Flyfrakt er frakt av gods med fly, enten i egne lasterom i passasjerfly eller med egne fraktfly. Flyfrakt øker i takt med veksten i den globale handelen.
Flyfrakt organiseres både av flyselskapene og av flyfraktspeditører som formidler ledig fraktkapasitet. Hovedflyplassen på Gardermoen er en dominerende hub for norsk flyfrakt både innenlands og til og fra utlandet.
Flyfrakt benyttes for varer som haster. Det kan være fisk til det fjerne Østen og USA, skipsdeler, eller utstyr til olje- og gassindustrien.
I midten av 1990-årene ble frakt medført i lasterommene på store, vanlige passasjerfly, i såkalte combi-fly (passasjerfly der større eller mindre deler av kabinen benyttes til frakt), i passasjerfly helt ombygd til fraktformål, eller i spesielle versjoner levert fra fabrikken for flyfrakt.
Sivile utgaver av militære transportfly kan forekomme, og for stor spesialfrakt kan det være påkrevd å omkonstruere eksisterende flytyper.
Spesialfraktfly vil ofte ha lasteåpninger i nesen eller halen, mens vanlige fraktfly kan ha store sidedører. Paller og containere benyttes i utstrakt grad.
Behovet for flyfrakt er økende, og ventes å vokse mer enn den forventede økning i passasjertrafikken. Det var 1770 fraktfly i bruk i 2015. Utviklingen vil bety at verdens flåte av rene fraktfly antas å øke til omkring 3000 i 2035.
Store fraktfly omfatter blant andre Boeing 747, Boeing 767 og Airbus A340. Passasjerfly står fortsatt for det meste av verdens flyfrakt.
Utviklingen av store, langtrekkende transportfly under andre verdenskrig la grunnlaget for moderne flyfrakt, og mulighetene ble demonstrert blant annet gjennom luftbroen til Vest-Berlin i 1948–49, da omtrent 2 millioner tonn forsyninger ble fløyet til den isolerte byen.