Sirkulær skive anbrakt på en aksel. Benyttes dels for å utføre en rullende bevegelse, dels for å overføre krefter og bevegelse (transmisjonshjul). Hjulet beveger seg om en aksel (i lager) eller er festet til en aksel. Det er bygd av tre deler: kransen (hjulring, felg) ytterst, navet innerst og eikene eller skiven som forbinder krans og nav.
Hjulet er en av menneskehetens grunnleggende oppfinnelser. Rullestokken kan ha vært hjulets forløper, antakelig har også dreieskiven vært forbilde. Dets aller eldste historie er vanskelig å etterspore; de eldste hjulfunn stammer fra Mesopotamia ca. 3500 f.Kr. I Egypt tok man hjulet i bruk ca. 2500 f.Kr. Både skivehjul og eikehjul er kjent fra førhistorisk tid. De eldste eikehjul er kjent fra Mesopotamia og kan dateres til ca. 2000 f.Kr. Eikehjulet var kjent i Egypt ca. 1600 f.Kr., i Kina ca. 1300 f.Kr. og i Nord-Europa ca. 1000 f.Kr. I de amerikanske høykulturer var hjulet ikke kjent før europeerne brakte det med seg på 1500-tallet.
Luftgummihjulets prinsipp ble oppfunnet i 1845 av skotten Robert William Thompson (1822-1873), mens den skotske dyrlegen John Dunlop utviklet 1888 ideen til praktisk bruk (se bildekk) og bil (Hjul og dekk).