Afrikas horn, område i det nordøstlige Afrika som omfatter landene Etiopia, Eritrea, Djibouti og Somalia.
Natur
Det afrikanske horn består for en stor del av fjellørken.
Politiske forhold
Det afrikanske horn er et av de mest spenningsfylte områder i Afrika. Hornet er et geografisk definert område, men mest sett som sådan i tilknytning til konflikter: som et strategisk viktig område under den kalde krigen, deretter som et konfliktfylt område med store spenninger innad i enkeltland, og til dels mellom land. I en slik konfliktsammenheng regnes gjerne også Sudan – og til dels Kenya – med til Afrikas horn. Pga. den strategiske beliggenheten ved Rødehavet og Adenbukta har stormaktene lenge kivet om innflytelse på Afrikas horn. I kolonitiden la Italia under seg Eritrea og forsøkte derfra å underlegge seg Etiopia i 1896 og 1935. Somalia ble delt mellom Storbritannia og Italia; dagens Djibouti var fransk territorium. Etter den annen verdenskrig ble Etiopia igjen fritt og la 1952 Eritrea under seg. De to somaliske koloniene ble forent som selvstendig republikk 1960, og Djibouti ble selvstendig 1977. I 1993 ble Eritrea selvstendig. 1991 erklærte den nordlige delen av Somalia seg selvstendig under navnet Somaliland; statsdannelsen har dog ikke vunnet internasjonal anerkjennelse. Også en annen del av Somalia har erklært sin selvstendighet, 1998: Puntland i nordøst. I Sudan har det gjennom mer enn to tiår vært kjempet en krig for regionalt selvstyre eller selvstendighet for den sørlige del av landet, og enkelte etniske grupper i Etiopia har gjort krav på selvstendighet, til dels støttet av væpnede aksjoner.
Konfliktbildet
Afrikas horn har siden 1970-årene vært preget av militære konflikter og samtidig hjemsøkt av en serie alvorlige tørkeperioder med tilhørende hungersnød. Konfliktbildet har vært og er sammensatt, med i hovedsak tre dimensjoner: rivalisering mellom supermaktene USA og Sovjetunionen i 1970-årene og til dels 1980-årene; nasjonale motsetninger innad i enkelte stater utviklet seg til væpnede konflikter fra 1960-årene (Etiopia, Eritrea, Sudan, Somalia, Djibouti), og har vedvart særlig i Somalia og Sudan; konflikter mellom selvstendige stater fant sted i 1970-årene (Etiopia og Somalia) og igjen i 1990-årene (Eritrea og Etiopia). En ny dimensjon er internasjonal terrorisme i og fra Afrikas horn.
Den stormaktspolitiske dimensjonen i 1960- og 1970-årene hadde utspring i regionens militærstrategiske beliggenhet. Denne var først og fremst knyttet til den viktige seilingsveien gjennom Rødehavet og Suezkanalen, etter hvert også den relative nærheten til Golfen og konfliktene der. De to supermaktene fant hver sine allierte. USA allierte seg tidlig med Etiopia under keiser Haile Selassie, og hadde bl.a. en kommunikasjonsbase i den daværende etiopiske provinsen Eritrea. Sovjetunionen balanserte USAs tilknytning til Etiopia med å etablere militært samarbeid med Somalia etter kuppet i 1969, og bygde bl.a. ut flåtebasen Berbera. Frankrike opprettholdt sin militære tilstedeværelse i Djibouti etter landets selvstendighet 1977, og har sin største base i Afrika der. Supermaktene bidrog gjennom sine leveranser av militært utstyr til den omfattende Ogaden-krigen mellom Etiopia og Somalia 1977–78; denne krigen førte imidlertid også til at alliansene ble snudd: Sovjetunionen valgte å støtte det nye regimet som var kommet til makten etter revolusjonen i Etiopia 1974, og satte inn en våpenbro som bidrog til å snu krigen i Etiopias favør. Enda mer avgjørende var det kubanske engasjementet bl.a. i form av kampstyrker som ble satt inn mot den somaliske hæren i Ogaden. Etter at Sovjetunionen vendte Somalia ryggen, innledet det somaliske regimet et militært samarbeid med USA, som blant annet overtok adgangen til den sovjetiskbygde flåtebasen.
Den sovjetiske militære støtten til Etiopia gjorde landet i stand til å trappe opp krigen mot Eritrean People's Liberation Front (EPLF) i Eritrea. Kubanerne, som i utgangspunktet hadde gitt sin politiske støtte til eritreernes frihetskamp, avholdt seg fra direkte engasjement i denne konflikten, men sovjetiske offiserer og rådgivere deltok. EPLF var den dominerende eritreiske frigjøringsbevegelsen og frigjorde store deler av landet i 1980-årene. Samtidig med frigjøringskrigen i Eritrea, grep også andre nasjonale grupper i Etiopia til våpen mot det amhara-dominerte sentralstyret, deriblant oromo-folket; en av de største folkegruppene. Også i Tigray-provinsen ble en effektiv gerilja, Tigre People's Liberation Front(TPLF), bygd opp. TPLF samarbeidet politisk og militært med EPLF med det felles mål å styrte det etiopiske regimet under diktatoren Mengistu Haile Mariam. EPLF kjempet for full løsrivelse fra Etiopia, TPLF for selvstyre. 1989 evakuerte Etiopia Tigray, men krigen i Eritrea ble ikke gitt opp før 1991. En av grunnene til at Etiopia oppgav Eritrea var at en bred motstandsfront – Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front (EPRDF) – nærmet seg den etiopiske hovedstaden Addis Abeba og inntok byen. Dermed tok et TPLF-dominert styre over makten i Etiopia; 1993 ble Eritrea en selvstendig stat etter en FN-overvåket folkeavstemning.
