Den kalde krigen er en betegnelse på den spenningstilstand som oppstod mellom USA og Sovjetunionen, senere mellom øst og vest, etter andre verdenskrig. Uttrykket ble visstnok første gang brukt av president Trumans rådgiver Bernard Baruch i 1947.
Den kalde krigen kjennetegnes ved at det aldri kom til militærkonfrontasjon mellom supermaktene, selv om det var nære på enkelte ganger, som ved Berlinblokaden (1948/49), i begynnelsen av Koreakrigen og under Cubakrisen (1962). I stedet ble den kalde krigen preget av oppbygging av militærallianser, opprustning, trusler om krig og av ideologiske motsetninger.
Varighet
Historikerne er uenige om tidfestingen av utbruddet. Enkelte har satt begynnelsen til den kalde krigen allerede i sluttfasen av andre verdenskrig. Perioden 1945–1947 var preget av konfrontasjoner mellom USA og Sovjetunionen, men samtidig var det en dialog i gang.
Fra 1947 av er den kalde krigen virkelighet, med stigende spenningsnivå fra Trumandoktrinen i mars 1947, kuppet i Tsjekkoslovakia året etter og Koreakrigens utbrudd i 1950. Først med Koreakrigens avslutning, Stalins død og et nytt sovjetisk lederskap i 1953 ble spenningsnivået dempet og en periode med avspenning ble innledet, men fra slutten av 1950-årene kom det til nye konfrontasjoner, der den mest alvorlige var Cubakrisen i 1962.
1960- og 1970-årene var igjen preget av avspenning, men denne ble avløst av et stigende spenningsnivå fra slutten av 1970-tallet og var ugjenkallelig forbi etter NATOs vedtak om utplassering av nye atomvåpen i Europa, dobbeltvedtaket og den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan desember 1979.
Den nye spenningsperioden, i samtiden også kalt «den andre kalde krigen», varte til Mikhail Gorbatsjovs maktovertagelse i Sovjetunionen 1985. Deretter døde den kalde krigen gradvis ut. Undertegnelsen av CFE-avtalen i 1990 regnes gjerne som den endelige avslutningen på den kalde krigen.
Enkelte mener at den kalde krigen var over etter Cubakrisen i 1962, mens andre igjen snakker om tre kalde kriger: én fra 1947 til 1953, én fra om lag 1959 til 1962 og én fra om lag 1979 til 1986. Etter 1990 har det vært vanlig å karakterisere hele perioden fra rundt 1945 til 1990 som den kalde krigen. Argument for den siste oppfatningen er at hele denne perioden var preget av den sterke motsetningen mellom øst og vest og at terrorbalansen sementerte dette todelte systemet.
Frontlinjer
Stridstemaene i den kalde krigen dreide seg særlig om Europa i 1940-årene; i 1950-årene særlig om Asia.
Mot slutten av 1940-årene ble Europa delt i en vestlig og en østlig interessesfære. Noe av grunnlaget for dette ble lagt på Jaltakonferansen i januar 1945. Sovjetunionens politikk overfor Polen fra 1944 av, og opprettelsen av folkedemokratiene i Jugoslavia 1945 og Bulgaria og Romania i 1946, var ifølge sovjet-russerne et utslag av Sovjetunionens legitime sikkerhetsinteresser.
Allerede i 1946 talte Winston Churchill om at et «jernteppe» hadde senket seg tvers igjennom Europa. I 1947 førte Sovjetunionens politikk til amerikanske mottiltak for å demme opp for den kommunistiske ekspansjonen gjennom containment-politikk. Samme år overtok USA Storbritannias forpliktelser under borgerkrigen i Hellas, og ved Trumandoktrinen lovte USA hjelp til «de frie folk som kjemper mot forsøk fra væpnede minoriteter eller fremmede interesser på å vinne herredømmet».
I 1947 kom også Marshallhjelpen i gang. Andre stikkord i utviklingen av den kalde krigen i Europa er kuppet i Tsjekkoslovakia 1948, opprettelsen av NATO i 1949 og etableringen av to tyske stater i 1949. I 1952 ble Tyrkia medlem av NATO, noe som i en krisesituasjon kunne stenge den sovjetiske flåte inne i Svartehavet.
Gjennom revolusjonen i Kina 1949 og utbruddet av Koreakrigen i 1950 hadde supermaktene nye frontlinjer i Asia. Gjennom forsvarsalliansene ANZUS i 1951, SEATO i perioden 1954–1955 og Bagdadpakten i 1955 skaffet USA seg allierte. Men etter våpenhvilen i Korea 1953 kom det ikke til direkte konfrontasjoner mellom supermaktene. I stedet inntraff en periode med sterke ideologiske spenninger. Slutten på Stalin-epoken førte til sovjetisk maktkamp og utspill overfor Vesten om «fredelig sameksistens», men ved innmarsjen i Ungarn 1956 ble håpet om liberalisering i øst knust.
