Bærums verk (industribedrift)

Før jernverket ble grunnlagt, fantes det fra og med 1610 et rennverk på de tre gårdene Økri, Løken og Belset i Bærum. I 1614 samlet kong Christian 4. alle rennverkene som han drev rundt omkring i Akershus der. Bedriften ble kalt for Økriverket. Det var få arbeidere på verket, og produksjonen var liten. I 1621 hentet kongen en spesialist, Tobias Kupfer, til verket. Kupfer kom fra de tysktalende landene for å bygge en masovn, og denne sto ferdig i 1622. Ovnen var kanskje tre til fire meter høy og bygd etter forbilder fra Sachsen i Tyskland. Samme dag som ovnen ble påtent for første gang, viste det seg imidlertid sprekker i byggverket. Sjakta raste sammen, og en ny masovn måtte bygges. Driften kom haltende i gang og var lite lønnsom.

På grunn av det dårlige resultatet trakk kongen seg snart ut av alle jernverkene i Norge. I 1624 ga han enerett til å drive jernverk i Norge til et privat selskap, det såkalte Jernkompaniet. Kompaniet fikk enerett til å opprette og drive jernverk i Norge. På denne måten overtok Jernkompaniet driften av de to jernverkene som fantes da, Bærum og Eidsvoll jernverk.

Jernkompaniet nøt visse særrettigheter, som en kan finne ved jernverkene senere. Selskapet trengte blant annet ikke å betale toll for varer innført fra Danmark. Det vil si at eierne kunne selge nødvendige varer til relativt lave priser til arbeiderfamiliene, noe som kunne være et lokkemiddel for å få dem til verket. Et annet agn var at jernverksarbeiderne og deres sønner ikke ble utskrevet til militærtjeneste, noe som de fleste må ha sett på som en stor lykke.

Det trengtes store mengder trekull for å smelte jern i masovnen. Trekullet ble laget i kullmiler i skogene rundt omkring jernverket. I starten var det bare fire bondegårder (Økri, Belset, Gudmundrud og Løken) og tilsvarende begrenset med skog som tilhørte verket.

For at jernverket skulle lykkes, trengte eierne en ordning for å få tak i trekull. I privilegiene til Jernkompaniet av 25. oktober 1627 ble det for første gang etablert en rettslig modell for det som etter hvert fikk navnet sirkumferens. Gjennom privilegiene påla kongen oppsitterne på de fire bondegårdene som hørte til verket, å kjøre trekull til masovnen. Varer til verkets arbeidere og tjenere skulle verkseierne kunne innføre tollfritt. Verksfolkene ble også fritatt for militærtjeneste.

Privilegiene ble spesifisert og utvidet for Bærums jernverk 2. juni 1641. I de nye privilegiene ble det fastslått at jernverkets eiere kunne hogge så mye tømmer de ville i kongens skoger rundt verket. Tømmeret skulle brukes til brenning av trekull, som setteved i jerngruvene og bygningstømmer. Ingen fikk lov til å kjøpe sagtømmer eller skogsvirke i en avstand på fire mil rundt masovnen. De fire nærmeste bønder rundt verket ble forpliktet til å kjøre trekull til verket (det ble ikke skrevet ned hvem som skulle lage det), mot at de ble fritatt for skatt og militærtjeneste. Også alle arbeidere som bodde på verket skulle nyte fritak fra skatt og militærtjeneste. All proviant som trengtes ved verket kunne innføres tollfritt. De ferdige jernvarene for det dansk-norske markedet skulle tilbys kongen først. Jern ble solgt til utlandet skulle fortolles. Dersom eierne ikke drev verket i et år skulle det falle hjem til kongen.

I tida som fulgte ble det fastlagt sirkumferenser for mange jernverk. Ofte besto den i en omkrets på opptil fire mil med masovnen som midtpunkt. Innenfor sirkumferensens areal påla kongen bøndene å kjøre trekull til det enkelte verket. Dette var et tidkrevende arbeid, og bøndene motsatte seg som regel pålegget så godt de kunne. Det hjalp ikke at de skulle få «rimelig betaling», som det het i mange privilegiebrev; det var jernverkseierne som bestemte hva som skulle være «rimelig».

På tross av gunstige særrettigheter og subvensjoner lyktes ikke eierne å drive verket med overskudd. I 1631 ble jernverkene i Bærum og på Eidsvoll overtatt av nye eiere, «15 ærlige og velbyrdige samt hederlige og høilærde og ellers fornemme menn». Driften gikk likevel fortsatt med underskudd. Fra og med 1634 oppsto det stridigheter mellom eierne, og mellom disse og de stedlige lederne og funksjonærene på de to jernverkene. Dette gikk ut over produksjonen, og i 1641 var det ikke drift på verken Bærum eller Eidsvoll jernverk.

Bærums jernverk brukte malm fra ulike gruver. I de første tre tiårene tok en malm fra gruver i nærheten av verket, blant annet ei gruve ved Sognsvann. I Marselis tid, midt på 1600-tallet, ble Solberg gruve ved Arendal, Langøy ved Kragerø og til slutt Barbu og Braastad i Arendal tatt i bruk. Under høykonjunkturen i 1790-åra tok Anker opp igjen de gamle gruvene ved Sognsvann for å få en god malmblanding.

