Anton Rubinstein

Estetisk identifiserte Anton Rubinstein seg med den konservative europeiske musikktradisjonen. Mendelssohn og Schumann ble hans store ideal sammen med enkelte stiltrekk fra Chopin. Derimot tok han avstand fra Wagners nyvinninger.

Rubinstein viser ingenting av den nasjonalismen som er å finne hos komponistene i den nyrussiske skolen med Milij Balakirev, César Cui, Aleksandr Borodin, Modest Musorgskij og Nikolaj Rimskij-Korsakov, kalt «De fem». Dette resulterte i et motsettningsforhold mellom Rubinstein og den nyrussiske skolen. «De fem» mente at en etablering av et konservatorium i St. Petersburg ville skade den russiske musikktradisjonen. Anton Rubinstein og broren Nikolaj Rubinstein måtte tåle en rekke antisemittiske uttalelser fra de nasjonalistiske komponistene i denne forbindelse.

Komponisten Rubinstein viser samme egenskaper som man finner hos pianisten Rubinstein – en genial, gnistrende og lidenskapelig musikalsk fantasi, samtidig som man i komposisjonene kan finne en viss manglende selvkritikk og omsorgsfullhet i det skapende arbeidet.

Rubinstein kom til å få betydning for Tsjajkovskij og hans musikk. Rubinsteins viktigste verk er å finne i perioden fra og med hans fjerde klaverkonsert i d-moll fra 1864 og operaen «Demonen» fra 1871, uroppført i 1875. Rubinsteins d-moll-konsert peker uten tvil mot Tsjajkovskijs berømte b-moll-konsert komponert 10 år senere. Begge konsertene har en rekke likhetstrekk med tematisk og harmonisk tiltrekningskraft i tillegg til en fantasirik instrumentasjon: første satsen har et melankolsk-dramatisk hovedtema med en tydelig russisk karakter, andante-satsen har to avdempede ytterdeler med en dramatisk midtdel fulgt av en energisk og brusende finale full av danserytmer.

I 1869 komponerte Rubinstein to symfoniske dikt – «Ivan IV Grozniy», op. 79 og «Don Quijote», op. 87. Tsjaikovskij har uttalt seg svært positiv om begge verkene. I «Don Quijote» er Rubinstein mindre interessert i selve den musikalske genren. Han var fremfor alt opptatt av å beskrive i musikk forskjellige menneskelige karakterer. Dermed ligger Rubinsteins programmusikk svært nær den beskrivende programmusikken, men uten at programmet blir beskrevet i detalj.

I «Don Quijote» finner man et skarpt psykologisk karakterportrett – tre forskjellige temaer blir kontrastert. Det første viser en eiendommelig kombinasjon av heroiske og prosaiske elementer som resulterer i et lett humoristisk uttrykk. Det andre teamet viser Don Quijotes store innsats med å hjelpe de fattige og ulykkelige, mens det tredje temaet viser et romantisk innslag der Don Quijote kjemper for edel idealisme. De tre temaene kontrasterer hverandre på svært forskjellige måter. Påfallende er at temaene følger hverandre uten naturlige overganger.

Til forskjell fra «Don Quijote» er det tematiske i «Ivan IV Grozniy» mer utarbeidet og utdypet, men strengt tatt med et felles-tematisk innhold – temaeendringene er mer beriket med nyanser enn radikale tematiske omforminger.

Operaen «Demonen» fra 1871 ble utrolig populær – 10 år etter premiæren hadde den blitt fremført flere enn 100 ganger. Operaen viser ingen typisk russisk musikk – harmonisk er det Robert Schumanns og Felix Mendelssohns tonespråk man hører.

Som pianist utøvde Rubinstein en besettende virkning på sitt publikum. Sammenlignet med en annen av tidens store pianister, nemlig Hans von Bülow som fremstår som den objektive og fornuftpregde tolkeren, viser Rubinstein seg som den subjektive og geniale, den stormende og følelsesladede pianisten.

I 1885–1886 gav Rubinstein en rekke historiske klaversoaréer, i alt syv enormt omfattende klaveraftener, konserter som dekket klavermusikkens historie: fra William Byrd (1543–1623), John Bull (1562–1628), Couperin (1668–1733) og Rameau (1683–1764) på den første konserten frem til samtidige russiske komponisteer på den siste konserten. I de mellomliggende konsertene spilte Rubinstein utvalgte verk frem til Carl Philipp Emanuel Bach (1714–1788) og Carl Maria von Weber (1786–1826). Som eksempel kan nevnes at den andre av disse konsertene, som hadde gigantiske proporsjoner, omfattet åtte sonater av Beethoven, nr. 14 (op. 27 nr. 2), nr. 17 (op. 31 nr. 2), nr. 21 (op. 53), nr. 23 (op. 57), nr. 27 (op. 90), nr. 28 (op. 101), nr. 30 (op. 109) og nr. 32 (op. 111) på en og samme konsert – i tillegg til rikelig med ekstranumre. Disse historiske klaversoaréene spilte Rubinstein på konserter i Russland, Europa og i USA.

