Syrias historie

Syria var i oldtiden et politisk og økonomisk sentrum. Denne delen av verden regnes for å være opphavet til den moderne sivilisasjon. Gjennom historien har Syria endret utstrekning og karakter både geografisk og politisk. Historisk sett har Syria først og fremst vært en betegnelse for et geografisk og dels administrativt område under ulike herskere, til staten Syria ble opprettet i moderne tid.

Navnet Syria ble introdusert av grekerne. Det gamle Syria dekket vanligvis et større område enn dagens stat. Dette omfattet landområder vestover til Middelhavet inkludert dagens Libanon, sørover i Palestina med Sinai, østover inn i den irakiske ørkenen og nordover inn i dagens Tyrkia.

I syrisk nasjonalisme har det vært et ønske om å gjenskape «Stor-Syria». En versjon av dette ble forsøkt skapt ved at Libanon ble en del av Syria mellom verdenskrigene og deretter dominert av den selvstendige staten Syria. Moderne pan-arabisk ideologi har ønsket å forene den arabiske verden, og Syria har vært ett av landene som har forsøkt å bli den arabiske verdens sentrum. Innenfor det geografiske området Syria lå det gamle fønikiske handelsimperiet. Her finnes opphavet til judaisme og kristendom.

Damaskus sin religiøse og politiske posisjon under perioden med kalifatet er en vesentlig kilde til syrisk stolthet. På den tiden hadde landet innflytelse langt ut over dagens grenser. I nyere tid har Syria ønsket vesentlig regional innflytelse gjennom sin ambisjon om å innta en ledende pan-arabisk posisjon. Dette gjelder blant annet kampen mot Israel i 1948. Syria har fortsatt å spille en rolle i regionen, særlig gjennom sin innflytelse i Libanon. Den syriske borgerkrigen som startet i 2011, har blitt en politisk situasjon som angår hele regionen.

Tilknyttede artikler

Syrias eldre historie omfatter her landets historie fra oldtiden og frem til innlemmelsen i Det osmanske riket i 1516. Syria er Syrias utenrikspolitikk

Gassangrep i Syria

Kort historisk oversikt

ELDRE HISTORIE

År

Hendelse

mest en geografisk betegnelse og var ikke en egen statsdannelse. Syria var i eldre tid underlagt en rekke herskere, inkludert persere, grekere og romere, før området ble underlagt de muslimske araberne fra 600-tallet.

For tiden etter 1970, se Syrias samtidshistorie.

Forhistorisk tid

Arkeologiske og paleontologiske funn vitner om menneskelig bosetting i Syria og Palestina tilbake til mellom-paleolittisk tid. Fra mesolittisk tid finnes spor blant annet etter den natufiske kultur (rundt 10 000 fvt.), som spredte seg langs kysten av Levanten, og særlig er kjent for å dyrke og nyttiggjøre seg korn, men hvor det også ble bedrevet jakt og fiske. Herfra finnes også tidlige spor etter kultivering av korn. Utvinning av mineraler er kjent fra midten av 4. årtusen fvt. Deretter kom de første byene. De tidligste tegn på skriftlige nedtegninger, som en forløper for skriftspråk, stammer fra Midtøsten; områder som kan knyttes til syrisk førhistorisk tid, rundt 8000 fvt.

Underlagt ulike sivilisasjoner

Syria var i de tre siste årtusen før vår tidsregning åsted for flere bølger av semittisk innvandring til området; av kanaanitter og fønikere, hebreere og arabere, samt nomadiske folkeslag. 

 Ebla-sivilisasjonen utvikler seg ved Aleppo.

2000

Flere , dokumentert gjennom utgravinger sør for Aleppo, var et semittisk rike som strakte seg fra Rødehavet til Anatolia, og fra Middelhavet øst til Irak, fra rundt 3000 fvt. Utbredelsen av Ebla var basert på handel, og Syria var lenge en mellomstasjon i handelen mellom Egypt og Lilleasia og Mesopotamia, senere i karavanehandelen med Østen. Flere store riker, blant annet i Mesopotamia, omfattet til tider Syria, blant annet Det akkadiske rike og Guti- og Ur-dynastiene. Disse tok kontrollen over området etter at Ebla ble ødelagt.

