Etter Wehrmachts ankomst til Norge i 1940 fikk Heggedal Bruk store ordrer fra okkupasjonsmakten, derunder til Organisation Todt, på tømmerhus over hele landet. Virksomheten ble drevet av en av Whists sønner.
Whist var som person elskverdig og sjarmerende, og som forretningsgründer utvilsomt meget begavet, med kontakter og interesser over store deler av landets næringsliv, tross sitt plettede rykte. At han også hadde politisk talent og sans for maktspill, ble klart da han sommeren 1940, 60 år gammel og politisk helt ubeskrevet, valgte å satse for fullt på Nasjonal Samling og nazismen. Målbevisst tilegnet han seg nå bevegelsens sentrale doktriner om planøkonomi, tysk storromsøkonomi og utvidet offentlig satsing på forskning og næringsutvikling. Like målbevisst arbeidet han seg innover mot partiets indre krets. Han gikk inn i statens næringsdrift som formann i Vinmonopolets styre i 1940 og styremedlem i Norges Brannkasse.
I 1941 lot Whist seg utnevne til NS Ombudsmann for næringslivet, en nyopprettet stilling han selv hadde foreslått og skreddersydd for seg. I utgangspunktet skulle han tjene som bindeledd og sluse forretningslivets menn inn i Nasjonal Samling på frivillig basis. Etter hvert la han og hans medarbeidere planer for en storstilt omorganisering av hele næringslivet etter korporativt mønster, med bransjekorporasjoner organisert i Norges Næringssamband med Whist som leder, og med innføring av en nasjonal planøkonomi etter tysk mønster.
En lov om Norges Næringssamband ble vedtatt i 1943, og Whist ble samme høst statsråd uten portefølje i Vidkun Quislings regjering. Året etter avanserte han til næringsminister. Nå tilhørte han Quislings aller innerste krets. I januar 1944 fikk Whist som en av de få utvalgte følge med på den norske førerens årlige besøk hos Adolf Hitler. Senere samme høst forsøkte han å overta finansministerstillingen etter Frederik Prytz, men mislyktes. I mellomtiden var dommen i Frankrike omstøtt av appellretten i Paris i 1942.
Whists karriere i NS skyldtes dyktighet, men også hell. Han innså tidlig at han måtte samarbeide med tyskerne, og oppnådde til forskjell fra de øvrige ministrene et godt og tillitsfullt samarbeid med Reichskommissariats næringsledelse, fremfor alt med den mektige senator Karolus (Carlo) Otte (1908–1980). Samarbeidet gjaldt også planer for tysk overtakelse av vannkraftressursene, som andre NS-ministre protesterte mot.
Da loven om den Nasjonale arbeidsinnsats etter tysk påtrykk ble proklamert i februar 1943 for å skrape sammen ressursene for en «total krig», fikk Whist hjemmel for å omorganisere næringslivet ved å opprette, nedlegge eller tvangsfusjonere bedrifter. Tyske ønsker om å samordne næringslivet i det de oppfattet som det «oppsplittede Norge» falt i det hele sammen med Whists anstrengelser, som vel til syvende og sist var industrielt og ikke politisk motivert. At mange av de planer som ble lagt, forble papirstørrelser, og at ideene om et planmessig drevet nasjonalt næringsliv ikke kom lenger enn til planstadiet, skyldtes krigens siste og for NS uheldige utvikling, samt de utopiske aspektene ved nazistenes ideer om et europeisk «storrom» under nazi-tysk ledelse. Whist arbeidet like fullt for at norsk næringsliv skulle kunne skjeftes effektivt til den tyske storromsøkonomien i et nazistisk ledet Europa.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.