Baroniet Rosendal

Rosendals hovedbygning, i dagligtale ofte omtalt som «Borgen», ble oppført i 1662–1665 for Ludvig Rosenkrantz på den gamle setegården Hattebergs grunn. Hovedbygningen består av tre sammenbygde toetasjers fløyer omkring en kvadratisk borggård, som avgrenses av en mur med port som er omgitt av våpenskjold og andre ornamenter. Det er forgjeves søkt etter forbilder for hovudbygningens arkitektur i Nederland, Danmark og Skottland. Trolig er det klosterarkitketuren som er hovedinspirasjonskilden, og aller mest Lungegården ved Bergen, siden klostrene ble overtatt av aristokrater og ombygde til herregårder etter reformasjonen.

Rosenkrantz lot anlegge en lukket renessansehage i tilknytning til hovedbygningen, påbegynt alt i 1662, og trolig anlagt av hollanske gartnere. På midten av 1800-tallet utvidet stamhusbesitter Marcus Gerhard Hoff Rosenkrone (1823–1896) anlegget med en større landskapspark etter engelsk modell.

Baroniet ble opprettet i 1678 av Ludvig Rosenkrantz (1628–1685), som var gift med arvingen til Axel Mowat og Karen Bildt, Karen Mowat.

Det var bare en del av jordeiendommene som ble inkludert i Baroniet Rosendal. Det gjaldt hovedsakelig gårder i indre Sunnhordland og Hardanger. Årsaken var baronigodset var bundet jordegods, som vil si at det ikke kunne selges, pantsettes eller på andre måter gå ut av slektens eie. Resten av jordegodset var allodialgods, som for det meste lå i ytre Sunnhordland og Nordhordland, som fungerte som en slags kontantbeholdning fordi det kunne omsettes ved behov.

På Baroniet var baronen i Rosendal i kongens sted. Det vil si at han i stor grad utøvde den makt kongen utøvde ellers i Norge. I praksis vil det si at baroniet var en egen jurisdiksjon der baronen oppnevnte og lønnet sin egen dommer, hadde egne lensmenn med egne fengsel utstyrt med fotlenker, og hadde påtalerett i alle slags straffesaker på sitt eget gods. Det var også baronen som oppnevnte prest og kapellan i kirkene i Kvinnherad kirkesogn, og all skatt til kongen ble først betalt til baronen. Selv om skatteinntektene ble betalt videre til kongen, betydde dette at baronen hadde tilgang til en stor kontantbeholdning han kunne midlertidig låne fra for å investere.

Etter at Rosendal-grenen av slekten Rosenkrantz døde ut i 1723, gikk godset via flere eiere til titulærbiskop Edvard Londemann af Rosencrone (1680–1749). Han gjorde Rosendal til stamhus i 1749, og sønnen, greve Marcus Gerhard Rosencrone (1738–1811), som fikk barontittel i 1773 og grevetittel i 1783. Han opprettet i 1779 baroniet Rosendal. Marcus Gerhard Rosencrone døde barnløs i 1811, og baroniet (fra 1837 på ny stamhus) gikk i arv til slekten Hoff-Rosenkrone, og i 1900 til slekten Weis-Rosenkrone.

Ifølge en konvensjon med Danmark fra 1820 fikk Universitetet i Oslo arverett til Rosendal dersom stamhusbesitterens slekt døde ut. Etter lov av 4. juli 1927 gikk stamhuset over til fri eiendom for den daværende besitter, professorinne Clara Gædeken (født Weis). Deretter ble Rosendal med tilhørende fideikommisskapital skjenket Universitetet i Oslo ved gavebrev fra stamhusbesitteren.

Rosendal var fra slutten av 1800-tallet Norges største leilendingsgods; i 1929 omfattet det i alt 546 bruk. Leilendingsgodset ble frasolgt, og siste jordsbruksenheten ble kjøpt av brukeren i 1972. Hovedgården med påstående bygninger er fremdeles i drift og i universitetets eie gjennom Den Weis-Rosenkronske stiftelse. Stiftelsen eier også store utmarksområder på Vestlandet, men særlig i Kvinnherad.

• slekten Mowat
• Ludvig Rosenkrantz

• Baroniet Rosendal
• Stamhusloven (Lovdata)

• Coldevin, Axel: Norske storgårder, b. 2, 1950, 319-35
• Hopstock, Carsten & Stephan Tschudi-Madsen: Rosendal : baroni og bygning, 1965
• Sunde, Jørn Øyrehagen: Rosendal – Slottet frå 1665 350 år: Et underlig, levende minde, 2015
• Valebrokk, Eva: Norske slott, herregårder og gods, 1997, 64-77, isbn 82-7694-125-7