Høyadel, fellesbetegnelse for de øverste adelsklasser (se adel ) i en del europeiske land; motsatt lavadel. I Storbritannia brukes betegnelsen the peerage (se peer ) om de innenlandske tittelklassene duke (hertug) marquess/marquis (marki), e arl (jarl, greve), viscount (visegreve) og baron (friherre), det vil si de klassene der familiens overhode inntil parlamentsreformen i 19XX-årene innehadde arvelig sete i Overhuset. I
I Det tysk-romerske rike (inntil 1806) ble de slekter regnet til høyadelen som innehadde riksumiddelbare len (dvs. at de sto direkte under keiseren) og dermed hadde møte- og stemmerett i riksdagen; de kunne ha tittel av hertug, fyrste, markgreve, landgreve, riksgreve eller fyrstegreve (gefürsteter Graf). I forbindelse med riksoppløsningen under Napoleonskrigene ble de fleste av disse lenene mediatisert (lagt under andre lokale fyrsters overhøyhet), men de beholdt sin status som høyadel inntil adelsprivilegiene ble avskaffet i Tyskland og Østerrrike etter den første verdenskrig. I Spania og Ungarn ble henholdsvis grandene og magnatene regnet til høyadelen.
I Skandinavia ble det opprinnelig ikke skilt mellom høyadel og lavadel, men det har vært vanlig å betrakte adelsmenn som satt i riksrådet eller på annen måte hadde en viktig rikspolitisk rolle eller rang som tilhørende høyadelen. I Sverige begynte man å skille mellom høyadel og lavadel etter at kongene fra annen halvdel av 1500-tallet begynte å dele ut greve- og friherretitler; sammen med den såkalte ridderklassen utgjorde de fra 1626 de tre3 høyadelige klasser. I Danmark-Norge ble det fra 1671 innført en ny kategori høyadel, da kongene begynte å dele ut arvelige greve- og barontitler, men de gamle ubetitlede adelsslektene beholdt også sin status som høyadel.