Babylonia

Hammurabi (cirka 1792–1750 fvt.) er nok den mest kjente kongen fra gammelbabylonsk tid. I utgangspunktet var Hammurabi den sjette kongen i det første babylonske dynasti og bare en av flere bystatskonger i området, og langt fra den mektigste. Byen som ble hovedstad for hans senere rike, Babylon («gudenes port»), var opprinnelig et kultsenter for guden Marduk og en ubetydelig provinsby under det nysumeriske tredje dynasti i Ur.

Dessverre er gammelbabylonsk tid fattig på kilder, også arkeologisk. På grunn av det høye grunnvannet i Babylon har det heller ikke vært mulig å grave ut byen. Mange kilder om Hammurabis rike kommer fra samtidige tekster i Mari.

Etter å ha overtatt makten etter sin far, Sin–Muballit, sørget Hammurabi først for å få folkets støtte, organisere samfunnet, øke byggevirksomheten i byen og forsterke Babylons befestninger. Deretter styrket han sin hær og gjorde seg klar til å utvide landets grenser. Han begynte med å underlegge seg flere mindre bystater i syd, som Uruk og Isin (cirka 1787 fvt.), samt å inngå allianser med flere andre. Senere lyktes han i også å underlegge seg viktige byer som Larsa. Gjennom sine videre erobringer i nord, som den mektige amorittiske byen Mari og Eshnunna i Assyria, la han så grunnen til et mektig rike, som ved hans død strakte seg fra Mari i Nord til Eridu i syd.

Ved å erobre Eshnunna fikk han tilgang til handelsveiene mellom det iranske platået og den mesopotamiske sletten. Han erobret også hele det området i nord som etter hvert skulle bli det mektige Assyria, med det viktige nettverket av handelsstasjoner, og også Mari.

Under Hammurabi opplevde Babylonia en virkelig gullalder, med et et rike som overgikk det nysumeriske Ur III i utstrekning. Det er først fra hans tid at man kan snakke om Babylonia som en forent politisk enhet.

Hammurabis tid var ikke bare preget av krig, men ble også berømt for sine lover. Samlingen utgjør en reform av tidligere lover. Den eldste, kjente lovsamling er på sumerisk og stammer fra Uruinimgina av Lagash (cirka 2350 fvt.). Fra grunnleggeren av Ur III-dynastiet, Ur-Nammu (cirka 2112–2095 fvt.), er det bevart en samling på cirka 40 lover. Den eldste kjente babylonske samlingen (60 lover) stammer fra Hammurabis samtidige, Dadusha av Eshnunna. Den langt mest berømte og innflytelsesrike er likevel Hammurabis lov, en samling av cirka 200 lover (282 «paragrafer» i moderne oversettelser).

Etter Hammurabis død gikk det langsomt nedover med Det babylonske rike. Kort tid etter kongens død mistet babylonerne Mari, og det oppstod politisk uro i sør, blant annet med opprør i Larsa. Etter hvert mistet babylonerne kontrollen over de viktige handelsveiene til Persiabukta og videre til det sørlige Arabia og Indusdalen. De ble også avskåret fra det fruktbare jordbrukslandet i sør og fisket i sumpområdene. Alt dette bidro til å svekke det gammelbabylonske riket sterkt, og til sist omfattet det ikke stort mer enn området mellom dagens Bagdad i nord og Larsa i sør. Kildene nevner også et «Sjøland» i sør som synes å ha hatt kontrollen over sumplandet og kysten, men lite er kjent om dette.

I 1595 fvt. marsjerte hettitterkongen Musili 1. sørøstover langs Eufrat, invaderte Babylon og ødela byen. Dette betydde slutten på det første babylonske dynasti, og i de neste cirka 150 årene vet vi så å si ingenting om Babylonias historie.

En rekke kvinner var ansatt som tempelpersonell, men det er noe usikkert hvilke funksjoner de hadde. Den gammelbabylonske tiden var den eneste perioden da kvinner kunne leve i en slags klosterfellesskap og i sølibat. De ble vanligvis plassert der allerede som unge piker, men i noen templer kunne det også være kvinner som allerede var gift, men som ikke fikk føde barn (Marduk-tempelet, Etemenanki, i Babylon). Mannen måtte da ta en annen kone til dette formålet. Hennes inntreden i klosterfellesskapet ble feiret i tre dager.

