Engelbrekt Engelbrektsson, svensk frihetshelt av tysk, lavadelig ætt, ledet flere store folkereisninger.
I 1432 var han leder for et opprør i Västerås mot fogden Jösse Eriksson. Fogden ble avsatt, men opprøret grep om seg blant annet i Uppland, og fikk slike dimensjoner at også adelige sluttet seg til. Riksrådet sendte oppsigelsesbrev til kong Erik av Pommern.
Engelbrekt ble rådsmedlem og i 1435 «rikshøvedsmann». I løpet av året lyktes det Erik å bli godtatt som konge igjen, men 1436 brøt en ny reisning ut. Denne gang delte likevel Engelbrekt førerskapet med Karl Knutsson. Det ble Engelbrekts oppgave å dra gjennom landet for å avsette Eriks fogder og høvedsmenn. Han hadde også videre planer, og tok opp sin gamle tanke om å søke støtte hos hanseatene. Dessuten hadde han forbindelse med tilsvarende opprør i Norge under Amund Sigurdsson (Bolt). På vei til Stockholm ble Engelbrekt drept, visstnok 4. mai 1436.
Engelbrekts reisning vendte seg blant annet mot hardt skattetrykk og samlet derfor brede lag av folket; men striden utvidet seg til en kamp mot det sterke unionskongedømmet. Dette la grunnen for politisk samarbeid med adelen og riksrådet. Fra hans tid fikk allmuen i Sverige en plass i landets politiske liv som andre land på den tid ikke kan vise maken til.