Bureising, det å rydde og bygge et nytt selvstendig gårdsbruk på et jordområde som før var udyrket. Bureising har gjennom tidene foregått mest ved at sønner og tjenere slo seg ned på utjorder og i utkanter av eldre gårder og der opparbeidet nye bruk, i eldre tid oftest som leilendinger under hovedbruket.
Rydding av bruk fjernere fra eldre bebyggelse var vanlig blant annet i vikingtiden, i Solør på begynnelsen av 1600-tallet av finske innvandrere til Finnskogene og på 1700-tallet. Betegnelsen bureising kjennes fra 1918; et vanlig uttrykk har vært «indre kolonisasjon».
Historikk
Det offentlige har fra gammel tid gitt rydningsmennene lettelser. Norges eldste lover satte således «einvirkene» i reserven ved utskrivning til leidang, og midt på 1200-tallet ble det lovbestemt at den som ryddet nytt bruk, skulle være fritatt for leie og leidang i 3 år, hvoretter bruket skulle skyldsettes. Leilendingssystemet gjorde at nybyggerne slapp å utrede kjøpesum for jorden; på statens eiendommer fikk de ofte også fritt byggevirke. På 1700-tallet var det i hele Europa sterk interesse for indre kolonisasjon, i Norge særlig etter 1750. Flere nye bygder ble ryddet på den tiden, for eksempel Målselv og Bardu, og koloniseringen av Finnmark (utmål) skjøt fart. Det ble også opprettet mange husmannsbruk.
I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt lite offentlig støtte til bureising. Befolkningstilveksten fant sted på husmannsbrukene, som økte i antall til 1855. Deling av gårder og sterkere drift satte dessuten eksisterende bruk i stand til å underholde et større folketall. På grunn av utvandringen til Amerika og byenes vekst døde interessen for bureising bort. Landbruket kom endog til å lide under mangel på arbeidskraft.
Etter 1905 økte interessen for å begrense utvandringen. Selskabet til Emigrasjonens inskrænkning, som ble drivkraften både overfor myndighetene og i det praktiske arbeid, ble stiftet i 1908. Selskapet endret i 1915 navn til Selskapet Ny Jord, som i 1976 ble slått sammen med Det norske myrselskap til Det norske jord- og myrselskap. Hovedvirkemiddelet skulle være å arbeide for «indre kolonisasjon». Dets første bureisingstiltak var feltet Bjørndalen i Nærøy, Nord-Trøndelag, i 1912. Matforsyningskrisen under første verdenskrig og arbeidsløsheten i mellomkrigstiden stimulerte arbeidet.
Tanker om å motarbeide økonomiske og sosiale skadevirkninger av ensidig industrialisering kom inn i det ideologiske grunnlaget; man ville skaffe industriarbeiderne egne hjem (arbeiderbruk). Stortinget gav i 1920 regler om organiseringen av bureising og om statstilskudd og lån. Selskapet Ny Jord kom til å spille en hovedrolle. Også fylkenes landbruksselskaper har gjennom årene virket som bureisingslag, i noen tilfeller staten ved Landbruksdepartementet, dessuten lokale kommunale lag.
Bureisingsvirksomheten er nå stagnert. Siden 1960-årene var nydyrkingen konsentrert om utvidelser av eldre bruk. Totalt antall gårdsbruk er gjennom en årrekke redusert, blant annet ved at bruk er blitt slått sammen, en utvikling stikk imot bureisingens idé. Økende tendenser til overproduksjon i jordbruket har bidratt sterkt til reduksjon i all nydyrking.