Kvinnene (naditu) kom ofte fra kongelige eller andre velstående familier, og brakte med seg sin personlige formue som medgift. Deres mannlige slektninger var ansvarlige for å gi dem mat og klær. Tempeladministrasjonen holdt rede på kvinnenes juridiske konflikter med mannlige slektninger som ikke oppfylte sine plikter.

Kvinnene tilhørte to forskjellige fellesskap, tempelet og familien, og kunne foreta transaksjoner på begges vegne. En naditu kunne være velstående og leve i egen bolig innenfor tempelområdet og holde slaver. Hun kunne også i stor grad styre sin egen økonomi. Mye tyder på at kvinnene foretrakk utlån av penger eller eiendom for å sikre seg økonomisk. Selve transaksjonen har nok gått gjennom en mannlig agent.

Siden de ikke fikk barn, var deres alderdom dårlig sikret. Dette later til å være blitt løst gjennom adopsjon av en yngre kvinne som skulle hjelpe dem når de ble gamle. Mange slike adopsjonskontrakter er bevart. Når de døde, ble de begravet på tempelets gravplass. Formuen gikk tilbake til brødrene eller andre arvinger, og forble ikke tempelets eiendom. Ettersom medgiften ved giftermål gikk til mannens familie, kan dette ha vært en måte å bevare familieformuen på. Men nadituen kunne også få «ringpenger» av sin far. Disse kunne hun både investere og disponere fritt.

Nebukadnesar 2. konsoliderte Nabopolassars rike gjennom stadige hærtokter. Kildene forteller at han i løpet av en tiårsperiode personlig ledet ikke mindre enn åtte felttog. Han erobret etter hvert hele Mesopotamia og Palestina/Syria, og i hans tid vokste Babylonia til en stormakt og ble det ledende imperium i Midtøsten.

I 598 fvt. ledet Nebukadnesar 2. nok en kampanje for å nøytralisere egyptvennlige stater. I den forbindelse ble Jerusalem erobret, og kongen i Juda, Jojakin, ble ført til Babylonia. Hans onkel ble utnevnt til vasallkonge i Juda. Kildene til Nebukadnesar 2.s felttog er særlig Den babylonske krønike, som dekker begivenhetene frem til 594 fvt.

Den endelige erobringen av Jerusalem fant sted i 586 fvt., også denne gangen i forbindelse med et felttog for å pasifisere Egypts allierte og sympatisører. Kongen i Juda, Sidkia, som var utnevnt av babylonerne, ble deportert til Babylon, og Gedalja innsatt som guvernør. En stor del av landets jødiske befolkning ble ført i eksil til Babylonia, og Juda ble en babylonsk provins og inkorporert i det babylonske riket. Hendelsene er omtalt i 2. Kongebok 25, 24–25 og i 2. Krønikebok 36, samt i et fragment av en babylonsk historisk tekst.

I 567 fvt. kom det til et nytt slag med Egypt. Nebukadnesar tapte, men den egyptiske tronarvingen ble drept. Etter dette synes forholdet mellom Egypt og Babylonia å ha stabilisert seg.

Residensbyen og rikshovedstaden Babylon ble kraftig utvidet. Den fremstod som en enorm by for datiden, med en imponerende monumentalarkitektur. En lang rekke kongelige bygningsinnskrifter og teglsteinsstempler viser at det meste av det som i dag kan sees i Babylon, stammer fra Nebukadnesar 2.s mer enn 40-årige regjeringstid. Dessverre gir bygningstekstene hovedsakelig informasjon om byggingen og inneholder ikke, som de assyriske, historiske opplysninger om kongenes øvrige bragder.

Styret under Nebukadnesar 2. var tilsynelatende vellykket, men det var problemer med å beholde kontrollen over det store riket. Det var opprør blant offiserer i hæren, og medlemmer av overklassen brøt den lojalitetseden de hadde sverget til kongen. Etter Nebukadnesar 2.s død ble imperiet ytterligere svekket av alvorlige tronstridigheter.