I 1859 grunnla Rubinstein Det russiske musikkselskap, et selskap han også ble dirigent for. I 1862 grunnla han og ble den første direktør for St. Petersburgs musikkonsevatorium, den første musikkskolen i Russland. Som pedagog ble han kjent for å kunne inspirere sine studenter. Han oppfordret sine elever til ikke å være redd for å gi seg i kast med tekniske vanskeligheter. Rubinstein avgikk som direktør i 1867, men gjenopptok sin stilling i 1887 og virket frem til 1891. Da Rubinstein på nytt ble direktør i 1887, fikk konservatoriet i St. Petersburg gradvis høyere og høyere kvalitetsmessig status. Rubinstein ble den toneangivende person i den russiske musikkundervisningen og Rubinsteins pedagogiske ideer kom til å danne basis for musikk slik vi har lært russisk musikk å kjenne.

Rubinstein utviklet seg også til å bli en fremragende dirigent. Årene 1871 og 1872 var han dirigent for Wienerfilharmonikerne og gjorde en omfattende turné i USA. På dirigentpodiet viste Rubinstein ofte et stort temperament.

Rubinstein ble født i det nåværende Ukraina, men hans foreldre flyttet til Moskva da Anton ennå var svært ung. Hans første klaverlærer var moren, en dyktig musiker og pianist. I Moskva fikk Rubinstein Alexander Villoing (1808–1878) som lærer i klaver. Villoing var en av Moskvas mest ansedde pianister og klaverlærere og ble Rubinsteins lærer gjennom hele studietiden. I 1839 tok Villoing Rubinstein med til Paris der han fikk møte Franz Liszt som roste ham og hans spill. Liszt rådet Rubinstein å studere komposisjon i Tyskland. Men i stedet tok Villoing Rubinstein ut på en omfattende konsertturne i Europa årene 1840–1843 – blant annet til London og til Holland og Tyskland og til den vestlige delen av Russland.

Fra 1844 studerte Rubinstein musikkteori – komposisjon, harmonilære og kontrapunkt – i Berlin med Siegfried Dehn (1799–1858), tidens mest berømte musikkteoretiker. Samtidig med studiene hos Dehn fikk Rubinstein også råd og veiledning av Felix Mendelssohn (1809–1847) og Giacomo Meyerbeer (1791–1864). I 1846 begynte Rubinstein også å studere komposisjon med Adolf B. Marx (1795–1866).

Fra 1848 og de neste fem årene oppholdt Rubinstein seg i St. Petersburg der han for det meste ga konserter. Han fikk storfyrstinnen Jelena Pavlovna som beskytter. I løpet av 1852 var Rubinstein etablert som den ledende musikkpersonlighet i St. Petersburg – både som solist og komponist.

I 1854 begynte Rubinstein en ny Europa-turné som skulle vare i fire år. 24 år gammel følte han seg klar for alvor å fremstå både som virtuos pianist og fullødig komponist. Hans pianistrepertoar bestod for det meste av egne verk i tillegg til att han alternerte som dirigent, blant annet med Gewandhaus-orkestret i Leipzig. Under et opphold i Nice 1856–1857 drøftet han med den keiserlige familien muligheten for å utvikle musikkutdannelsen i Russland. Resultatet ble at Det russiske musikkselskapet ble etablert i 1859.

I 1862 grunnla Rubinstein konservatoriet i St. Petersburg som en fortsettelse av Det russiske musikkselskapet. I tillegg til å være konservatoriets grunnlegger ble han også konservatoriets første direktør. Til dette kom at han dro med seg en mengde meget begavede musikkstudenter til konservatoriet. Svært viktig var at musikkteoriundervisningen var på russisk, morsmålet, det var ikke lengre nødvendig å få undervisning av fremmedspråklige lærere eller reise til Tyskland.

I 1867 gikk Rubinstein av som direktør for konservatoriet St. Petersburg og la ut på konsertreiser i Europa. Med støtte fra Steinway & Sons reiste han til USA og sesongen 1872–1873 ga han 215 konserter i løpet av 239 dager med et honorar på $200 pr. konsert, en enorm sum på denne tiden — utbetalt i guld. Om det voldsomt slitsomme turnéarbeidet skrev Runbinstein senere at det handlet nærmest om et umenneskelig slavelignende arbeid. Til tross for dette tjente Rubinstein så mye penger på turnéen at han var økonomisk sikret for resten av livet.

