17. mai

I de første årene etter 1814 ble dagen bare feiret noen steder. Det er historier om en del private festligheter 17. mai, særlig konsentrert til Trondheim, der kjøpmann Matthias Conrad Peterson var en entusiastisk talsmann for at grunnlovsdagen burde feires som en høytidsdag.

I 1824, på tiårsjubileet for grunnloven, ble 17. mai feiret i visse kretser i Kristiania. Feiringen var helt tydelig inspirert av Stortingets avvisende holdning overfor kong Karl Johans grunnlovsforslag fra 1821. Karl Johan ønsket absolutt veto, rett til å oppløse Stortinget, rett til å avsette embetsmenn og rett til å bestemme Stortingets sakliste. Stortinget var imot alt dette, og Konstitusjonskomiteen, med formann Christian Krohg i spissen, avviste forslaget i 1824. Krohg ble etter dette sett på som Grunnlovens redningsmann, og fikk et eget minnesmerke, Krohgstøtten.

Stortingsrepresentantene sluttet begeistret opp om tanken på en 17. mai-feiring, men bøyde etter hvert lydig av for motstanden fra unionskongen Karl Johan.

17. mai-feiringen hadde i 1820-årene en klar undertone av en viss antisvensk holdning, og etter feiringen i 1825 advarte kongen embetsmennene mot å delta i noen feiring året etter. Det Norske Studentersamfund trosset offentlig kongens advarsler, og gikk foran i kampen for 17. mai-feiringen i hovedstaden.

I 1829 falt 17. mai på en søndag, og store folkemengder feiret dagen, noe som utløste det såkalte «Torgslaget». Også året etter ble mange personer arrestert under feiringen.

17. mai 1833 talte Henrik Wergeland ved avdukingen av Krohgstøtten. I 1836 feiret Stortinget 17. mai-fest, og fra da av er det berettiget å si at 17. mai ble innstiftet som nasjonaldag. Karl Johan grep aldri mer inn, men først etter hans død i 1844 ble det vanlig med borgertog og offentlige taler.

Det var i første rekke Henrik Wergeland som ved sine taler og dikt gjorde 17. mai til en virkelig nasjonaldag i stadig videre kretser i det norske folk. Dette arbeid fikk senere en ivrig forkjemper i Bjørnstjerne Bjørnson; det var også på hans initiativ det første barnetoget kom i stand i 1870. Bjørnsons venn, skolebestyrer Peter Qvam, hadde arrangert et barnetog på sin skole året før. Det som først ble kalt «Smaagutternes Flagtog» samlet 1800–2000 skolegutter og startet en skikk som kom til å spre seg til alle skoler i landet.

Mens de såkalte «borgertog» har fått stadig mindre betydning, og flere steder nå er helt forsvunnet, har barnetoget blitt det sentrale trekk ved 17. mai-feiringen både i by og bygd. Siden 1906 har kongefamilien hvert år, bortsett fra under okkupasjonsårene i 1940–1945 og under koronavirus-pandemien i 2020 og 2021, hilst til folket og barnetoget fra balkongen på slottet i Oslo.

Under andre verdenskrig var det forbudt å gå i 17. mai-tog og å bruke fargene i det norske flagget på klærne. Ved frigjøringen 8. mai 1945 ble flagget derfor et ekstra sterkt symbol på Norges frihet.

Siden hovedstadens artianere i 1905 lanserte russeluen, har også russens medvirkning satt et særlig preg på dagen. Russefeiringen har gjennomgått store endringer; i senere år har mesteparten av feiringen foregått i dagene før 17. mai.

• Norge
• Norges flagg
• Ja, vi elsker dette landet
• Nasjonaldag
• Henrik Wergeland

• Blehr, Barbro: En norsk besvärjelse : 17. maj-firande vid 1900-talets slut, Nya Doxa, 2000
• Jor, Finn, red.: 17. mai, 1980