Eirik Magnusson (portrettbyste, Stavanger) (bilde)
1268–99, sønn av Magnus Lagabøte og den danske prinsesse Ingeborg, ble konge da faren døde 1280. Mens han var mindreårig, styrte en formynderregjering av rikets verdslige stormenn. Disse kom opp i en heftig strid med erkebiskop Jon Raude om den norske kirkes rettigheter, og erkebispen måtte flykte fra landet. Eirik selv stod som umyndig helt utenfor striden, og tilnavnet «prestehater», som senmiddelalderkildene gav ham, er derfor helt ugrunnet. Som voksen viste han seg meget velvillig mot geistligheten og stod på god fot med paven. Han førte en uheldig krig mot hansastedene og innlot seg i en langvarig ufred med Danmark, til dels i forbund med den danske konge Erik Glippings drapsmenn. I sin politikk lot han seg lede først av sin mor, senere av baronen Audun Hugleiksson, som var i slekt med kongeætten. Eirik var gift med en datter av den skotske konge Aleksander 3, og deres datter Margrete ble 1289 anerkjent som skotsk dronning («piken fra Norge»), men døde på overreisen 1290. Eirik krevde deretter Skottlands trone som sin datters arving, senere en klekkelig erstatning, men uten resultat. Han var annen gang gift med Isabella Bruce, sønnedatter av den skotske konge Robert Bruce, og hadde med henne datteren Ingebjørg, senere gift med hertug Valdemar av Sverige.
Under Eirik Magnusson fikk det norske riksvåpenet sin utforming. Også hans forgjengere hadde brukt løvemotivet, men ved Eiriks regjeringstiltredelse 1280 gav han løven krone på hodet og øks i forlabbene, for å vise forbindelsen med Olav den hellige.