I 1887 vendte Rubinstein tilbake til konservatoriet i St. Petersburg, denne gangen for å fornye og forbedre konservatoriets standard. Han fjernet mindre begavede studenter, sa opp eller degraderte mange av professorene, gav tydeligere inntaks- og eksamensregler enn tidligere og ga nye, reviderte og tydeligere pensa. I 1891 sluttet han ved konservatoriet og flyttet til Dresden og med dette som base fortsatte han å gi konserter i Tyskland og Østerrike. Han gå en del råd til noen få studenter, men hadde kun en eneste elev, nemlig Josef Hofman som ble en av 1900-tallets beste pianister. Rubinstein ga sin siste konsert i St. Petersburg i januar 1894 og døde der i november samme år.

• Symfoni nr. 1 op. 40 i F-dur (1850)
• Symfoni nr. 2 op. 42 i C-dur (1851)
• Symfoni nr. 3 op. 56 i A-dur (1855)
• Symfoni nr. 4 op. 95 i d-moll (1874)
• Symfoni nr. 5 op. 107 i g-moll (1880)
• Symfoni nr. 6 op. 111 i a-moll (1886)
• Ouverture op. 43
• Ivan IV, op. 79 (1869)
• Don Quijote, op. 87 (1870)
• Fantasia eroica, op. 110 (1884)

• Konsert for fiolin og orkester op. 46 i G-dur (1857)
• Konsert for cello og orkester nr. 1 op. 65 i a-moll (1864)
• Konsert for cello og orkester nr. 2 op. 96 i d-moll (1874)
• Konsert for klaver og orkester nr. 1 op. 25 i e-moll (1858)
• Konsert for klaver og orkester nr. 2 op. 35 i F-dur (1851)
• Konsert for klaver og orkester nr. 3 op. 45 i G-dur (1853–1854)
• Konsert for klaver og orkester nr. 4 op. 70 i d-moll (1864)
• Konsert for klaver og orkester nr. 5 op. 94 i Ess-dur (1874)

• Sonate for fiolin og klaver nr. 1 op. 13 i G–dur (1851)
• Sonate for fiolin og klaver nr. 2 op. 19 i a-moll (1853)
• Sonate for fiolin og klaver nr. 3 op. 98 i h-moll (1876)
• Sonate for bratsj og klaver op. 49 i f-moll (1855)
• Sonate for cello og klaver op. 18 i D-dur (1852)
• Sonate for cello og klaver op. 39 i G-dur (utg. 1857)
• Klavertrio nr. 1 op. 15 i F-dur (1851)
• Klavertrio nr. 2 op. 15 nr. 2 i g-moll (1851)
• Klavertrio nr. 3 op. 52 i B-dur (1857)
• Klavertrio nr. 4 op. 85 i A-dur (1870)
• Klavertrio nr. 5 op. 108 i c-moll (1883?)
• Klaverkvartett op. 66 (utg. 1864)
• Kvintett for klaver og blåsere op. 55 i F-dur (1855)
• Kvintett for klaver og strykere op. 99 i g-moll (1876?)
• Tre strykekvartetter op. 17 i G-dur (1855), c-moll (1852) og F-dur (1853)
• Tre strykekvartetter op. 47 i e-moll, B-dur og d-moll
• To strykekvartetter op. 90 (nr. 2 i e-moll 1860)
• To strykekvartetter op. 106 i A-dur og f-moll (utg. 1881)
• To melodier for klaver op. 3 (Melodi i F-dur, 1852)
• Sonate for klaver nr. 1 op. 12 i e-moll (1848–1854)
• Sonate for klaver nr. 2 op. 20 i c-moll (1852–1854)
• Sonate for klaver nr. 3 op. 41 i F-dur (1855)
• Sonate for klaver nr. 4 op. 100 i a-moll (1855)

• «Dimitro Donskoy» (1850)
• «The Siberian Hunters» (1852)
• «Hadji Abrek» (1853)
• «Fomka the fool» (1853)
• «Fangens drøm» (1861)
• «Feramors» (1862)
• «Demonen» (1971)
• «Maccabeerne» (1874)
• «Nero» (1876)
• «Kjøpmannen Kalashnikov» (1880)
• «Sulamith» (1883)
• «Unter Räubern» (1883)
• «Papegøyen» (1884)
• «Gorioucha» (1889)

• «Das verlorne Paradies» op. 54 (1855)
• «Der Thurm zu Babel» op. 80 (1868–1869)
• «Moses» op. 112 (1885–1891)
• «Christus» op. 117 (1887–1893)

Over 160 romanser, blant annet «Persiske sanger».