Asbjørn Selsbane

Opplysninger om Asbjørn Selsbane foreligger i forbindelse med en konflikt som skal ha utspilt seg i 1022–1023, mellom Asbjørn selv og den norske kongen, Olav Haraldsson. Sammen med Olav opptrer Tore Sel, som var kongens årmann (gårdsbestyrer) på Avaldsnes på Karmøy. På Asbjørns side ruver hans mektige slektninger, morbroren Erling Skjalgsson og farbroren Tore Hund. Alle opplysninger om konflikten, og også det vi vet om Asbjørn selv, stammer fra én del av det norrøne kildematerialet, Legendariske saga (om Olav den hellige), og Snorres Heimskringla. Verken Asbjørn eller konflikten er omtalt i noen andre kilder.

Konflikten skal ha hatt dette forløpet: Kong Olav hadde forbudt salg av korn fra Sør-Norge til Nord-Norge. Den truende kornmangelen fikk Asbjørn, som trengte kornet til sine store gjestebud, til å seile sørover om høsten til morbroren Erling. Denne lot ham så kjøpe korn av trellene sine, under påskudd av at forbudet ikke omfattet 'folk utenfor loven'. På hjemveien ble Asbjørn stanset av Tore Sel, som beslagla kornlasten og ydmyket Asbjørn. Neste vår seilte Asbjørn igjen sørover, med stort mannskap, og kom til Avaldsnes, der kong Olav feiret påskehøytiden. Under gjestebudet etter kongens ankomst hugg Asbjørn til Tore, slik at hodet hans løsnet fra kroppen og falt ned på bordet foran kongen. Kongen ville straks la Asbjørn drepe. Men Skjalg Erlingsson, sønn av Erling Skjalgsson, oppholdt seg ved kongens hird. Han fikk islendingen Torarin Nevjolvsson, som kongen hadde tiltro til, til å gå imellom for å få henrettelsen utsatt. Torarin lyktes med dette, flere ganger, først og fremst ved å vise til helgefreden Asbjørn hadde krenket, men som kongen burde holde. Skjalg selv dro til Sola for å skaffe folk.

Første påskedag møtte så Erling Skjalgsson opp på Karmøy med over tusen mann. I denne tvangssituasjonen gikk kong Olav med på å la Asbjørn leve, på vilkår av at han underkastet seg kongen, og gikk inn i den drepte Tore Sels sted som kongens årmann på Avaldsnes. Asbjørn godtok først dette, til tross for at det ville ha innebåret en sosial degradering, men siden overtalte Tore Hund ham til ikke å oppfylle avtalen. En av kong Olavs menn, ombudsmannen Åsmund Grankjellsson, drepte siden Asbjørn.

Det er ikke lett å vurdere det reelle historiske innholdet i denne beretningen. Den har åpenbart opprinnelig vært en selvstendig fortelling som skulle gi et eksempel på hvor egenrådig stormennene tillot seg å opptre overfor helgenkongen. Dette er hovedpoenget i Legendariske saga, sammen med en behendig lovargumentasjon fra islendingen Torarin Nevjolvssons side. Snorre legger i sin bearbeidelse mer vekt på psykologiske faktorer, og gir Tore Sel og Olav en større del av ansvaret for konflikten. Han plasserer dessuten hele episoden på et bestemt trinn i utviklingen av et aksellererende motsetningsforhold mellom kongen og aristokratiet langs kysten. Det er likevel tenkelig at den historiske kjernen i beretningen bare er at det en gang var en konflikt mellom Asbjørn og Olav, som hadde noen av de trekkene vi gjenfinner i sagaene. Forbudet mot salg av korn nordover virker særlig lite troverdig.

• norsk historie fra 800 til 1130

• Fidjestøl, Bjarne: «Europäische und einheimische Tradition in der Saga vom Heiligen Olav», i Skandinavistik, bind 20/2, 1990, s. 81–94
• Heimskringla
• Koht, Halvdan: biografi (Aasbjørn Selsbane) i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 1, 1923
• Krag, Claus: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 1, 1999
• Óláfs saga hins helga. Die «Legendarische Saga» über Olaf den Heiligen, utgitt av A. Heinrichs med flere, Heidelberg 1982