Å være statsborger i et land innebærer at man har visse rettigheter og plikter som følger av lovgivningen i det enkelte land. Som regel innebærer statsborgerskapet at man har rett til opphold og til å taarbeid i riket, at man har rett til pass, at man kan stemme ved valg til nasjonalforsamlingen, at man kan la seg velge til nasjonalforsamlingen, at man har rett til bistand i utlandet fra konsulater og ambassader og at man kan søke på enkelte offentlige stillinger hvor det kreves statsborgerskap. I enkelte land innebærer også statsborgerskapet at man forplikter seg til verneplikt i militære styrker i et kortere eller lengre tidsrom. I noen land har man også en plikt til å stemme ved valg til nasjonalforsamlingen.
I Norge følger reglene om rett til statsborgerskap av statsborgerloven, mens statsborgernes enkelte rettigheter og plikter følger av annen lovgivning som Grunnloven, passloven, valgloven med videre. I Norge bygger retten til statsborgerskap på nedstamningsprinsippet. Dette innebærer at man blir norsk statsborger ved fødselen dersom moren eller faren er norsk. Dør faren før barnet blir født, er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde. Adopsjon er likestilt med fødsel.
Enkelte andre land, som eksempelvis USA, bygger på territorialprinsippet. Det innebærer at et barn får det statsborgerskapet der det blir født. Et barn som blir født i USA, blir automatisk amerikansk statsborger.
Ett eller dobbelt statsborgerskap
Norsk lovgivning bygger på regelen om ett statsborgerskap. Det betyr at dersom man søker om norsk statsborgerskap eller ønsker å beholde det norske statsborgerskapet når man i utgangspunktet var statsborger i flere land, må man løses fra det andre statsborgerskapet. Dersom man erverver et annet statsborgerskap, så taper man automatisk det norske.
Andre land praktiserer en ordning med dobbelt statsborgerskap. Dette gjelder eksempelvis Sverige, Finland, Storbritannia, Italia, Sveits, Canada, USA og Australia. I disse landene har man ingen regler om løsning av opprinnelig statsborgerskap ved søknad om statsborgerskap. De har heller ingen regler om tap av statsborgerskap ved erverv av statsborgerskap i annet land.
Danmark, Tyskland, Nederland, Polen, Belgia og Østerrike er eksempler på land i tillegg til Norge som også praktiserer ordningen med ett statsborgerskap. Etter Den europeiske konvensjon om statsborgerskap som Europarådet vedtok 14. mai 1997, kan medlemslandene selv velge hvilken ordning de vil praktisere.
Statsløse
Mange personer har intet statsborgerskap. Den mest kjente statsløse folkegruppen er palestinerne som historisk sett ikke har kunnet søke statsborgerskap i Israel der det er etablert et visst palestinsk selvstyre på Vestbredden og på Gaza-stripen. Det er vedtatt en internasjonal konvensjon av FN den 30. august 1961 for å redusere antallet statsløse. Vilkåret om syv års oppholdstid for å erverve norsk statsborgerskap for statsløse er redusert til tre år etter lovens § 16.
Erverv av statsborgerskap
Det er tre måter å erverve norsk statsborgerskap på: ved fødsel, ved melding og ved søknad. Et barn som har norsk mor eller far ved fødselen, erverver norsk statsborgerskap automatisk etter lovens § 4.
Enhver som har hatt til sammen syv års opphold i riket de siste ti årene, har fylt 12 år, fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse, fyller krav om lovbestemt norskopplæring og er og vil forbli bosatt i riket, har etter søknad rett til norsk statsborgerskap etter lovens § 7. Det er enkelte andre tilleggsvilkår som også må være oppfylt, og det er også enkelte mulige unntak fra vilkårene. Disse følger av lovens øvrige bestemmelser i kapittel 3. Et av disse vilkårene er at vedkommende etter § 10 må løses fra sitt opprinnelige statsborgerskap innen ett år fra innvilgelse av norsk statsborgerskap. Det følger av at det kun er anledning til ett statsborgerskap etter norsk lovgivning, se ovenfor.