Med en ny bølge av semittisk innvandring ble en rekke amoritt-småstater dannes etter ny semittisk innvandring.

grunnlagt innenfor grensene av dagens Syria mellom 2000 og 1800 fvt. Med utvandring fra Syria erobret Hyksos makten i nordlige Egypt i 1674 fvt. På 1600- og 1500-tallet fvt. inngikk Syria i Mitanni-riket, omkring 1550

 kom Syria kommer under egyptisk styre.

Egypt, som på 1300-tallet tapte landet til hettittene. Senere kom en ny innvandring østfra, av en indoeuropeisk gruppe kjent som ny-hettittene og som grunnla flere småriker.

På 1000

Syria inngår i det assyriske riket. Arameisk kongedømme i Damaskus.

-tallet tilhørte Syria en periode Det assyriske riket – og kamper med arameiske småstater nord i Syria, før arameerne grunnla et kongedømme i Damaskus i det 11. århundre fvt. – samtidig med at israelittene etablerte et kongedømme rundt Jerusalem. Det assyriske riket ekspanderte, særlig mot Middelhavet i vest, før landet i tur og orden ble erobret av mederne, babylonerne, perserne og grekerne. Den persiske erobringen skjedde på 500

Syria erobres av perserne.

-tallet fvt., og Palestina og Kypros ble da lagt under Syria.

Antikken: Gresk og romersk styre



Syria okkuperes av Aleksander den store, med hovedstad i Antioch.

 invaderte Lilleasia i 334 fvt. og slo perserne ved Issus i 333, for å okkuperte Syria i 322. Hovedstaden i hans nye rike ble lagt til Antiok, som tilhører det historiske Syria; nå beliggende i Tyrkia. Etter Aleksanders død ble Syria delt etter kamp mellom selevkidene (nord) og ptolemeerne (sør), for etter 301 å inngå i selevkidenes (senere også kalt det syriske) riket. Flere nye byer ble grunnlagt; republikker erstattet kongedømmer, blant annet i Tyr og Byblos. Gresk kulturell og politisk innflytelse spredte seg, blant annet gjennom økt urbanisering, med sterke byer. Men under selevkidisk styre, med indre stridigheter, disintegrerte Syria, og den sørlige del ble delt i tre stammedynastier, mellom ituraeenere, jødene og nabateerne. Syria ble deretter erobret av Tigranes II av Armenia (83 fvt.), til han ble bekjempet av romerne.

Deretter, fra 64/63

 fvt., ble Syria blir romersk provins.

 – og reorganisert. Antiok ble erobret i 64, og ble den tredje største byen i det romerske imperium, etter Roma og Alexandria. Flere små kongedømmer ble lagt inn under sentral administrasjon i Romersk Syria. Innvandringen av nomadiske stammer fortsatte under romersk styre, og enkelte småstater ble dannet i området, blant annet det palmyriske kongedømme, som ble ødelagt av keiser Aurelian i 272 evt. Nye områder ble underlagt provinsen, som ble en av Romerrikets viktigste. Under Septimius Severus (193–211) ble Syria delt i to; Syria Coele i nord og Syria Phoenice i sør.

Under bysantisk (østromersk) styre ble grensene i Syria forsterket for å stå imot tiltagende persisk og arabisk press. Perserne inntok deler av Syria i perioder, blant annet Antiok i 540.

Middelalderen: Muslimsk styre

Muslimske arabere invaderte Syria i 633

Syria invaderes av muslimske arabere.

-634 og erobret Damaskus i 635. Motangrepet ved Yarmuk i 636 ble slått tilbake, og i 640 hadde araberne fullført sin erobring. Syria ble delt i fire distrikter; Damaskus, Homs, Jordan og Palestina; senere ble Kinnasrin et femte. Den bysantinske administrasjonen ble videreført, men et islamsk skattesystem innført. Islamiseringen fant sted samtidig som andre religioner, som judaisme og kristendom, ble respektert. Araberne brukte Syria som base for angrep mot Bysants, og etablerte en første muslimsk marinestyrke i Middelhavet.

