgifter og Byrder ikke bør yderligere forøges, men derimot søges formindskede, saavel hjemme som ude. Fører til Fordærvelse.»

Det som samlet bøndene, var misnøyen med alle utgiftene som embetsstanden påførte bøndene, slik som skyss, sportler, høye lønninger og pensjoner. Jaabæk startet bevegelsen med et program som sprang ut av tradisjonell bondepolitikk. En la vekt på offentlig sparing i stat og kommune, og en ville gjennomføre økonomisk liberalisme mer konsekvent enn regjeringen hadde gjort.

Felles for foreningene i alle landsdeler var sparetanken og kommunalisme i den forstand at bøndene burde sikres større kontroll over lokalstyret. Mange lag unngikk å diskutere den høyere politikk. Historikeren Hans Try har sett en sterkere og mer ensidig bondekommunalisme på Vestlandet og Nord-Norge. Vestlendingene og nordlendingene søkte å fange inn hele lokalsamfunnet, der også husmenn og fiskere uten gård inngikk. Det betydde nei til unyttige landbruksskoler som embetsmenn ville påtvinge dem, mot embetsstyre i allmueskolen og færre utgifter til veier, skole og fattigvesen og tiltak for å bedre moral.

Derimot våget bondevennene i Trøndelag og på Østlandet i større grad også å kjøre fram større og mer prinsipielle politiske interessekrav utover det å fremme krav om færre skatter og avgifter. Disse sprengte rammene for den mer samlende kommunalismen, hadde klassekarakter og rettet seg mot å beskytte eller å fremme interessene for gårdbrukerne. Ofte gjaldt det å redusere fattigutgifter, med brodd mot underklassen, og å få satt ned renten på pantelån, som rettet seg mot embetsmennene lånepolitikk. Den langstrakte økonomiske krisen synes å ha vært en vesentlig drivkraft bak mange av bondevennsforeningene som kom opp i Trøndelag og Østlandet. De politiske programmene til bondevennene inneholdt ofte krav om lovfestet rente på 4 prosent.

Klassepolitikken i disse to landsdelene kom særlig til syne i en sak. Motstanden mot både utvidet og allmenn stemmerett ble nettopp sterkest på Østlandet og i Trøndelag, og var rettet mot arbeiderklassen. I de øvrige landsdelene var det større støtte til Jaabæks forslag om allmenn stemmerett for menn, slik at også arbeiderklassen fikk politiske rettigheter.

Det meste avgjørende nytt med bondevennene var viljen til å drive organisert valgkampanjer i form av prøvevalg og nominasjoner. Her overgikk de thranittene.

Ved stortingsvalgene i 1868, 1870, 1873 og 1876 ble det hver gang valgt rundt 20 valgmenn i Akershus amt som samtidig representerte foreningene. I 1873 var 21 av 46 valgmenn med i amtets foreninger. Nedre Romerike Landmandsforening arrangerte valgmøter på tvers av lokalforeningene, og tettstedet Lillestrøm og i nærheten av jernbanestasjonen meldte seg som et naturlig møtested. Møtene ble holdt i friluft, og tallet på deltagere kunne være fra 150 til 300. Disse regionale valgmøtene hadde en annen karakter enn dem de lokalforeningene avholdt. Det fant sted etter valgmannsvalgene, og mange valgmenn var blant møtedeltakerne. Hensikten var da at møtene skulle «veilede valgmændene», og at en der skulle lære «Folkeviljen at kjende». Samtidig kom også lokalforeninger til å holde møter etter valgmannsvalget for å uttale seg om hvilke retningslinjer som de som mulige stortingsmenn burde holde.

Jaabæk uttrykte at det måtte skapes en «organisk Forbindelse mellom Thingmanden og Vælgerne». Samtidig kom mange bondevenner til å reagere på at lederen ville innføre bundet mandat. I 1870 kom det til uttrykk misnøye med den linjen fra flere ulike deler av landet. Velgerkontroll var en ting, noe annet var å binde representanten. Forestillingen om at en representant skulle være fri, sto sterkt. I stor grad ble lokalforeningene i bondevennbevegelsen nokså selvstendige og krevende å styre for Jaabæk og hans medarbeidere. Forsøkene på organiserte nominasjonsprosesser hadde likevel betydelig suksess. Det var i Trøndelag og på Østlandet at oppslutningen ved stortingsvalg ble stor og valgarbeidet høstet de største frukter.

Utover 1870-årene fjernet Søren Jaabæk seg mer og mer fra bondevennenes idé- og interessegrunnlag. Den tradisjonelle bondeagitasjonen kunne være kvass og nådeløs mot embetsmenn, men den mante ikke fram store reformer, heller ikke noen samfunnsomveltning. Jaabæk skulle etter hvert stå fram som republikaner og radikaler. Han viste sympati for sosialismen, lovpriste pariserkommunen og roste Internasjonalen.

Jaabæk rettet uvanlig sterkt kritikk mot presteskapet. Kirken og prestene hadde forkvaklet Jesu rene lære, og de sto for død ortodoksi og teologisk dogmetyranni. Jaabæk ville ha frivillig konfirmasjon, åpne opp for borgerlig ekteskap, frigjøre kristendomsundervisning fra kontrollen som ble utøvd av prest og kirke. Han uttrykte prinsipiell motstand mot statskirken. Fra 1870 kom avisen Fædrelandet med referater fra møter som søkte å avdekke at Jaabæk stadig fjernet seg mer fra gudstro og kristendom. Indremisjonsmannen og senere sogneprest Julius Riddervold konkluderte med at Jaabæk var en fiende av all sann kristen tro.

