Amon, opprinnelig en stormgud, i formen Amon-Ra Egypts hovedgud i det midtre og det nye rikes tid.
Ved grunnleggelsen av det midtre riket (ca. 1980–1760 fvt.) ble Amon identifisert med solguden Ra og gjort til riksgud med hovedtempel i Karnak i Teben. Amon-Ra fikk en særlig sterk stilling etter fordrivelsen av hyksosfolket (ca. 1550 fvt.), idet kampen mot de fremmede inntrengerne var skjedd under Amon-Ras banner. Folkets takknemlighet vendte seg mot den kongeslekt som grunnla det nye riket (ca. 1550–1069 fvt.) og dens guddommelige beskytter.
I Teben opptok Amon-Ra i seg stedets gamle fruktbarhetsgud Min og overtok dennes hustru Mut (modergudinnen) og sønnen, måneguden Khonsu. Fra Min overtok Amon-Ra blant annet den høye fjærkronen som han vanligvis fremstilles med.
Etter at Amon var blitt riksgud og hadde overtatt også solgudens funksjon, ble han fremstilt som verdens opphavsmann, opprettholder og beskytter. De forestillinger man gjorde seg om ham, er best kjent fra den store Amon-hymne i Det egyptiske museet i Kairo (Papyrus Boulaq 17, CG 58038) som stammer fra tiden omkring 1300 fvt.
Som Zevs Ammon og Jupiter Ammon ble guden også dyrket av grekere og romere. Kjent er Ammon-oraklet i den libyske oase Siwa, der Aleksander den store mottok Amons velsignelse og ble hyllet som gudesønn.