Syria ble underlagt det muslimske kalifat i årene 661

Damaskus blir sentrum i det omayyadiske –750, og ble det politiske og kulturelle hovedsete for det mektige omayyadiske dynastiet. Da dets hovedsete flyttet til Bagdad i 750 kom Syria i en bakevje. Som senter for det omayyadiske riket sto Syria på høyden av sin utstrekning. Gjennom krig med Bysants rykket syriske og arabiske styrker fram i Lilleasia, beleiret Konstantinopel, og spredte islam til India i øst og langs kysten av Nord-Afrika i vest, hvor store deler av Spania ble okkupert. Syria nøt i denne perioden godt av økte inntekter fra handelen, synliggjort i flere byggverk som fortsatt finnes, inkludert Klippedomen i Jerusalem og Den store moskeen i Damaskus. Med spredningen av islam økte også den arabiske kulturens innflytelse. Under Abd al-Malik (685–705) ble arabisk det offisielle språket.

Sent i den omayyadiske perioden ble sentralmakten svekket, blant annet som følge av politiske og religiøse spenninger, og dynastiet ble styrtet i 750, da det abbasiddiske kalifatet (750–1258) tok over. Dermed ble det regionale maktsenteret flyttet fra Syria til Irak, og Syria ble.

750

Syria blir underlagt kalifatet i Baghdad.

 Bagdad. Syrias politiske posisjon ble svekket – og enda mer etter hvert som det abbasiddiske kalifatet gikk i oppløsning.

I 877

 ble Syria blir erobret av Egypt og lagt under det fatimidske kalifat.

den egyptiske emir Ahmad ibn-Tulun; fra 997 kom den nordlige delen av landet under et lokalt arabisk dynasti med sete i Aleppo – og som gikk til krig mot Bysants, hvoretter grekerne i 969 tok tilbake kontrollen over Antiok. Resten av landet forble under egyptisk styre, og fatimidene la hele Syria under sitt kalifat. De var sjiaer, mens Syria var dominert av sunnier – og en periode med stor kulturell utfoldelse.

De tyrkiske seldsjukkene erobret Syria i 1075, men imperiet gikk tidlig i oppløsning, og banet veien for de europeiske korsfarerne. De hærtok deler av Syria, og tok – fra 1098

Korsfarerne innleder sin erobring av deler av Syria.

 til 1124 – kontrollen over blant annet Antiok og Jerusalem, og områdene langs kysten i dagens Syria, Libanon og Israel. Korsfarerne delte området inn i fire stater som var underlagt kongen av det kristne kongeriket Jerusalem. Korsfarerne var tallmessig underlegne, og ble utfordret av lokale muslimske herskere, blant annet den tyrkiske herskeren over Mosul, Zangï, som inntok Aleppo i 1128 og tok tilbake Edessa i 1144. Hans sønn, Nureddin, forente Syria og Egypt under muslimsk styre i 1154. Etterfølgeren, 

 Saladin, gjorde slutt på fatimidiske kalifatet, skapte en sterk stat – og beseiret beseirer korsfarerne i slaget ved Hattin.

1260

Syria og Egypt forenes under de egyptiske mamelukkene.

NYERE HISTORIE

År

Hendelse

1516

Syria blir underlagt det osmanske riket.

 i 1187. Som følge av en viss oppløsning etter Saladins død i 1193, da kongedømmet ble delt i mindre enheter, lykkes korsfarerne i å gjenopprette kontrollen over deler av de syriske kystområder. Med Akkos fall for de egyptiske mamelukkene i 1291 endte imidlertid korsfarertiden.

Saladins etterfølgere, ayyubidene, etablerte småkongedømmer i Aleppo, Baalbek, Damaskus, Hama, Homs og Transjordan, og styrte til 1260. Dette var en periode med økt handel i Middelhavsområdet, og med økonomisk og kulturell framgang i Syria. Med styrket også sunni-retningen innen islam seg etter en periode med sjiittisk styre.

