Bangladesh' historie

Under Gupta-riket (om lag 300–500) hadde Bengal en velstående økonomi og det var stor handelsvirksomhet. Hinduismen ble innført i denne perioden, og sameksisterte med buddhismen i flere hundre år. Etter Gupta-riket fulgte en del århundrer med skiftende herskerdynastier som Pala-dynastiet (800–1200), og Chandra-dynastiet (1000–1100).

Arabiske handelsmenn kom til Bengal fra 900-tallet og bragte med seg islam. Muslimsk styre ble gradvis innført under en rekke muslimske dynastier fra 1200-tallet. I det østlige Bengal ble islam majoritetens religion. De muslimske herskerne i Bengal fremmet et pluralistisk samfunn, og forkynte i liten grad religion. De var mest interessert i å innlemme lokalsamfunn i statens system. Ansatte i administrasjonen hadde ulike religiøse bakgrunner.

I 1576 ble Bengal innlemmet i Mughal-riket av Akbar. I denne perioden ble islam utbredt både ved innvandring knyttet til herskeklassen og også ved masseomvendelser. Hinduer med høy kaste fikk tildelt land under tidlig muslimsk styre, men under Mughal-styret ble muslimske nybyggere i større grad prioritert. Disse nybyggerne utviklet jordbruksøkonomien i Bengal og bidro til å spredning av islam. Under Mughal-dynastiet utvidet de politiske grensene seg til å bli Suba Bangalah (provinsen Bengal), og den økonomiske aktiviteten økte.

Under keiser Aurangzebs styre (1658–1707) fikk det engelske East India Company lov til å etablere en base i Calcutta (Kolkata). Britene fikk stadig mer makt i regionen, etter hvert som Mughal-imperiet ble svekket. I 1757 ble den herskende fyrsten beseiret av East India Company i slaget ved Plassey. Et britisk styre ble opprettet i Calcutta, som inntil 1912 var hovedstad for hele Britisk India.

I 1905 ble to nye provinser opprettet, tilsynelatende på geopolitisk grunnlag. Dette var provinsene Vest-Bengal, inkludert Bihar og Orissa, og Øst-Bengal og Assam. Med hovedstad i Calcutta hadde Vest-Bengal hinduistisk flertall, mens provinsen Øst-Bengal og Assam, med hovedstad i Dhaka, overveiende var muslimsk. Bortsett fra å øke den administrative effektiviteten, var grepet ment å posisjonere muslimene som en motvekt til hinduene.

Delingen vakte sterke protester i Vest-Bengal, spesielt i Calcutta, der den indiske nasjonale kongressen (Kongresspartiet) spilte en fremtredende rolle. Indiske muslimske ledere støttet for det meste delingen. I 1906 opprettet de Den muslimske liga for å ivareta muslimenes interesser, både i forhold til kolonimakten og i forhold til Kongresspartiet, som fortrinnsvis representerte hindu-flertallet.

I 1912 ble delingen opphevet og Bihar og Orissa ble en ny provins, og Assam gikk tilbake til sin separate status. Etter gjenforeningen av Bengal arbeidet Kongresspartiet og den muslimske liga sammen for selvstyre, til tross for en del konflikter mellom partene. Fazl ul-Haq, sjefsminister i Bengal fra 1937 til 1943, var opptatt av å forene partene i kampen for selvstendighet. Han opprettet derfor et eget parti for bønder og leietakere (Krishak Proja) og dannet en koalisjon med den muslimske ligaen. I 1940, foreslo Fazl ul-Haq den såkalte «Pakistan-resolusjonen», og krevde uavhengige stater for muslimer.

I 1942 startet nye runder med politisk dialog, men ingen enighet ble oppnådd. I august samme år brøt det ut åpen konflikt mellom muslimer og hinduer i Calcutta og opptøyene spredte seg etter hvert langt utenfor Bengals grenser. Flere prominente politiske ledere gjenåpnet forhandlingene om et eget, uavhengig, forent Bengal.

• Les mer i artikkelen om Indias historie.

Ved Indias deling ble Bangladesh i 1947 skilt ut fra den indiske og hinduistiske delen av Bengal og underlagt den nye staten Pakistan som en av fem pakistanske provinser med navnet Øst-Pakistan. Kulturelt og språklig var det store forskjeller mellom Øst-Pakistan og Vest-Pakistan. Urdu ble i 1948 vedtatt som offisielt språk i begge provinsene. Dette skapte store opptøyer i Øst-Pakistan, hvor de fleste snakket bengali og derfor ikke ville godta urdu som offisielt språk.

Befolkningen i Øst-Pakistan opplevde at de ble dominert av Vest-Pakistan. De politiske, etniske og økonomiske motsetninger mellom Øst-Pakistan og det øvrige Pakistan vokste i 1960-årene. Misnøye med den politiske situasjonen var stor blant innbyggerne i Øst-Pakistan.

