Koreakrigen, 1950–53. Krigen brøt ut 25. juni 1950 da Nord-Korea angrep Sør-Korea. Denne væpnede konflikten ble gjennom intervensjon av USA og et flertall av FNs øvrige medlemsstater på den ene siden, og Folkerepublikken Kina på den andre, utvidet til en internasjonal konflikt. Nyere dokumentasjon viser at Stalin oppfordret den nordkoreanske lederen Kim Il Sung, som hadde fått sin skolering i Sovjetunionen, til angrepet for å gjennomføre koreansk samling.
Etter opprettelsen av de to koreanske republikker 1948 måtte FNs spesielle kommisjon for Korea konstatere at det ikke var mulig å nå frem til en samling av landet, som forutsatt. De amerikanske og sovjetiske okkupasjonstroppene trakk seg ut i 1948. I nord hadde russerne bygd opp en slagkraftig nordkoreansk hær på 135 000 mann. Sør-Koreas hær på 98 000 var mest som en politistyrke å regne.
Da nordkoreanerne i et overraskende og velkoordinert angrep rykket over demarkasjonslinjen ved 38. breddegrad den siste helgen i juni 1950 var en stor del av den sørkoreanske styrken på permisjon. FNs generalsekretær Trygve Lie sammenkalte straks Sikkerhetsrådet, som samme dag vedtok en henstilling til Nord-Korea om å trekke styrkene tilbake. Sovjetunionen boikottet på denne tiden Sikkerhetsrådet og kunne dermed ikke nedlegge veto. To dager senere vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon som henstilte til medlemslandene å yte den assistanse som var nødvendig for å slå angrepet tilbake og gjenopprette fred i området. Samme dag begynte amerikanske fly og marinestridskrefter å yte hjelp til Sør-Korea.
De nordkoreanske styrkene hadde i krigens første fase rask fremgang og trengte de amerikanske og sørkoreanske styrkene sammen i et begrenset område på østkysten. Men styrkene i sør klarte å konsolidere stillingen, erobret om høsten det tapte området tilbake og gikk langt inn på nordkoreansk område. I november 1950 støtte FN-kommandoens styrker sammen med de første militære enheter fra Kina. Etter hvert økte det kinesiske engasjementet vesentlig, og styrkene i sør ble tvunget til retrett. Litt etter litt lyktes det for FN-styrkene å presse fronten nordover. Sommeren 1951 hadde de nådd frem til 38. breddegrad og ble stående der.
I motsetning til FNs resolusjon av 7. oktober 1950 om forening av hele Korea, ble USA og Storbritannia mars 1951 enige om å begrense FNs aksjon til å trygge Sør-Koreas uavhengighet. De første våpenhvileforhandlinger kom i gang 10. juli 1951, og 27. juli 1953 ble en avtale undertegnet. 16 av FNs medlemsland, først og fremst USA, deltok med militære styrker; fem andre medlemsland (bl.a. Norge) deltok med feltsykehus og annen medisinsk hjelp. Det norske militære bidraget (Norwegian Mobile Army Surgical Hospital, NORMASH), sto i Korea i perioden 1951–54.
Anslagene over antall dødsofre varierer men man regner med minst to millioner blant sivilbefolkningen, opptil 1,5 millioner nordkoreanske militære, 400 000 sørkoreanske militære og 30 000 amerikanere. År 2005 var en fredsavtale ennå ikke kommet i stand. Grensesonen DMZ var fortsatt betraktet som et av de mest spenningsfylte steder i verden. Imidlertid ble en strengt kontrollert vei- og jernbaneforbindelse gjenåpnet okt. 2005 etter 55 år.