Flere mongolske invasjoner fant sted på 1200-tallet. Aleppo ble inntatt 1260; Damaskus 1300. Mongolene ble slått av mamelukkenes inntreden i Syria (Palestina) 1260, og Egypt og Syria ble på ny forent i ett rike, inndelt i seks provinser, hvorav Damaskus var den største. Med mamelukkene, som var sunnier, ble den religiøse friheten begrenset. Fra 1400-tallet gjennomgikk Syria en økonomisk nedgangstid under det mamelukkiske styret, forsterket ved en ny mongolsk invasjon i 1401, da Aleppo og Damaskus ble invadert, med store ødeleggelser som følge.

Parallelt med nedgangstiden i Syria vokste et nytt imperium fram med sete i Bysants: Det nye tyrkiske sultanatet, etter hvert kjent som det osmanske rike, tok over hegemoniet i Levanten. Slaget ved Marj Dabik i 1516 ble vunnet av den tyrkiske sultan Selim I, og Syria ble underlagt det osmanske riket, som året etter også erobret Egypt, for de neste fire hundre år.

Nyere historie

Syrias nyere historie omfatter her perioden fra Syrias innlemmelse i Det osmanske riket i 1516, og frem til 2000. Syria var en del av Det osmanske riket i 400 år, fra 1516 til 1918. Før dette hadde Syria opplevd nærmere tusen år med vekslende islamsk styre og voksende arabisk innflytelse, men også perioder med tyrkisk invasjon. Både forut for og under den osmanske epoken var det nær kontakt mellom Syria og Egypt, som tidvis ble styrt som én stat, noe som på ny ble forsøkt som et panarabisk eksperiment etter selvstendigheten i 1946.

Første verdenskrig førte til oppløsning av Det osmanske riket, og det moderne Midtøsten, med dagens statsdannelser, ble til. Etter to tiår under fransk styre ble Syria selvstendig stat i 1946. Syria ble da en sentral aktør i regional politikk, ikke minst i konflikten med Israel, men også i nabolandet Libanon. Både Libanon og Palestina var del av det historiske Syria. Forholdet til Israel har i vesentlig grad påvirket moderne syrisk politikk og historie, og førte til tre kriger mellom de to land.

Etter en periode med manglende politisk stabilitet etter 1946 fikk Baath-partiet makten i 1963. Fra 1970 er landet styrt av et autoritært regime ledet av Assad-familien, først med Hafez al-Assad som president, fra 2000 av sønnen Bashar al-Assad. Forventninger om politisk liberalisering ble ikke møtt, og regimet ble i 2011 ble utfordret av folkelige protester. Disse utviklet seg i 2012 til borgerkrig og deretter til krigen i Syria med internasjonal operasjon (Recsyr), med norsk deltakelse.

For å lese om tiden før 1516, se artikkelen Syrias eldre historie.

For å lese om tiden etter 2000, se artikkelen Syrias samtidshistorie.

Osmansk styre

Det osmansk styret ble innledet da sultan Selim I bekjempet mamelukkene i slaget ved Marj Dabiq i 1516. Deretter ble det historiske Syria innlemmet i Det osmanske riket, og dagens Syria var i hele perioden en integrert del av dette, styrt fra Konstantinopel (Istanbul), med delvis selvstyre. «Stor-Syria» besto under osmanerne av Syria, Libanon, Palestina og Transjordan, og var delt i de tre provinsene (vilayet) Aleppo, Beirut (senere også Tripoli og Saida) og Damaskus, samt det selvstendige distriktet (sandsjak) Jerusalem. Inndelingen vedvarte til Det osmanske rikets oppløsning i 1918.

Fremmedstyret innebar at osmansk lov gjaldt og at det ble krevd inn skatter. Innenfor disse rammene var det rom for lokal skikk og styring, og for ulike religiøse grupperinger.

Syria forble økonomisk viktig som produsent og eksportør av landbruksvarer, med særlig Aleppo som handelssentrum. Fra 1700-tallet ble det lokale selvstyret styrket ved sterke familier som rådde over egen militærmakt, særlig i Damaskus og Saida. Samtidig ble Akko en viktig handelsby. Fra 1888 og fram til oppløsningen av Det osmanske riket var det tre administrative enheter (provinser) i Syria: Aleppo, Beirut og Damaskus.

Den osmanske sultan Mahmut 2 lovte Syria til den egyptiske pasja Muhammad Ali, men oppfylte ikke løftet. Dette førte til en egyptisk erobring av Syria i 1831

Syria erobres av Egypt, innenfor det osmanske riket.