Awami-ligaen under ledelse av sjeik Mujibur Rahman førte an i agitasjonen for indre selvstyre i Øst-Pakistan. Et valgskred i 1970 ga Awami-ligaen flertall i nasjonalforsamlingen, men myndighetene i Vest-Bengal nektet å anerkjenne valgseieren til Awami-ligaen. Dette førte til voldsom uro, som ble slått ned av pakistanske tropper 25. mars 1971. Neste dag proklamerte Bangladesh selvstendighet. Dette førte til at vestpakistanske militære styrker okkuperte Øst-Pakistan og det ble en svært blodig borgerkrig. Flere millioner av innbyggerne i Øst-Pakistan flyktet til India.

• Les mer i artikkelen om Pakistans historie.

3. desember 1971 grep India inn på Øst-Pakistans side og det brøt ut krig mellom India og Pakistan. De pakistanske styrkene i øst ble nedkjempet etter Indias invasjon og kapitulerte 16. desember. Øst-Pakistan oppnådde dermed uavhengighet og tok navnet Bangladesh, som var navnet området bar da det var en provins i Britisk India.

Voldshandlingene under uavhengighetskrigen i 1971 (blant annet massevoldtekter og massedrap på sivile) har kastet skygger i bangladeshisk politikk i flere tiår.

Mujibur Rahman ble løslatt fra pakistansk fangenskap og overtok som statsminister. Han nøt stor popularitet som «landsfaderen», men maktet ikke å skape økonomisk og politisk stabilitet. Gjenreisningen etter krigen ble støttet av mange land. Næringslivet ble delvis nasjonalisert.

Mujibur Rahman innførte i 1974 unntakstilstand og tok nærmest diktatorisk makt; ettpartistaten ble opprettet i februar 1975. I august 1975 gjennomførte en gruppe offiserer et kupp og Mujibur Rahman og de fleste i hans familie ble drept. Flere kupp fulgte under en forvirret periode.

General Ziaur Rahman trådte frem som landets nye «sterke mann» og ble i 1977 landets president. Han opphevet ettpartisystemet og dannet sitt eget parti, Bangladesh Nationalist Party (BNP), som ved valget i 1979 fikk mer enn to tredjedeler av plassene i parlamentet.

I mai 1981 ble Ziaur Rahman myrdet under et kuppforsøk som for øvrig slo feil. Hærsjefen, general Mohammad Ershad, tok makten ved et ublodig kupp i mars 1982 og utropte seg senere til president. Parlamentsvalget i 1986 gav Ershads parti, Jatyia Dal, flertall. Opposisjonen boikottet valget i 1988. Islamsk lov ble innført, etter at landet siden løsrivelsen hadde hatt en sekulær forfatning.

To kvinner ledet opposisjonen mot Ershads regime: Hasina Wajed, datter av nasjonens grunnlegger Mujibur Rahman, og Khaleda Zia, enken etter den myrdede lederen Ziaur Rahman. Under en massiv kampanje ble Ershad styrtet i desember 1990. Han ble deretter dømt til 27 års fengsel for korrupsjon og maktmisbruk.

I 1990-årene skjedde en demokratisk utvikling. Flere frie valg ble holdt. I 1991 fikk det høyreorienterte BNP rent flertall, og Khaleda Zia ble statsminister. Etter valgseieren i 1996 overtok Awami-ligaen makten etter 20 år i opposisjon.

Den nye regjeringen, ledet av Hasina Wajed, la stor vekt på å stille de ansvarlige for mordet på Wajeds far i 1975, Mujibur Rahman, for retten. 15 av 19 tiltalte ble dømt til døden, de fleste uten å være til stede. Under Wajeds regjeringstid ble sikkerhetssituasjonen forverret, og det ble slått hardt ned på opposisjonens demonstrasjoner.

En firepartikoalisjon under BNPs Khaleda Zia kom til makten etter valget i 2001. Skiftet skjedde med fornyet politisk vold og overgrep mot landets hindu-minoritet. Konfrontasjonspolitikken fortsatte mellom Hasina Wajed og Khaleda Zia. Heftig rivalisering preger i høy grad det politiske liv i Bangladesh. Partiene skiller seg ikke så mye fra hverandre, men historiske og personlige motsetninger styrer deres handlemåte.

I regjeringsposisjon har begge partier vært egenmektige og forsøkt å bryte ned opposisjonen. I opposisjon har de gjort gaten til kamparena med stadige streikeaksjoner, til dels av voldelig art. Denne svært spesielle politiske kulturen har skapt en dyptgripende nasjonal konflikt og har blitt et hinder for stabilitet.

En overgangsregjering overtok makten i oktober 2006, med ansvar for å gjennomføre valget som var planlagt i januar 2007. Overgangsregjeringen iverksatte en kampanje for å bekjempe det den betegnet som «korrupsjon, muskelmakt og svarte penger i politikken». Korrupsjon har lenge vært et utbredt problem i Bangladesh. Kampen mot korrupsjon rammet mange i landets politiske og finansielle elite.