Nebukadnesar 2.s sønn og etterfølger, Amel-Marduk (cirka 561–560 fvt., Bibelens Evilmerodak), regjerte i knapt to år før han ble drept av sin egen svigersønn, Neriglissar (cirka 559–556 fvt.), som døde etter kort tid. Dennes sønn, Labashi-Marduk, knapt et barn ved farens død, ble raskt satt ut av spill og drept etter å ha vært konge i en knapp måned.

Etter dette blodbadet ble tronen overtatt av Nabonid (cirka 555–539 fvt.). Under Nabonid fortsatte det nybabylonske riket sin storhetstid. Han var en dyktig hærfører, ledet suksessrike felttog til Arabia og var borte fra hjemlandet i 10 år. Nabonid ønsket også å endre Babylonias religiøse kurs, gjenoppbygde måneguden Sins tempel i Harran og søkte å erstatte den mektige byguden Marduk med guden Sin. Imidlertid førte hans lange fravær til at han mistet grepet på innenrikspolitikken, og hans religiøse reformasjonsiver gjorde ham upopulær blant det mektige Marduk-presteskapet i Babylon.

En rekke tekster kaster lys over det nybabylonske imperiets sosio-politiske struktur, særlig lovtekster og økonomiske tekster fra Nebukadnesar 2.s tid, og fra hans etterfølgere. De fleste tekstene stammer imidlertid ikke fra sentraladministrasjonen (slik som i det nyassyriske riket), men fra templene i Uruk og Sippar. Vi kjenner derfor mange detaljer fra disse bystatenes tempeløkonomi, men vet for lite om det større økonomiske og politiske systemet som de var en del av: imperiets og provinsenes organisering, rettsvesen, militærvesen, skattesystemer, livet ved hoffet. Systemet med provinser og provinsguvernører lignet på det assyriske.

Kongeideologien var typisk mesopotamisk og lignet også den assyriske. Kongen stod i et spesielt forhold til gudene. Særlig den øverste guden i panteon, Marduk, var hans beskytter, og kongens rolle i Marduk-kulten med feiringen av nyårsfesten i Babylon (akitu-festen) var viktig. Selv om templene og kongehuset rådet over det meste av eiendommene i landet, spilte også privatøkonomien en viktig rolle i det nybabylonske riket.

Private kunne leie jord av jordeiere som ønsket å skaffe seg ekstrainntekter. Det er også funnet forretningsarkiver som beretter om kjøp og salg av land, kreditt-transaksjoner og handelsavtaler. Den berømte Egibi-familien i Babylon rådde over et stort forretningsimperium blant annet med bankvirksomhet. På 500-tallet fvt. var dette det mektigste privatkapitalistiske foretagende i Babylonia med forgreininger også til utlandet (Iran).

Kongehus og templer kontrollerte likevel det meste av den blomstrende handelen i nybabylonsk tid. Særlig viktig var handelen med området rundt Persiabukta. Den viktigste inntektskilden var likevel krigsbytte og skatter og avgifter som kongene tok inn fra de erobrede områdene. Ettersom Mesopotamia så å si helt manglet råstoffer, var kongene hele tiden avhengige av å føre enorme mengder varer inn i landet for å opprettholde den økonomiske velstanden. Den veldige akkumulerte rikdommen gikk med til å opprettholde den kongelige palassøkonomien og sikre overklassens luksusliv. Det synlige bevis på velstanden var kongenes omfattende byggevirksomhet, særlig i Babylon, men også i andre byer (Ur, Sippar, Borsippa).

Kvinnenes stilling i denne tiden er stort sett bare kjent fra kilder som omhandler overklassen. Selv om kvinnene hadde fulle rettigheter etter lovverket, la familiebånd og forpliktelser begrensninger på mulighetene for å styre eget liv. Det forekom at døtre fra velstående familier ble bortgiftet for å sikre gunstige forretningsforbindelser, og det er bevart lister over den medgiften de tok med seg fra hjemmet. Noen ganger dreier det seg om betydelige formuer. Da kvinnen, og særlig hennes familie, bevarte retten til medgiften også etter at ekteskapet var inngått (til forskjell fra gammelbabylonsk tid), ble det lagt stor vekt på å lage listene så fullstendige som mulig.