1918

Arabiske styrker inntar Damaskus og ender osmansk styre.

Midlertidig fransk administrasjon innføres.

1920

Nasjonalister utroper –1833, ledet av Muhammad Alis sønn Ibrahim pasja, og fornyet sentralisert styre. Etter et opprør i 1840 grep stormaktene inn på sultanens side, og en britisk-ottomansk-østerriksk styrke gikk i land på Syria-kysten hvoretter Muhammad Ali oppga kravet på landet. Etter dette gjorde de europeiske stormakter seg mer gjeldende i Syria.

I Libanon utspant det seg på 1800-tallet maktkamp mellom de religiøse gruppene drusere og maronitter. Stormaktene hadde også interesser i konfliktene, særlig Frankrike som beskytter av maronittene, og som sendte militære styrker til Libanon. Kampene der i 1860 spredte seg til Damaskus hvor kristne ble massakrert av muslimer. Tidlig på 1900-tallet økte motsetningene mellom tyrkere og arabere. Samtidig vokste nasjonalistiske bevegelser fram i Syria. Deres krav om selvstendighet i 1918 vant imidlertid ikke fram, og Syria kom under en ny fremmed makt: Frankrike.

Mandatperioden

Tyrkia gikk med i første verdenskrig i 1914, og endte på den tapende side. Britiske styrker nedkjempet de osmanske som under tysk ledelse rykket fram mot Suez i 1915. Britene gikk deretter, sammen med en fransk kontingent, inn i Palestina fra Egypt i 1916; derfra inn i Libanon og Syria. En arabisk styrke ledet av prins Feisal, sønn til Sharif Husain, hersker over Hijaz, støttet britenes framrykking mot Damaskus og inntok byen i oktober 1918. Franskmennene tok kontroll over kysten, med Beirut som sentrum; britene tok Palestina. Ved krigens slutt innsatte britene en arabisk administrasjon i Damaskus under ledelse av Feisal, men holdt seg til Sykes–Picot-avtalen og overlot Syria til Frankrike til tross for Feisals protester.

Franks styre

I tråd med Sykes–Picot-avtalen skulle Syria (inklusive Libanon og deler av dagens Tyrkia og Irak) bli en fransk interessesfære. Storbritannia brøt dermed avtalen med araberne om å støtte kravet om selvstendighet. Feisal deltok i fredskonferansen i Paris i 1919 og fremmet krav om anerkjennelse av Syrias selvstendighet.

Den arabiske befolkningen ble spurt om regionens framtid, men ble i liten grad hørt. Arabiske nasjonalister hadde før krigen agitert for selvstendighet innenfor et forent Stor-Syria, som omfattet Palestina og Transjordan – og ble langt på vei støttet av Storbritannia. Med grunnlag i Sykes–Picot-avtalen ble det i 1918 opprettet en midlertidig fransk administrasjon over deler av Syria, og parlamentsvalg ble holdt i 1919.

Høsten 1919 kom det til væpnede sammenstøt mellom arabiske og franske styrker i Bekaa-dalen, og alawitter aksjonerte mot ilandsetting av franske tropper på kysten. Det franske styret ble ytterligere utfordret da det syriske parlamentet i 1920 utropte kongedømmet Syria, inkludert Libanon og Palestina, og kronet Feisal 1 som konge.

Ved San Remo-konferansen i 1920 ble Syria blirog Libanon fransk mandatområde, og . Kong Feisal aksepterte ikke Frankrikes krav om å oppløse det syriske kongedømmet, nasjonalforsamlingen og hæren – og å anerkjenne det franske mandatet. Franske styrker inntok Damaskus i juli, etter å ha slått en mindre arabisk styrke i slaget ved Maysaloun. Feisal ble forvist til Palestina for å bli konge over Irak i 1921. Mandatområdet ble delt i fire: Libanon, Den syriske republikk og distriktene Latakia og Jebel Druse. I 1922 valgte Frankrike å samle tre provinser i en føderasjon; bare Jebel Druse opprettholdt selvstyre.