I USA opplevde man sterk militær opprustning, særlig under Koreakrigen, og en nærmest fanatisk kommunistfrykt. Denne fasen av den kalde krigen kulminerte med byggingen av Berlinmuren i 1961 og den alvorligste konfrontasjonen mellom supermaktene under hele den kalde krigen, Cubakrisen i 1962. Utplassering av sovjetiske raketter på Cuba brakte supermaktene på randen av atomkrig. Men paradoksalt nok førte Cubakrisen til en begynnende avspenning mellom supermaktene.
Perioden 1962–1990
Etter 1962 ble det opprettet en direkte telefonlinje mellom Kreml og Det hvite hus, prøvestansavtalen ble inngått i 1963 og ikke-spredningsavtalen i 1968. Samme år ble imidlertid reformkommunismen i Tsjekkoslovakia knust ved den sovjetiske innmarsjen. Her gjorde Sovjetunionen det klart at den ikke godtok noen innskrenkning av sin maktdominans i de østeuropeiske landene gjennom Bresjnevdoktrinen.
På tross av Vietnamkrigen var tilnærmingen mellom supermaktene økende, og den kulminerte med SALT-avtalen i 1972 og prosessen frem mot den første europeiske sikkerhetskonferansen i Helsinki 1975.
Etter økende gnisninger mellom supermaktene på slutten av 1970-tallet tok tøværet en definitiv slutt ved den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan desember 1979. Samme måned vedtok NATO utplassering av 572 nye mellomdistanseraketter i Europa, og utplasseringen begynte i 1983. I januar 1981 ble Ronald Reagan USAs president. Han iverksatte store opprustningsprosjekter og lanserte det omstridte romforsvarsprogrammet SDI.
I 1985 ble Mikhail Gorbatsjov sovjetisk partisjef og innledet en ambisiøs reformpolitikk, kjennetegnet ved begrepene glasnost («åpenhet») og perestrojka («omstrukturering»). For at denne politikken skulle lykkes, var det imidlertid nødvendig å stanse kapprustningen og få til reelle nedrustningsavtaler. Dette ble starten på en serie avtaler, der INF-avtalen fra 1987 var den første reelle nedrustningsavtalen mellom supermaktene.
I en tale i FN desember 1988 signaliserte Gorbatsjov at Bresjnevdoktrinen ikke lenger gjaldt, noe som bidro til opprør mot kommunistpartiets maktmonopol i Øst-Europa, først i Ungarn og Polen og fra høsten 1989 som en snøball som startet med rivingen av Berlinmuren, selve symbolet på det delte Europa.
I løpet av måneder ble det gjennomført demokratiske valg i alle kommuniststatene. Tyskland ble samlet i 1990. I 1991 ble Warszawapakten nedlagt og senere samme år ble hele Sovjetunionen oppløst. De sikkerhetspolitiske drøftinger har siden vært ført blant annet innenfor rammen av Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa, KSSE/OSSE.
Tolkninger
Det har vært skiftende syn på årsakene til og ansvaret for den kalde krigen. I 1950-årene var det vanlig å legge all skyld på den sovjetiske ekspansjonstrang og aggresjon, og at Vestens handlemåte var av ren defensiv karakter, som oppdemmingspolitikken. I 1960-årene, med Vietnamkrigen som bakgrunn, så mange den kalde krigen som et utslag av den vestlige verdens ambisjoner om et kapitalistisk verdensherredømme, mens Sovjetunionens politikk ble forklart med at landet ivaretok sine legitime sikkerhetsinteresser. Senere har historikerne som tilhører den såkalte postrevisjonistiske skole forsøkt å bygge bro mellom disse ytterpunktene.
Det er også ulike syn på hva som førte til avslutningen av den kalde krigen. Noen hevder at Sovjetunionen tapte den kalde krigen på grunn av at landet sakket akterut i forhold til den amerikanske opprustningen i 1980-årene. Andre legger mer vekt på utviklingen innad i Sovjetunionen, og ikke minst Mikhail Gorbatsjovs personlige rolle.
Les mer i Store norske leksikon
Ekstern lenke
Litteratur
- Gaddis, John Lewis. (2007). Den kalde krigen, Penguin Press
- Lundestad, Geir (1975). The American non-policy towards Eastern Europe 1943–1947, Universitetsforlaget
- Lundestad, Geir (2004). Øst, vest, nord, sør: hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945, Universitetsforlaget
- Tjelmeland, Hallvard (2006). Den kalde krigen, Samlaget
- Westad, Odd Arne, red. (2000). Reviewing the Cold War: Approaches, Interpretations, Theory, Routledge