Øvrige nordiske statsborgere har etter melding rett til norsk statsborgerskap når vedkommende har bodd i Norge de siste syv årene, er over 18 år og ikke er straffedømt til frihetsstraff mens han har bodd i Norge. Et annet vilkår etter § 20 er at vedkommende løses fra sitt opprinnelige statsborgerskap.
Unntak fra kravet om syv års botid
Personer ankommet riket før de ble 18 år, har etter lovens § 11 rett til statsborgerskap selv om de ikke har bodd i riket i minst syv år. De må imidlertid ha bodd her i minst fem av de siste syv årene og ha hatt oppholdstillatelse i minst ett år. Kravet om syv års forutgående botid er også redusert for EØS-borgere, tidligere norske borgere, nordiske borgere og personer som er gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger.
Barn kan også etter § 17 erverve statsborgerskap som biperson til sin mor eller far som erverver norsk statsborgerskap etter søknad eller etter melding. Det må da inngis separat søknad for barnet, men det gjelder ikke noe krav om botid såfremt barnet er under to år gammelt. Dersom barnet er over to år på søknadstidspunktet, så må barnet ha oppholdt seg i Norge i minst to år med oppholdstillatelser av minst ett års varighet.
Tap av statsborgerskap
Den som erverver annet statsborgerskap, taper sitt norske automatisk etter lovens § 23. Videre taper man sitt norske statsborgerskap når man fyller 22 år og ikke har vært bosatt i Norge i minst to år til sammen etter at man ble norsk statsborger ved fødselen. Det er unntak etter § 24 for de som derved ville ha blitt statsløse og dersom man godtgjør å ha tilknytning til Norge på annen måte selv om man ikke har bodd her i minst to år.
Etter lovens § 25 kan man også søke om å bli løst fra det norske statsborgerskapet dersom man godtgjør at man har et annet statsborgerskap. Dersom man blir statsløs, så kan man ikke bli løst fra det norske statsborgerskapet ved søknad. Det er også adgang til å tilbakekalle vedtak om norsk statsborgerskap etter § 26 dersom man ikke godtgjør å ha blitt løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap innen den fastsatte fristen.
Tilbakekall av statsborgerskap
Dersom det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger mot bedre vitende da man fikk innvilget statsborgerskapet, så kan det tilbakekalles. Videre kan statsborgerskapet tilbakekalles etter lovens § 26 annet ledd dersom man har fortiet opplysninger av vesentlig betydning. Eksempelvis kan man ha oppgitt at man kommer fra Eritrea mens man egentlig er fra Etiopia. Hovedregelen i slike tilfeller er at man tilbakekaller statsborgerskapet dersom vedkommende selv er å bebreide.
Dersom tilbakekall finner sted, vil situasjonen være at man heller ikke har den permanente oppholdstillatelsen å falle tilbake på siden vilkårene for fortsatt oppholdstillatelse ikke lenger er til stede etter utlendingsloven § 62. I en slik situasjon må det vurderes om det er grunnlag for å gi midlertidig oppholdstillatelse på alternativt grunnlag til tross for at den opprinnelige oppholdstillatelsen ble gitt på uriktig grunnlag. Det vil da kunne gå lang tid før vedkommende igjen eventuelt opparbeider seg rett til permanent oppholdstillatelse.
Det må alltid vurderes om tilbakekall av statsborgerskap vil kunne utgjøre et uforholdsmessig inngrep overfor personen og vedkommendes familie. Adgangen til tilbakekall er skjønnsmessig og ingen plikt for utlendingsmyndighetene. Parallelt med den forvaltningsmessige siden av saken kan det også foretas politianmeldelse av personen dersom han eller hun har gitt uriktige opplysninger i strid med utlendingsloven § 108 andre ledd bokstav c.
Vedtaksmyndighet
Utlendingsdirektoratet (UDI) avgjør søknader og meldinger om norsk statsborgerskap. Det avgjør også saker om tilbakekall av statsborgerskap. Søknad og melding inngis til politiet eller norsk utenriksstasjon som forbereder saken. Utlendingsnemnda er klageinstans.
I 2014 ble det innvilget 15 186 søknader om norsk statsborgerskap.
Eksterne lenker
Litteratur
- Identitetsarbeid i utlendingsforvaltningen (Nasjonalt ID-senter m.fl.), Forlaget Vett & Viten, 2016.