Folkeforbundet bekreftet det franske mandatet over Syria og Libanon i 1922, og ga Frankrike ansvaret for å opprette en administrasjon og styre området, og forberede selvstendighet.

Misnøye med det franske styret, spesielt knyttet til spørsmålet om selvstyre og senere selvstendighet, førte til opprør i tvinges i eksil.

1925

Opprør mot fransk styre, og, som ikke ble slått ned før i 1927. Det begynte i de drusiske fjellområdene Jebel Druse og ble støttet av nasjonalister i Damaskus. Konflikten spredte seg til store deler av mandatområdet, og Frankrike sendte tropper til Syria og bombet Damaskus. Fransk militær overlegenhet førte til at hele opprøret ble slått ned. Det ble holdt valg til en lovgivende forsamling i 1928, som ble vunnet av nasjonalistene som deretter dannet regjering.

Den franske styrker bomber Damaskusguvernøren nektet å godta grunnloven, og oppløste nasjonalforsamlingen 1930.

 Forhandlingene etter det nye valget i 1932 førte ikke til enighet, men i 1936

 ble det undertegnet en avtale som i prinsippet anerkjente Syrias rett til selvstendighet anerkjennes, og fransk styre fortsetter.

1941

Allierte styrker inntar Syria, og landet erklæres selvstendig.

, samtidig som Frankrike fikk beholde to militærbaser i landet. Frankrike ratifiserte imidlertid ikke avtalen, begrunnet blant annet med frykt for at Syria skulle komme under tysk innflytelse. Nasjonalisten Hashim al-Atassi ble valgt til president. Da den franske administrasjonen i 1939 avga det syriske området Alexandretta til Tyrkia, medførte det ytterligere misnøye. Samme år gikk den syriske president og regjering av, og grunnloven ble suspendert.

Andre verdenskrig

Etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 anerkjente de franske myndighetene i Syria Vichy-regjeringen – som åpnet Syria for aksemaktene og beholdt kontrollen over de franske styrkene, Armée du Levant. Blant annet fikk tyske fly mellomlande og tanke på vei til Irak, og den britiske statsminister Winston Churchill fryktet at Tyskland ville ta kontroll over Syria og Irak så snart Sovjetunionen var beseiret.

I mai 1941 bombet britene de viktigste flystriper i Syria og ødela tyske fly, samtidig med at Tyskland inntok Kreta. Britene fryktet tysk spionasje mot Palestina fra baser i Syria, samtidig som italienske (deretter tyske) styrker rykket fram i Libya. Dette foranlediget en alliert innmarsj av Syria i juni–juli 1941, kjent som Syria-Libanon-kampanjen. Damaskus ble inntatt i juni 1941, og hele landet kom under alliert kontroll i juli. Derfra og til selvstendigheten i 1946 var Syria okkupert av britiske og franske styrker i fellesskap.

For å støtte opp under den allierte invasjonen og det nye franske styret, proklamerte øverstkommanderende for de frie franske styrker, general Georges Catroux, i september 1941 Syrias (og Libanons) selvstendighet på vegne av den franske regjering. Storbritannia støttet dette blant annet for å demme opp for arabisk misnøye i Palestina. Selvstendigheten var reelt sett ikke større enn selvstyret under mandatstyret. Valget i 1943

Faktisk selvstendighet oppnås, og nasjonal regjering dannes.

1946

og franske styrker trekkes ut, og full selvstendighet oppnås.

1948

Syria deltar i den første arabisk-israelske krigen.

1949

Statskupp ble vunnet av de syriske nasjonalistene, som dannet regjering med Shukri al-Quwatli som president.

Frankrike beholdt reell makt og overlot ikke fullt ut kontrollen til regjeringen, hvilket førte til politiske konfrontasjoner og en krise i 1945. Den førte til at Frankrike bombet Damaskus, støttet av en britisk intervensjon. Aksjonen førte til enda større motstand mot det franske styret og at Frankrike mistet sin innflytelse i Syria. Etter drøftinger i FNs sikkerhetsråd ble det oppnådd enighet om britisk og fransk tilbaketrekning, fullført i april 1946. Da hadde Syria, som selvstendig stat, allerede vært med på å grunnlegge De forente nasjoner og Arabiske liga.

