Erik 11 Eriksson, sønn av Erik 10 Knutsson, kalt Erik läspe och halte. Født etter farens død, konge 1222, da den rivaliserende Sverker-ætten døde ut med Johan Sverkersson. 1224 ble han kronet; fem år senere dukket en tronkrever, Knut Långe, opp, og Erik måtte flykte til Danmark. Etter Knut Långes død 1234 vendte Erik hjem igjen, men han fikk liten reell makt; jarlene Ulf Fase og senere Eriks svoger Birger Magnusson (begge av Folkunge-ætten) var de virkelige regenter. Erikskrönikan forteller at han oftest ble kalt Erik Läspe eller Erik Halte. Han døde barnløs, og kronen gikk til hans søstersønn Valdemar.
Versj. 1
Denne versjonen ble publisert av Store norske leksikon (2005-2007) 14. februar 2009.
Artikkelen endret 639 tegn.