Le Corbusier, sveitsisk-fransk arkitekt, byplanlegger og maler, fra 1920-årene den desiderte forgrunnsskikkelse i samtidens arkitekturutvikling. Hans faglige utdannelse var basert på selvstudier og praksis som assistent hos Peter Behrens i Berlin og Auguste Perret i Paris, hvor han siden virket, til dels sammen med sin fetter Pierre Jeanneret.
Allerede fra midten av 1920-årene markerte han seg ved en rekke radikalt nyskapende arbeider, særlig villaer i og omkring Paris, som på en forløsende måte betegnet en etterlengtet kontakt mellom arkitekturen og den utvikling som ellers hadde funnet sted, så vel innenfor billedkunst som teknikk. De foretrukne materialer var jernbetong og glass, anvendt i kubistiske komposisjoner, helt befridd for smykkende detaljer. I denne funksjonalisme var hovedvekten, som navnet sier, lagt på det bruksmessig hensiktsmessige, til fortrengsel for en mer formell og konvensjonspreget livsholdning. Selve uttrykket for det rasjonelle kom derved til å spille en større rolle enn det hverdagslig praktiske.
Blant hans større arbeider fra denne perioden er Frelsesarmeens herberge (1929) og det sveitsiske studenthus (1932) i Paris. Samtidig arbeidet han på papiret med oppgaver av mer omfangsrik art, blant annet planer for en kollektiv-landsby, plan for en idealby og en plan for Paris (1925) som forutsatte sanering av byens sentrum og omfattet en serie veldige boligskyskrapere. Alle disse ideene var av utopisk karakter, men de la grunnlaget for en revisjon av tradisjonelle forestillinger. Et realisert bruddstykke av disse ideene er blant annet den store boligblokken i Marseille (1947–1952), som imidlertid bærer preg av en ny innstilling, bort fra det kubistiske og over til de mer robuste, kompliserte og voldsomt skulpturale virkemidler.
Det ytterst eiendommelige kapellet i Ronchamp, Notre-Dame-du-Haut (1950–55), er helt befridd for alt som kan kalles rasjonalistisk, og det samme gjelder hans kloster i La Tourette (1960) og de offisielle bygningene i den nye by Chandigarh, Punjab, som han i sin helhet planla.
Han tegnet også møbler, hvorav flere fortsatt er i produksjon. Hans sittemøbler i skinn med bærende konstruksjon i metall hører til de moderne møbelklassikerne.
Le Corbusiers enestående posisjon bygger på en forening av analytisk talent, den sterkeste kunstneriske skaperevne og en sans for også å agitere for sine ideer på en inntrengende måte i en lang rekke publikasjoner, som Vers une architecture (1922) (norsk oversettelse: Mot en arkitektur, 2004), L'Art décoratif d'aujourd'hui (1924), La Ville radieuse (1935), La Maison des hommes (1942) (overs. til dansk: Menneskenes bolig, 1954). Han redigerte tidsskriftet L'Esprit nouveau sammen med A. Ozenfant 1919–25.
Se også Frankrike (arkitektur), funksjonalisme og Villa Savoye.
Litteratur
- Curtis, William J.R.: Le Corbusier : ideas and forms, 1986, isbn 0-7148-2790-8,Finn boken
- Gans, Deborah: The Le Corbusier guide, rev. ed., 2000, isbn 1-56898-119-8,Finn boken
- Jencks, Charles: Le Corbusier and the continual revolution in architecture, 2000, isbn 1-58093-077-8, Finn boken