Selvstendigheten

Tre år etter den formelle selvstendigheten og fem år etter at selvstendigheten først var blitt utropt ble Syria i 1946 reelt selvstendig . Dagen da de siste franske soldater forlot landet, 17. april 1946, feires som Syrias nasjonaldag.

Etter den britisk-franske tilbaketrekningen gjennomgikk Syria en periode med politisk ustabilitet og en rekke statskupp, tre i 1949 alene. Et nytt militærkupp fulgtekupp følger i 1951, dernest i 1954, og på ny i 1961, 1962, 1963 og og 1963.

En lengre periode med større stabilitet ble innledet ved Baath-partiets maktovertakelse i 1963, og enda mer etter at Hafez al-Assad kom til makten i 1970. Under ham ble Syrias posisjon i regionen styrket, Baath-partiets posisjon i Syria forsterket – og alawittenes stilling i det syriske samfunn styrket.

Utviklingen ble i vesentlig grad preget av konflikten som fulgte etableringen av Israel i 1948, med flere kriger og senere forsøk på fredsløsninger. Parallelt var det en rivalisering mellom arabiske land og regimer om lederposisjonen i den arabiske verden og den panarabiske bevegelse, og en maktkamp særlig mellom Baath-partiene og lederne i Syria og Irak.

Den nye syriske republikken var langt mindre enn det gamle Stor-Syria, men fortsatt ikke etnisk og religiøst homogen. Syria var i all hovedsak arabisk, men med flere trosretninger innen islam, og kristne og jødiske minoriteter. Ved selvstendigheten ble de selvstyrte regionene innlemmet i ett Syria.

Det første statskuppet fant sted i mars 1949 da regjeringen til Shukri al-Quwatli ble styrtet av oberst Husni al-Za'im. Han ble så avsatt i et kupp i august, ledet av oberst Sami al-Hinnawi, som ble styrtet av oberst Adib al-Shishakli i desember. Et fjerde palasskupp.

1973

Syria deltar i angrepet på Israel.

1974

FN setter inn fredsstyrken UNDOF på Golan.

1976

Syria går inn i Libanon som arabisk fredsstyrke.

1980

Syria velger Irans side i krigen mot Irak,  fulgte i 1951, før Shishakli selv ble fjernet i enda et kupp, i 1954, ledet av oberst Hashim al-Atasi, som gjeninnsatte parlamentet. De militære lederne var ikke ideologisk forankret, men representerte arabisk nasjonalisme som ble styrket i hele regionen etter opprettelsen av Israel og som følge av det arabiske nederlaget i den første arabisk-israelske krig i 1948.

Syria deltok i den arabisk-israelske krigen i 1948, og inngikk i 1949 en våpenstillstandsavtale med Israel. Fortsatt er det ikke inngått noen fredsavtale.

Baath-regimet

Den politiske utviklingen etter selvstendigheten bar preg av kampen mellom de krefter som sto for en radikal, panarabisk politikk og den mer moderate, nasjonalistiske fløy. Den siste var dominert av sunni-eliten i de store byene, som tradisjonelt hadde styrt landet. Brede lag av folket, både i by og bygd, så etter partier og ledere som kunne gi selvstendigheten innhold, politisk så vel som økonomisk og sosialt.

Den gryende panarabismen som fikk næring særlig etter revolusjonen i Egypt i 1952, og med Gamal Abdel Nasser som inspirator – og med front mot Israel og sionismen. Med sterke panarabiske følelser også i Syria, og etter syrisk initiativ, gikk de to land i .

1958

Syria og Egypt inngår sammen i union,én stat, Forente arabiske republikk, til denne ble opphevet igjen som oppløsesfølge av et kupp i Damaskus i 1961.

1963

 Baath-partiet kommer, hvorpå Syria igjen ble en selvstendig stat. Eksperimentet bidro til å styrke den syriske nasjonalfølelsen – uten å svekke den panarabiske visjonen. Syria ønsket selv å lede den panarabiske bevegelsen, men kom snart i en rivalisering med Irak som hadde samme ambisjoner.