I de første årene gikk verket dårlig, og alt en fikk støpt var en mørser, 175 kuler og noe råjern. Rundt 1630 tok produksjonen seg noe opp. I april 1633 hadde en klart å støpe 12 kanoner til slottets og byens forsvar. Fra og med 1650-åra var det serieproduksjon. I 1652 gikk den ene ovnen i 19 uker og produserte 100 skippund ‘Stykker’ (kanoner), 300 skippund kuler og 200 skippund stangjern. I 1664 leverte Bærums jernverk 1500 skippund jern årlig. På 1700-tallet ble det støpt ovner, kanoner, kuler med mer i serieproduksjon. I 1785 fikk Claussen monopol på stålfremstilling i Norge, noe som Eidsfoss jernverk hadde hatt tidligere.

I den første perioden – på slutten av 1620- og begynnelsen av 1630-tallet – var det en saksisk masovn som var verkets viktigste anlegg. Fra 1643 fantes det to masovner på verket. I 1653 heter det at verket hadde to stangjernshammere, men de kan ha blitt etablert tidligere. Den første hovedbygningen ble reist i 1764.

Da Claussen overtok i 1773, hadde verket en masovn som var bygd i 1767, to stangjernshammere, en kniphammer og en spikerhammer. Claussen bygde om masovnen og innførte en rekke forbedringer, blant annet støpejernssøyler i hammerstillingene. Videre anla han en stangjernshammer ved Fossum , ¾ mil øst for verket, ved Lysakerelva. Den hadde to såkalte vallonherder og en sylinderblåsemaskin av engelsk fabrikat. Hammermester var svensken Amund Hübinette. Hammeren var beregnet for stangjern til en brennstålovn som ble anlagt på Kjørbø ved Sandvika. Den var bygd etter engelsk mønster, steinkullfyrt, med to kister, og sto ferdig i 1785. Claussens stålproduksjon foregikk i denne brennstålovnen.

Under høykonjunkturen på 1790-tallet bygde Peder Anker en masovn (mulltømmerovn) på Fossum og en stangjernshammer i Maridalen, nordøst for Oslo, ved Hammeren. Han bygde vei fra Bærums Verk over Fossum og Sognsvannsgruvene til Maridalshammeren – den såkalte Ankerveien.

I 1977 begynte myndighetene å oppfatte restene etter industrien som kulturminner, og en nøyaktig kartlegging av bygninger og bygningsrester tok til. Meningen var å verne om den industrielle kulturarven fra jernverket, og det har for en stor del lyktes. Fra før av var enkelte bygninger fredet, blant annet den gamle hovedbygningen og det gamle gjestgiveriet. I 1980-årene foregikk det en større boligutbygging ved Bærums Verk. Noe senere ble diverse forretninger og kunst- og håndverksbedrifter etablert i de gamle, fint bevarte arbeiderboligene og i den store industribygningen.

I dag fins det fortsatt et særpreget bygningsmiljø fra 1700- og 1800-tallet på Bærums Verk. Den nederste delen av den siste masovnen kan en i dag fortsatt se i støperibygningen. Likedan står det igjen en del arbeiderboliger fra forskjellige tider, hovedbygningen fra 1764, vertshuset, skolebygningen fra 1870-åra og ikke minst ‘Slottet’, bygd av baron Harald Wedel Jarlsberg i 1840–åra. Bygget er i dag privatbolig for den nåværende eieren av Bærums Verk, Harald Løvenskiold.

På Fossum er den nedre delen av masovnen bevart – gråsteinmuren med stellet og en del av pipa. Likedan står den gamle steindammen og er i god stand. På stangjernshammerens tomt ble det bygd et sagbruk som er nedlagt. Av arbeiderboligene ved Fossum er det bare én som skriver seg fra jernverkets tid. Det fins ruiner etter Sogneberg gruber og en stigerbolig ved Sognsvann. Av stangjernshammeren i Maridalen er det bare navnet igjen som et språklig spor etter jernverkstida.

• jernverk
• masovn
• mekanisk verksted
• norsk industrihistorie

• Bærums Verk
• Digitaltmuseum.no

• Amundsen, Kari: Blant baroner og kølabrennere i den privilegerte industrien 1550-1850, i Swensen, Grete (red.): Reisen til Akershus: bidrag til fylkets kulturhistorie. Strømmen: Akershus fylkesmuseum, 2000: 39–70
• Anker, Thor: Jernmalmen og Bærums Verk, Asker: Asker og Bærum historielag, 1999: 121-127
• Bærum: en bygds historie, bd. 2, utg. av Bærums herredsstyre, 1924, 3-32
• Bærums verk: Fortegnelse over endeel Kakkelovne og Andet Stöbegods som produceres ved Bærums Jernverk, 1830
• Bærums verk IF (red.): Bærums verk igår – idag – imorgen, 1982
• Coldevin, Axel: Norske storgårder, bd. 1, 1950, 221–232
• Frydenlund, Bård: Stormannen Peder Anker, Oslo: Aschehoug, 2009
• Hauge, Yngvar: Bærums verks historie, Bærums verk, 1953
• Høvås, Elisabeth: En historie om Bærums Jernverk
• Høvås, Elisabeth: Langøy – gjennomhullet som en ost. En fortelling rundt 350 års gruvedrift
• Marthinsen, Liv, og Harald Winge: Asker og Bærum til 1840, Oslo: Universitetsforlaget 1983: 265–278
• Valebrokk, Eva: Norske slott, herregårder og gods, Vendor: Andresen & Butenschøn, 1997: 316–329, isbn 82-7694-125-7
• Lundh, Otto Gr. og Sars, J.L. (1874). Norske Rigs-Registranter, Christiania: s. 440–441: Privilegiene til Jernkompagniet. Finn boken