Forholdet mellom Eritrea og Etiopia var godt de første årene, men etter hvert som Eritrea utviklet sin egen nasjonale plattform, bl.a. med innføring av egen valuta, vokste det frem politiske uoverensstemmelser og motsetninger mellom de to land. En hovedbekymring for Etiopia var mulighetene for adgangen til havet; med Eritreas selvstendighet mistet Etiopia sine to havnebyer Assab og Massawa. 1998 brøt det ut en grensekrig mellom Eritrea og Etiopia; vinteren 2000 blusset krigen opp på ny og påførte Eritrea et alvorlig militært nederlag. Det ble anslått at minst 600 000 soldater var mobilisert langs grensen, på begge sider av fronten. Etiopiske styrker okkuperte store deler av Eritrea, og først etter internasjonal megling inngikk partene en fredsavtale basert på innsetting av en fredsstyrke fra FN: United Nations Mission in Ethiopia and Eritrea (UNMEE) ble satt inn i 2000. Norge har deltatt med observatører.
En FN-styrke ble første gang satt inn på Afrikas horn 1992, da United Nations Operation in Somalia(UNOSOM) ble etablert, etter hvert supplert med en amerikanskledet intervensjonsstyrke, Unified Task Force (UNTAF). Til sammen var på det meste 37 000 soldater fra over 20 land, også Norge, stasjonert i landet. 1988 brøt det ut væpnet motstand mot den somaliske regjeringen nord i landet, som utviklet seg til en borgerkrig, og president Siad Barre flyktet 1991. Fra 1991 har det vært flere væpnede konflikter i Somalia, som i praksis har opphørt å eksistere som en statsdannelse; ulike militsgrupperinger og klanledere har tatt kontroll med forskjellige deler av hovedstaden, og den nordlige delen av landet brøt 1991 ut og etablerte en selvstendig stat under navnet Somaliland. Det var tidlig på 2000-tallet flere forsøk på å samle klanledere i Somalia bak en løsning på konflikten, men uten å lykkes. Den regionale organisasjonen Inter Governmental Authority on Development (IGAD) avholdt i 1998 en konferanse som valgte Somalias første legale regjering siden president Barre flyktet i 1991. Tolv fredskonferanser av forskjellig art var da holdt siden 1991, uten resultat. Heller ikke avtalen mellom fem fraksjonsledere fra 1999 om en avtale om felles administrasjon av hovedstaden Mogadishu forhindret nye kamper. Etter initiativ fra Djiboutis president ble en nasjonal forsoningskonferanse holdt i Djibouti 2000. Utbryterstatene Somaliland og Puntland nektet å delta. Konferansen vedtok å opprette en nasjonalforsamling for en overgangsperiode, og denne møttes første gang i august, og valgte en president. Høsten 2000 ble også en overgangsregjering etablert. Både denne og presidenten møtte motbør fra flere av klanlederne, og av lederne i utbryterstatene. En rivaliserende regjering ble etablert av grupperingen Southern Somali National Movement (SSNM), og IGAD har søkt å bringe de to sammen. I 2002 ble en ny statsdannelse etablert i det sørvestlige Somalia.
Konflikten i Somalia har også en regional dimensjon, som i mange år har involvert somaliske grupper i Etiopia. Motsetningen mellom Eritrea og Etiopia på slutten av 1990-årene førte til at begge land søkte allianser blant klangrupper og militser i Somalia, og Etiopia gjennomførte i 1999 en militær aksjon inn i Somalia, rettet bl.a. mot Oromo Liberation Front. I 1991 brøt det ut borgerkrig også i Djibouti, knyttet til demokratisering og maktfordeling mellom folkegrupper og regioner. En fredsavtale ble inngått i 1994, men enkelte sammenstøt med afar-opprørere fortsatte til 2000.