Samtidig var Syria preget av kulturell og sosial ulikhet, med etniske og religiøse motsetninger. De etniske minoritetene (kurdere, armenere, turkmenere, sirkassere) har ikke spilt noen stor rolle i syrisk politikk. Det har derimot motsetningene mellom sunni-majoriteten og den religiøse minoriteten alawitter, tydeliggjort under borgerkrigen i 2012.

Under det tradisjonelle sunni-lederskapet ble alawittene langt på vei holdt utenfor, til de fikk økt innflytelse fra 1963: En gruppe radikale offiserer, hvorav flere tilknyttet Baath-partiet, gjennomførte 8. mars 1963 et kupp som innledet en ny æra i syrisk historie. Under Baath-styret slo landet inn på en sosialistisk orientert politikk, og en korporativ stat under partiets ledelse vokste fram. Dominansen til sunni-eliten tok slutt, og andre grupper fikk økt innflytelse. Offiserskorpset fikk et vesentlig større innslag av alawitter, drusere og ismailere – på bekostning av sunnier.

I den nye grunnloven fra 1964 ble Syria definert som en «demokratisk, sosialistisk republikk», og landet søkte allianser i Øst-Europa. Baath-partiet ble splittet i en moderat og en radikal fløy. Til den første hørte partiets grunnleggere, Michel Aflaq og Salah al-Din al-Bitar. Den radikale fløyen hadde støtte fra flere sosiale og religiøse grupper, og særlig offiserene som sto bak kuppet som brakte partiet til makten etter . Etter indre stridigheter sto en gruppe kalt ’neo-Baath’, ledet av Salah Jadid, fram. Etter et kupp 1966 kom denne radikale fraksjonen til makten. Den ledet Syria i Seksdagerskrigen mot Israel i .

1967

Syria deltar i krigen mot Israel, og Golan blir okkupert.

1970

 , som påførte Syria et alvorlig nederlag, med tap av Golan. Utfallet av krigen, så vel som en radikal økonomisk politikk, førte til at Jadids fraksjon mistet oppslutning.

Maktkampen etter krigen ble avgjort i november 1970 da general Hafez al-Assad griper makten i et Golfkrigen (1980–1988).

1982

opprør i slås ned.

1990

Syria slutter seg til de  som frigjør Kuwait, i den andre Golfkrigen (1990–1991).

2000

Hafez al-Assad dør og etterfølges av sin sønn, 

2001

Regimet slår ned på en demokratibevegelse.

2004

USA setter Syria på listen over land som støtter terrorisme.

2005

Syriske styrker trekkes ut av Libanon etter demokratiopprøret .

SAMTIDSHISTORIE

År

Hendelse

2011

Opprør bryter ut mot Baath-regimet og utvikler seg .

2012

 FN og den  utnevner Kofi Annan som spesialutsending.

FN setter inn observatørstyrke UNSMIS for å støtte en fredsplan.

 Lakhdar Brahimi erstatter Kofi Annan som FNs spesialutsending.

2013

 Borgerkrigen utvikler seg til en regional krig, med utenlandsk støtte til opprørsgrupper.

Et med nervegass fant sted i Ghouta; som ett av flere tilfeller med bruk av gass i krigen.

2014

En , fjerner kjemiske stridsmidler fra Syria.

Den flernasjonale militære  mot jihadister i Irak og Syria, Operation Inherent Resolve (OIR), starter.

 Staffan de Mistura overtar som FNs spesialutsending til Syria.

2015

 Russland går inn i krigen med militær støtte til Assad-regimet.

2016

Russisk og iransk støtte til regimet snur i krigen i regimets favør. 

Norske militære styrker deltar i opplæring av syriske opprørere, fra ledet et kupp. Hans fraksjon satte arabisk samarbeid, uavhengig av ideologi, samt konfrontasjon med Israel, foran utvikling av sosialisme i Syria. Kuppet kom også som følge av en mislykket syrisk militær intervensjon i Jordan 1970 (Svart september).

Les mer i Storei Jordan.

2018

 Den islamske stat (IS) nedkjempes, og mister kontroll over syrisk territorium

2019

Den norske diplomaten Geir O. Pedersen tar over som FNs spesialutsending til Syria.leksikon

Syrias nyere historie

Syrias samtidshistorie

Krigen i Syria

Midtøstens historie