Etter to år med unntakstilstand og en sivil overgangsregjering støttet av hæren, ble det i desember 2008 gjennomført parlamentsvalg i Bangladesh. Valget ble gjennomført på en fredelig og rettferdig måte og ble en stor seier for Awami League (AL) og dets allierte. Sheikh Hasina (lederen for Awami League), ble ny statsminister i 2009.

Parlamentsvalget i januar 2014 var preget store uroligheter, og flere titalls mennesker ble drept. Opposisjonspartiet, Bangladesh National Party (BNP), forlangte at det sittende regimet skulle gi fra seg makten til en midlertidig regjering mens valget pågikk. Det regjerende Awami-ligaen nektet, og konflikten førte til en bølge av voldshandlinger. Valgdeltakelsen var svært lav, kun litt over 20 prosent. BNP krevde at valgresultatet skulle gjøres ugyldig, men Sheikh Hasina gikk løs på sin tredje periode som statsminister.

Opposisjonsleder Khaleda Zia ble i februar 2018 arrestert for korrupsjon, og dermed satt ut av spill i valgkampen. Flere andre opposisjonspolitikere ble også fengslet eller forsvant under valgkampen. Valgkampen i 2018 var preget av vold og opptøyer. Statsminister Sheikh Hasina stilte til gjenvalg for tredje gang. Hun fikk mye velvilje på grunn av at landets økonomi en blant de raskest voksende i verden, men fikk kritikk for menneskerettighetsbrudd. Regjeringskoalisjonen ledet av Hasina fikk flertall ved valget i 2018. Opposisjonen hevdet det var valgfusk, men valgkommisjonen godkjente valget.

De neste årene var preget av høy inflasjon, og befolkningen slet med å takle eskalerende levekostnader, spesielt stigende matpriser. Bangladesh måtte i 2023 kontakte Det internasjonale pengefondet (IMF) for å få hjelp.

Ved valget i januar 2024 ble Sheikh Hasinas regjering gjenvalgt for en fjerde periode. Valgoppslutningen var lav og det kom anklager om valgfusk. Flere land hevdet at valget var urettferdig og udemokratisk.

I 2024 startet studenter protester med krav om å avskaffe kvoter i offentlige tjenestejobber. En tredjedel av disse jobbene er forbeholdt slektninger av veteraner fra Bangladeshs uavhengighetskrig fra Pakistan, som fant sted i 1971. Demonstrantene hevdet at systemet var diskriminerende og måtte endres. Selv om dette kravet i stor grad ble oppfylt etter at Høyesterett støttet studentenes krav og reduserte omfanget av kvotesystemet kraftig, eskalerte protestene og utviklet seg til generelle demonstrasjoner mot regjeringen. Det ble voldelige sammenstøt mellom protestanter og politi og hundrevis av mennesker døde.

Bangladeshiske medier og demonstranter klandret politiet for det stigende dødstallet. Studenter og deres støttespillere hadde planlagt å marsjere mot statsministerens residens, men før marsjen kom i gang, kom nyheten om at Sheikh Hasina hadde flyktet fra Bangladesh og gått av som statsminister.

Nobelprisvinner Muhammad Yunus ble i august 2024 tatt i ed som midlertidig statsminister. Beslutningen om å utnevne Yunus til sjef for interimsregjeringen kom etter et møte mellom president Mohammed Shahabuddin, militære ledere og studentledere. Studentene hadde vært tydelige på at de ikke ville akseptere en militær-ledet regjering, men ønsket at Yunus skulle lede.

Håpet var at Yunus vil bringe demokratiet tilbake til Bangladesh etter år med autokratisk styre. Den midlertidige regjeringen fikk i oppgave å reformere landets politiske system og organisere nye valg, men dette ble krevende siden landet fortsatt var preget av politisk vold og økonomisk ustabilitet.

De politiske opptøyene i Bangladesh skapte også spenninger i landets utenrikspolitikk, spesielt med nabolandet India, som var en nær støttespiller for Hasina-regimet. Den midlertidige regjeringen forsøker å balansere forholdet til både India, USA og andre internasjonale aktører i en svært ustabil geopolitisk kontekst.

Bangladesh er i hovedtrekk et moderat muslimsk land, men det finnes fundamentalistiske strømninger. Religiøs ekstremisme har blitt et problem i Bangladesh, og islamske ekstremister har siden 2015 stått bak en rekke bombeangrep. Arbeid mot ekstremisme og terrorisme er en prioritert oppgave for regjeringen.

Landet har blitt kritisert av menneskerettighetsorganisasjoner for en rekke brudd på menneskerettighetene. Ytringsfriheten har i flere perioder vært begrenset ettersom regjeringen har brukt repressive lover og anklaget kritikere for kriminelle handlinger.

Myndighetene har også slått hardt ned på demonstrasjoner fra opposisjons-tilhengere. Flere opposisjonspolitikere ble sammen med demonstranter arrestert i 2023 og 2024.

• Bangladesh
• Bangladesh' befolkning
• Bangladesh' politiske system
• økonomi og næringsliv i Bangladesh