Religiøse ordener er organiserte sammenslutninger for det asketiske liv.
Kristne ordener
Asketsamfunnene i øst spredte seg på 300-tallet til Vesten og fikk her tidlig i middelalderen en fastere organisasjon med forskrifter for gudstjenesten og det daglige liv.
Benedikt fra Nursia var banebrytende. Benediktinerne (fra 500-tallet) var opprinnelig ikke en orden i egentlig forstand, idet hvert kloster var selvstendig.
En sammenslutning av klostre av samme type kom på 900-tallet, først i form av Cluny-kongregasjonen, senere camaldulenserne og vallombroserne, cistercienserne og premonstratenserne fra 1000- og 1100-tallet. Korstogsbevegelsen førte til at geistlige ridderordener ble dannet.
Laterankonsilet i 1215 ønsket å sette stopp for dannelsen av nye ordener, men ordensvesenet tok et nytt oppsving og antok nye former i tiggerordenene: dominikanere, fransiskanere (med de kvinnelige klarisser) og karmelittene.
Etter reformasjonen kom blant andre kapusinere, jesuitter.