Benito Mussolini var en italiensk politiker og grunnlegger av fascismen.
Bakgrunn
Mussolini ble født i en liten landsby i Emilia-Romagna, og vokste opp i enkle kår. Faren var smed og moren var lærer. Han emigrerte til Sveits i 1902 for å slippe unna militærtjeneste, og kom tilbake til Italia i 1904. Han livnærte seg en periode som lærer, deretter som journalist.
Mussolini ble tidlig påvirket av sosialistiske ideer, særlig av Georges Sorel. Han stod på venstre fløy av arbeiderbevegelsen og protesterte heftig mot den italiensk-tyrkiske krig. I 1912 ble han redaktør av sosialistavisen Avanti!
Grunnleggelsen av fascistpartiet
Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 slo han om og ble en ivrig talsmann for Italias deltagelse i krigen Han ble ekskludert av sosialistpartiet Partito Socialista Italiano og ble avsatt som redaktør. Han grunnla sin egen avis, Il Popolo d'Italia samme år. Han deltok som soldat i krigen og ble såret. Mussolini kalte seg fremdeles sosialist, men hans nasjonalisme fikk ny næring i skuffelsen over hva Italia oppnådde ved fredsslutningen.
Han grunnla 1919 sitt eget parti, Fasci Italiani di combattimento, som forsøkte å forene sosialismen med voldsom nasjonalisme. Fra 1921 var han medlem av deputertkammeret.
Mussolini tar makten i Italia
I 1922 kunne han gjennom marsjen mot Roma styrte regjeringen og selv overta som statsminister. Han gikk så inn for å befeste sin maktstilling ved å skremme og splitte de andre politiske partiene. Fascistenes mord på sosialisten Giacomo Matteotti i 1924 truet hans stilling, men han overvant krisen og sikret seg diktatorisk makt. Diktaturet ble legalisert i 1925–1927 ved en rekke lover som tok sikte på å bygge opp en korporativ stat. Mussolini utbygde selv sin posisjon med særfullmakter som regjeringssjef og partileder («Il Duce»).
Lateranoverenskomsten av 11. februar 1929, som gjorde slutt på konflikten mellom den katolske kirken og den italienske staten, bidro til å styrke Mussolinis posisjon både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg til å vinne støtte blant mange troende katolikker i hjemlandet, ga overenskomsten ham også prestisje utenfor Italia.
Mussolinis diktatur var i høy grad innrettet på utenrikspolitisk ekspansjon, og drømmen om et italiensk imperium rundt Middelhavet spilte en sentral rolle. Dette medførte et motsetningsforhold til Frankrike og Jugoslavia; samtidig som han søkte å stå på god fot med Storbritannia. Da Hitler kom til makten, ble forbindelsen mellom Italia og Tyskland sterkere, men det mislykkede nazi-kuppet i Østerrike i 1934 gjorde forholdet noe anstrengt fordi Italia følte sin stilling på Balkan truet; Mussolini forsøkte å nærme seg Frankrike. Etiopia ble erobret i 1935–1936.
Andre verdenskrig
Borgerkrigen i Spania forverret forholdet til vestmaktene og førte Mussolini og Hitler sammen. Mussolini holdt senere fast ved dette vennskapet til tross for advarsler fra flere medarbeidere, som fryktet det kunne lede til krig med Storbritannia.
I 1939 annekterte Mussolini Albania. Men Italia var ikke forberedt på storkrig, og Mussolini forsøkte å hindre en stormaktskrig. I 1940 gikk han allikevel med i andre verdenskrig. Det mislykkede felttoget i Afrika og de alliertes landgang i Italia svekket Mussolinis stilling, og 25. juli 1943 vedtok det fascistiske storråd i realiteten å avsette ham. Pietro Badoglio dannet regjering, oppløste fascistpartiet og søkte fred med de allierte.
Mussolini ble arrestert, men senere befridd av tyske tropper og proklamerte en fascistisk republikk i Nord-Italia. Kort tid før det tyske sammenbruddet forsøkte han å flykte til Sveits, men ble tatt til fange av italienske partisaner og skutt, sammen med sin elskerinne Clara Petacci.
Mussolini var en dynamisk personlighet; med sitt sterke agitatoriske talent fengslet han massene, ofte ved voldsomme retoriske overdrivelser. Han hadde en viss utenrikspolitisk innsikt, men ble etter hvert forblindet av sin uvilje mot demokratiene og av sine ønsker om territorial ekspansjon.