Belgias litteratur

Noen litteratur på gammelnederlandsk er ikke overlevert. Det eldste navnet er limburgeren Heinric van Veldeke (ca. 1140–1200), riddereposets grunnlegger både i nederlandsk og tysk litteratur. Den egentlige litterære tradisjon føres imidlertid tilbake til vestflamsk område, der den eldste litteraturen tidfestes til begynnelsen av 1200-tallet, muligens av eldre dato. Med det anonyme eposet Karel ende Elegast (om Karl den store og hans paladin Elegast) har man et originalt nederlandsk bidrag til det førhøviske epos i Europa. Likeledes har man et viktig bidrag til det høviske epos i Walewein, om Arthur-ridderen Walewein (Gauvain), skrevet av Pieter Vostaert og Penninc.

Det episke mesterverket er imidlertid Van den vos Reinaerde, skrevet i riddereposets form og dyreeposets høydepunkt i europeisk litteratur. Verket kan oppfattes både som en litterær satire på riddereposet og som borgerskapets satiriske samfunnskritikk. En senmiddelaldersk bearbeidelse ble omkring 1500 oversatt til nedertysk (Reinke Vos).

I ridderromanens fortsettelse på 1300-tallet finner man den store Roman van Heinric en Margriete van Limborch, en forløper for den moderne romanen. Omkring 1250 grunnla den vestflamske encyklopedisten Jacob van Maerlant den borgerlige didaktiske diktningen, som på overgangen til 1300-tallet ble ført videre av brabanteren Jan van Boendale. Den nederlandske mystikken ble grunnlagt på 1200-tallet av den brabantske kvinnen Hadewijch, og nådde sitt høydepunkt med Jan (Johannes) van Ruusbroec. Av en episk, religiøs helgen- og legendediktning må nevnes Beatrijs.

Middelalderlitteraturen er ellers representert ved både religiøs og profan lyrikk. Av dramatikk finnes fra rundt 1350 en rekke ridderspill eller høviske dramaer som ikke finnes i andre litteraturer, Lanseloet van Denemerken (norsk oversettelse i Frå borg og torg, 1975), Esmoreit og Gloriant. Til disse spillene hører like mange farser som ble spilt umiddelbart etter ridderspillet, og disse er de eldste farsene man kjenner i europeisk diktning.

Fra 1400-tallet begynte de såkalte rederijkere sin virksomhet. De var medlemmer av diktergilder i flamske og brabantske byer og skapte rederijkerdramaet, et belærende teaterstykke (moralitet) som ved hjelp av allegoriske skikkelser fremstilte en idé eller sannhet. Særlig kjent er dramaet Elckerlijc (ca. 1480), som ble oversatt til engelsk (Everyman), mirakelspillet Mariken van Nieumegen (norsk oversettelse Veslemari frå Nijmegen i Frå borg og torg, 1975) og Colijn van Rijsseles kjærlighetstragedie Spiegel der minnen (Kjærlighetsspeilet), det første borgerlige samtidsdrama.

Reformasjonsårhundret er ellers preget av Philip Marnix van St. Aldegonde, reformasjonens forkjemper, og lyrikeren Anna Bijns, dens bekjemper. Den første betydelige renessansedikteren er Jan van der Noot.

Etter Nederlandenes deling under 80-årskrigen mot Spania gikk Flandern inn i en politisk og kulturell nedgangsperiode. Det spanske regimet forårsaket mot slutten av 1500-tallet en stor flyktningestrøm av intellektuelle mot provinsen Holland, som fra da av ble det nederlandske kultursentrumet.

Justus de Hardewijn betegner et høydepunkt i den nederlandskspråklige renessanselyrikken. I den flamske barokkdiktningen finner man tragediedikteren Guilliam van Nieuwelandt, som er preget av Justus Lipsius' nystoisistiske filosofi, komediedikteren Willem Ogier, den populære moralisten og emblematadikteren Adriaen Poirters, og mot slutten av 1600-tallet Michiel de Swaen, som på en måte fortsatte tradisjonen etter Joost van den Vondel.

På 1700-tallet ble det skrevet dramaer i en monumental senbarokkstil for et folkelig publikum som dannet bakgrunnen for et aktivt teaterliv, særlig i Brussel og de større byene i Flandern. Rederijkerkamrene fortsatte sin virksomhet. De virket konserverende for det særpregede i flamsk tradisjon og fikk betydning i den nye litterære oppblomstringen med den flamske bevegelse etter grunnleggelsen av staten Belgia i 1830.

De første betydelige navn er romanforfatteren Hendrik Conscience og lyrikeren Karel Lodewijk Ledeganck. Denne tiden stod i nasjonalromantikkens tegn og frembrakte en lang rekke diktere som tok diktningen i bruk i den flamske kulturkampen. Etter 1870 spores en sterkere realistisk holdning. I Guido Gezelle fikk Flandern sin betydeligste dikter.

I 1890-årene samlet yngre forfattere seg om tidsskriftet Van nu en straks, som gikk inn for å bringe det flamske åndslivet opp på moderne europeisk nivå istedenfor å fortape seg i fortidens flamske storhetstid og samtidens elendighet. Fremtredende navn i denne litterære fornyelsen er lyrikerne Prosper van Langendonck og Karel van de Woestijne, prosaistene August Vermeylen, Cyriel Buysse og Stijn Streuvels, og romanforfatteren og dramatikeren Herman Teirlinck. Utenfor denne bevegelsen stod den internasjonalt kjente Felix Timmermanns med sine frodige skildringer av flamsk folkeliv. Nær ham stod romanforfatteren Ernest Claes og dramatikeren Gaston Maria Martens. En patetisk, sterkt flamskpreget nyromantikk representeres ved Cyriel Verschaeve.

I 1920-årene brøt ekspresjonismen ut under ledelse av lyrikeren Paul van Ostayen og dramatikeren Herman Teirlinck. Videre må nevnes romanforfatterne Filip de Pillecijn, Willem Elsschot, Gerard Walschap, Marnix Gijsen, Maurice Roelants, Maurice Gilliams, André Demedts og Raymond Brulez. Deres diktning viser en meget nyanserik bredde i 1900-tallets flamske fortellekunst.

Også lyrikken viser et bredt spektrum med Jan van Nijlen, Richard Minne, Maurice Gilliams, Maurice Roelants, Anton van Wilderode, Herwig Hensen, Hugo Claus, Paul Snoek, H. C. Pernath, Christine D'haen og Herman de Coninck. På dramaets område merker man seg, ved siden av Herman Teirlinck og Martens, navn som Paul de Mont, Anton van de Velde, Herwig Hensen, Hugo Claus, Walter van den Broeck og Kristien Hemmerechts.

Litteraturen etter andre verdenskrig viser både tradisjon og fornyelse. Prosakunsten spenner fra nyrealisten Piet van Aken, over Louis Paul Boon, Ward Ruyslink, Hugo Claus, Hugo Raes, Willy Spillebeen, Monica van Paemel og Walter van den Broeck, utpregede modernister som Ivo Michiels og Paul de Wispelaere til magiske «realister» som Hubert Lampo og Johan Daisne. Hugo Claus er for øvrig et dominerende navn i hele den nederlandskspråklige litteraturen, og behersker så vel romanen som lyrikk og drama.