Evsebios fra Caesarea, tilnavnet Pamphili (dvs. Pamphilus' åndelige sønn), biskop og teologisk forfatter, kalt kirkehistoriens far. Han virket ved teologskolen i Caesarea i Palestina som Origenes hadde grunnlagt, og forble hele sitt liv origenist.
I 313 eller 314 ble han biskop i Caesarea og skrev en bok om sin samtids martyrier i Palestina. Han opplevde omslaget i statens religionspolitikk etter Konstantins seier 313, og ble en begeistret tilhenger av keiseren og hans kirkepolitiske mål: å skape en samlet rikskirke med statens støtte. I takknemlighet skrev han en Konstantin-biografi i fire bøker som ble avsluttet etter Konstantins død 337. Dette verket inneholder meget verdifullt historisk materiale.
Som kirkepolitiker ble Evsebios innviklet i den arianske strid, der han inntok et mellomstandpunkt; han underskrev Nikea-møtets læreformel 325 med dårlig samvittighet for å oppnå fred i kirken, men da striden fortsatte, opptrådte han igjen som halv-arianer. Hans hovedverk er Historia ecclesiastica, en kirkehistorie i 10 bøker (sannsynligvis fra år 323). Den er vår hovedkilde til de første 300 år av kirkens historie og inneholder mange sitater fra eldre kilder. I dette verk er kirkehistorien betraktet fra den seirende kirkes synspunkt. Han skrev også et stort verk av verdenshistorisk art, Chronica, med sammenfatning av den bibelske kronologi og stoff overtatt fra de greske historikerne. Kirkehistorien er oversatt til dansk av K. Bang (1930–35) og til svensk av O. Andrén (1999).