Rokokko, betegnelse for den stilart som utviklet seg i Frankrike i 1720- og 1730-årene og snart spredte seg ut over den vestlige verden. Det er særlig i Tyskland og Norden at denne betegnelsen er brukt. I Frankrike og England har perioden navn etter den regjerende fyrste, henholdsvis Louis-quinze og Georgian. I de toneangivende land blomstret rokokkoen frem til 1760-årene og gjorde seg særlig gjeldende i overklassen.
Er du interessert i rokokko innenfor ulike felt kan du lese artiklene:
Både for utformingen og utbredelsen av rokokkoen spilte de trykte ornamentbøker stor rolle. Meget benyttede ornamentkunstnere var for eksempel Gilles-Marie Oppenord (1672–1742) og Juste Aurèle Meissonier (1695–1750). Også kjente billedkunstnere tegnet ornamenter. Når rokokko gjerne sees som uttrykk for degenerasjon, virkelighetsflukt og nytelsessyke, skyldes det blant andre malere som Boucher og Fragonard.
I rokokko er det ingen klar overgang mellom de forskjellige ledd når det gjelder møbler, og det er vanlig med forgylte beslag i form av rocailler. De franske sittemøblene er som regel overstoppet. Formutvalget i sølv øker sterk. I gjenstander med urneform og lignende blir denne knekket og vridd. Det skjøre porselenet er karakteristisk for tiden.
England inntar en mer selvstendig stilling innen rokokkoen, noe som ikke minst kommer til syne innen møbelkunsten, der man foretrakk umalte, harde tresorter. Et ledende navn er Thomas Chippendale. Storslagne portretter (Gainsborough og Reynolds) og nøktern realisme (Hogarth) rommes innenfor engelsk rokokko.
En fullt utviklet rokokko kom relativt sent til Norge – først i 1750-årene. Til gjengjeld ble den meget populær og seiglivet, ikke minst i bygdemiljø, der rosemaling med umiskjennelig rokokkokarakter ble malt langt ut i 1800-tallet, mens nyklassisismens brudd med rokokkoen ellers var markant allerede omkring 1770. En allsidig dekorasjonsmaler i bygdemiljø var Peder Aadnes. Når rokokkotiden fremtrer som en rik periode i norsk kunsthistorie, skyldes det likevel i første rekke de mange fagfolk og kunstnere som kom til Norge. Det gjelder malerne Mathias Blumenthal og H. C. F. Hosenfelder, skulptøren Henrich Bech, fajansefabrikken Herrebøe og glassverket Nøstetangen og mange av jernverkene med deres ovner.