Etiopia og Somalia har til dels støttet opposisjonelle grupper i det motsatte land, på samme måte som Etiopia og Sudan har bidratt til pågående konflikter i respektive land ved å støtte opprørsgrupper. Forholdet mellom Eritrea og Sudan var i midten av 1990-årene også anstrengt, da Eritrea beskyldte Sudan for å støtte en militant eritreisk islamsk milits. Den langvarige borgerkrigen i Sudan har hatt regional innvirkning både på Afrikas horn og lenger sørover. Den sørsudanske motstandsbevegelsen kunne i perioder operere fra baser i Etiopia – samtidig som den eritreiske geriljaen brukte Sudan som transittland til sine frigjorte områder. Kenya er i noen grad blitt trukket inn i den somaliske konflikten gjennom å motta et stort antall flyktninger, og i Nairobi har det i flere år vært forhandlinger mellom partene i flere av konfliktene i regionen. Djibouti brøt de diplomatiske forbindelsene med Eritrea i 1998 etter at landet hadde beskyldt Djibouti for å ta Etiopias side i krigen. Det spente forholdet til Eritrea førte til at Frankrike forsterket sitt militære nærvær og avholdt militære øvelser nær den eritreiske grensen.
Etter terrorangrepene mot USA 2001 er det også økt oppmerksomhet mot Afrikas horn som et mulig område terrorister både kan søke tilhold i og operere fra. I 1998 ble USAs ambassader i Kenya og Tanzania utsatt for bombeangrep, med i alt 224 drepte. Det er antatt at al-Qaida stod bak disse angrepene. I 2002 fant det sted nye terroristangrep i Kenya, da et hotell i Mombasa ble bombet, samtidig som et israelsk passasjerfly ble forsøkt skutt ned samme sted. Afrikas horn ligger også nært Yemen, et annet land hvor terrorister har angrepet og antas å operere fra. Sudan har av USA vært ansett som et land som støtter terrorisme, og al-Qaida-lederen Osama bin Laden hadde sin base der 1991–96. Somalia tjente som base for angrepene i Mombasa, og al-Qaida antas å ha et eget nettverk på kysten av Kenya og Tanzania. Den somaliske gruppen al-Ittihad al-Islamya regnes av USA som del av al Qaidas nettverk. USA utplasserte i 2002 1800 soldater i Djibouti, som er strategisk plassert i forhold til Somalia, Sudan og Yemen, hvor al-Qaida mistenkes å ha forbindelser. I januar 2003 kunngjorde Etiopia, Sudan og Yemen at de hadde dannet en regional allianse for å bekjempe terrorisme. Samme år lanserte USA et eget initiativ for å bistå Djibouti, Eritrea, Etiopia, Kenya, Tanzania og Uganda i kampen mot terrorisme.
Konsekvenser
Drøye tre tiårs til dels omfattende militære konflikter på Afrikas horn har bidratt til å gjøre regionen til en av kontinentets minst utviklede. Omfattende ressursbruk på militære formål, materielle ødeleggelser som følge av krigføring samt flere perioder med alvorlig tørke har til sammen bidratt til at samtlige stater på Afrikas horn har vært, og fortsatt er, sterkt avhengig av utenlandsk bistand. En av de alvorligste sultkatastrofene fant sted i Etiopia 1984–85, med gjentakelse i Etiopia og Somalia 1991–92 og tidlig på 2000-tallet. Matmangelen var da mest prekær i Etiopia og Eritrea, hvor krigen bidrog til den alvorlige situasjonen. Særlig alvorlig var matvaresituasjonen i Eritrea, etter at flere hundre tusen var drevet på flukt under den etiopiske innmarsjen. Krigen mellom Eritrea og Etiopia medførte store tap av menneskeliv på begge sider, og betydelige materielle ødeleggelser i Eritrea. Det er anslått at 100 000 mennesker ble drept i krigen, omtrent like mange på begge sider. I tillegg til gjenoppbygging av ødelagt infrastruktur, ligger en særlig utfordring i å klarere store områder for miner før folk kan gjenoppta bruken av jorden. Kampene våren og sommeren 2000 falt sammen med en alvorlig hungersituasjon. Krigen bidrog dermed til å forsterke den humanitære katastrofen i hele Eritrea og store deler av Etiopia. Det er anslått at ca. trekvart million eritreere ble drevet på flukt under krigen, de fleste vest i landet. Ifølge FN var om lag halvparten av hele Eritreas befolkningen rammet av den humanitære krisen høsten 2000. I Etiopia var ca. 10 millioner mennesker berørt av tørke og sult høsten 2000. Området var på nytt rammet av tørke i 2002 og 2004. Pga. konfliktene har Afrikas horn siden 1970-årene vært blant de områder av verden med flest flyktninger, og Somalia og Sudan har tilhørt de største mottakerne av flyktninger i Afrika.
1986 ble en regional samarbeidsorganisasjon, Inter-Governmental Authority on Drough and Development(IGADD; fra 1996 Inter-Governmental Authority on Development, IGAD), etablert for å samordne arbeidet mot tørke og forørkning, m.m. Organisasjonen har i sitt arbeidsområde inkludert politiske anliggender som har relevans til matvaresikkerhet og regionalt samarbeid, derunder sikkerhetspolitikk. Medlemmer av IGAD er Djibouti, Eritrea, Etiopia, Kenya, Somalia, Sudan og Uganda.
Tørkekatastrofer
Det afrikanske horn ble rammet av tørke som medførte hungersnød i 1984-85 og 2010-11.