Jaabæk stevnet Riddervold for injurierende utsagn. Riddervold fikk medhold i Høyesterett i 1876. Dette var ikke injurierende, var konklusjonen. Det Riddervold hadde sagt, var rett og sant, slo retten fast. Det het at Jaabæk hadde vist ringeakt for all øvrighet, og dermed avvist Bibelens lære om at alle styresmakter var innsatte av Gud. Jaabæk hadde dessuten søkt å vekke forakt mot prestestanden blant folk.

Jaabæk gikk fra å være en som søkte å forene ulike krefter til å bli kompromissløs og radikal. Inspirasjonen fra en ny fransk revolusjon og pariserkommunen i 1870–1871, samt en ny radikal arbeiderbevegelse i en rekke europeiske land, brøt ned barrierer hos Jaabæk, bygde stor selvtillit, og gjorde ham ukritisk.

Bondevennene skulle vende ham ryggen. Fra 1870 dukket det også opp kritiske røster i Folketidende. Mellom 1870 og 1873 skrumpet bevegelsen mer og mer inn. Valgkampen som bondevennene kjørte fram i 1873, ble tam, og Jaabæk havnet i klammeri med andre bondevennsledere i Lister og Mandals amt. Etter 1873 tok de radikale over amtsforeningen, men uten fotfolket. De fleste av lokalforeningene rundt omkring i landet forlot Jaabæk og hans ledelse samlet i foreningen i Mandal.

Søren Jaabæk hadde ønsket at bondevennene skulle sikte høyere, og fronte flere rikspolitiske mål, slik som allmenn stemmerett, og engasjere seg i statsrådssaken, som betydde å invitere arbeiderne inn i bevegelsen og i kampen mot embetsmannsveldet, samt å innføre parlamentarisme. Motviljen mot å bli involvert i rikspolitikken og motstanden mot allmenn stemmerett var stor blant deler av bondevennbevegelsen, og Jaabæks mistet støtte på grunn av dette. Han skjøv foreninger i Trøndelag og Østlandet fra seg i spørsmålet om allmenn stemmerett. Han tapte oppslutning særlig vest og sør i landet når han ville drive forfatningskamp. Mindre skatter og avgifter og økt lokalt selvstyre, fri bondehandel og mindre embetsmakt var det som bandt foreningene sammen.

Det som førte til mest faneflukt blant medlemmene og foreningene, var likevel Jaabæks politiske radikalisme i sosialistisk retning og hans kritiske syn på presteskap og kristendom fra 1870 og årene som fulgte. Derimot kom rikspolitikken til å slå gjennom bredt i norske bygder i årene 1877—1882, samtidig med at venstrepolitikk, venstreforeninger og venstreaviser begynte å ta form.

En rekke bondevenneforeninger fortsatte som uavhengige eller upolitiske foreninger. Imidlertid kom en rekke foreninger på slutten av 1870-årene og i begynnelsen av 1880-årene til å fronte det nye «venstre», og ble etter 1880, og enda mer etter 1882, rene venstreforeninger. Imidlertid ble Venstre, som i 1884 var blitt et landsomfattende parti med en sentralledelse, en langt større bevegelse enn bondevennene.

Venstre skulle langt mer enn bondevennene engasjere seg i rikspolitiske saker, slik som innføringen av parlamentarisme, kampen mot absolutt veto, en bredere nasjonalisme og i holdninger som hadde brodd mot den svenske kongen og unionen med Sverige. Derimot kom bondevennenes valgstrategier til å inspirere og tjene som modell for venstrebevegelsen. Til en viss grad overtok også Venstre det organisasjonsapparatet som bondevennene hadde bygd opp. Venstre etablerte imidlertid et solid og representativt sentralapparat som var mye mer enn Søren Jaabæks overbestyrelse. Overbestyrelsen var en lokalforening som Jaabæk dominerte, men han kunne ikke gjennom den hevde varig makt og kontroll over en landsomfattende bevegelse.

• bondereisning
• Folketidende – avis for Bondevennforeningen
• Norsk historie fra 1815 til 1905
• Søren Jaabæk

• Bondevennrørsla hos Lokalhistoriewiki

• Dørum, Knut, Fra enevelde til parlamentarisme: 1660 til 1884, i Norsk politisk historie, bd, 1, Cappelen Damm akademisk 2025.
• Grønland, Per Martin, Bondevennbevegelsen i Søndre Bergenhus amt, hovedoppgave i historie, Bergen 1995.
• Nerbøvik, Jostein, Bondevener og andre uvener, Ein studie frå Telemark, Det Norske Samlaget 1979.
• Svend Lundby, Framveksten av politiske bygdeforeninger i Akershus 1865–1884, hovedoppgave i historie, Universitetetsforlaget 1967.
• Dagfinn Slettan og Hans Try (red.), Bondevenene. Jaabækrørsla 1865–1875, Det norske samlaget 1979.
• Tinnes, Tore, Fremveksten av politiske foreninger i Hedmark amt 1867–1884, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1968